De blå sidene
At skilsmissen skulle ende på denne måten, hadde jeg aldri trodd
I begynnelsen var det tøft plutselig å bli alene om alt, men så skjedde det noe.
Reidar og jeg hadde vært gift i 15 år da han gikk fra meg. Da det skjedde, kom det som et sjokk, selv om jeg i ettertid kan se at mange av tegnene hadde vært der lenge.
Jeg hadde bare ikke sett dem. Telefonoppringninger hvor ingen sa noe. Halvferdige historier som ikke alltid hang sammen. Avstand der det før hadde vært nærhet. Men jeg hadde ikke sett alt dette.
Kanskje jeg var naiv, men jeg hadde ikke trodd at noe i verden kunne ødelegge ekteskapet vårt.
– Vi må snakke sammen, sa Reidar.
Han hadde kommet tidlig hjem fra jobb, og jeg kunne se at han hadde grått. Og så kom det, alt sammen. Han hadde truffet igjen en ungdomskjæreste.
De hadde i sin tid vært veldig forelsket, men hadde kommet vekk fra hverandre da de begynte å studere i forskjellige byer. Nå fortalte Reidar at hun hadde flyttet til byen vår for et par år siden.
De hadde møtt hverandre helt tilfeldig på gaten, og han hadde ikke hatt noen baktanker med å treffe henne noen ganger til en kopp kaffe på en kafé.
Men så hadde de gamle følelsene kommet tilbake. Og de var gjensidige. Dette hadde altså utviklet seg over nesten to år.
– Jeg kan ikke kjempe imot lenger, sa Reidar.
Han sa også at han fortsatt var veldig glad i meg, og at han var veldig lei seg. Det tok lang tid før jeg klarte å si noe. Jeg gråt lenge. Han også.
Barna forsto ikke hvorfor pappa ikke skulle bo sammen med oss lenger.
– Er ikke pappa glad i oss mer? spurte Silje, den yngste datteren vår.
Jeg hadde ingen gode svar. Jeg forsøkte å si at det hadde gått galt mellom pappa og meg, men at han fortsatt var veldig glad i henne og broren hennes.
Det ble ingen ordentlig forklaring for henne. Ingenting hun kunne forstå.
Tungt
Jeg hatet Reidar en lang stund. Jeg var bitter for hva han hadde gjort med familien vår. Men enda mer savnet jeg ham. Savnet tryggheten, savnet at vi var en hel familie igjen.
Jeg tenkte mye på forholdet vårt, og om jeg kunne ha gjort noe annerledes. Tenkte på tiden da vi var nyforelsket. Da vi fikk Petter, og hvor lykkelige vi hadde vært.
Helgene på hytta. Somrene på Sørlandet etter at Silje ble født. Døsige sommerkvelder i det koselige, gamle sommerhuset nede i vannkanten, hvor sjøluften alltid hadde overtaket.
Juletrær med barnas pynt fra eget juleverksted. Å elske med nissen etter at barna hadde sovnet.
Det var tungt, men litt etter litt ble jeg vant til min nye situasjon. Jeg hadde jobben og vennene mine og jeg var mye sammen med barna.
Reidar og jeg ble enige om hvordan vi skulle gjøre opp oss imellom, både når det gjaldt barna og økonomien.
Vi klarte oss uten store konflikter. Jeg tror vi begge følte at skilsmissen var nok. Vi skulle ikke utsette barna våre for en bitter strid om omsorgsrett og materielle ting.
Jeg har også forsøkt å verne om forholdet mellom Reidar og barna. De trenger faren sin, og han har vært der for dem og hjulpet dem med tårene og bitterheten.
Les også (+): Jeg ble en gift manns elskerinne. En dag ringte jeg kona hans
Selvtillit
Reidar giftet seg etter hvert med gamlekjæresten, og de kjøpte hus i nærheten slik at det skulle være kort vei for barna mellom mamma og pappa.
Jeg ble lurt med av venninnene mine på et par blind dates, men det førte ikke til noe mer. De rundt meg maste en stund om at jeg måtte komme meg videre i livet, men ga seg etter hvert. Jeg tror de forsto at jeg faktisk hadde kommet meg videre, til tross for at det ikke inkluderte en ny mann.
Jeg er blitt mye mer selvstendig etter skilsmissen. Uten at jeg hadde tenkt over det, hadde Reidar ordnet mye for meg da vi var gift. Små ting, større ting. Det hadde liksom bare vært naturlig. Nå klarte jeg meg selv.
Det ga meg selvtillit, og jeg følte at jeg oppdaget meg selv på en ny måte.
I tillegg fant jeg ut at det kunne være deilig å være alene iblant også. Slappe av med en god bok og litt vin mens barna var hos Reidar, for eksempel.
Og jeg kunne dra på storbyferier med venninner, helt uten dårlig samvittighet. Turene til Praha og Paris var fantastiske, og vi planlegger tur til New York nå ved juletider.
Jeg har også funnet frem de gamle malesakene mine, og jeg har innredet atelier på loftet. Der oppe nyter jeg stillheten og utsikten.
Jeg maler bare for meg selv, og jeg kommer nok aldri til å ha utstilling eller få solgt noen bilder, men det betyr ikke noe. Det er prosessen som betyr noe. At jeg gjør noe, bare for meg selv. En venninne av meg sier at jeg er blitt «mye mer meg selv» etter at jeg ble skilt. Det er nok sant.
Spennende
Jeg har det fortsatt vondt iblant når jeg tenker på Reidar, eller når jeg treffer hans nye kone Vibeke i byen, men jeg klarer meg fint.
Vibeke er et godt menneske, og barna mine liker henne, men vi har stilltiende blitt enige om ikke å forsøke å være venninner.
Nå går vi en spennende vår i møte på jobben, og jeg er blitt tildelt rollen som leder for et stort prosjekt. Det hadde jeg i alle fall ikke tort prøve meg på i «gamle dager».
Jeg liker det nye livet mitt, og jeg vet at jeg ikke trenger noen ny mann for at tilværelsen min skal være meningsfylt. Men så er det likevel slik at det har begynt en spennende ny medarbeider på jobben. Han er også skilt.
– Jeg ble kastet ut i dammen igjen, jeg, sa han med et sjarmerende smil da jeg spurte om han var gift.
– Men jeg har gode referanser, la han til og smilte.
Han har bedt meg på middag et par ganger, og han er fantastisk på kjøkkenet. Om det blir noe mellom oss, vet jeg ikke, men jeg har det ikke travelt med å finne det ut.
Jeg liker ham veldig godt, men vi er foreløpig bare gode venner. Det er godt å flørte litt, godt å være litt småforelsket igjen. Det blir en spennende vinter!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
