Leserne forteller
Jeg forsøkte å synes synd på pappa, men jeg klarte det ikke
Jeg har alltid trodd at jeg måtte tilgi pappa.
«Du er voksen nå. Legg det bak deg, tilgi dem og gå videre», sa min aller beste venninne.
Jeg var i midten av 20-årene og hadde delt med henne hvor bitter jeg var på grunn av barndommen, med en far som utsatte meg for fysisk og psykisk vold.
I mange år etter det følte jeg meg mislykket, for det føltes umulig å bli den personen jeg ønsket å være – hun som klarte å tilgi og hadde et godt forhold til sine gamle foreldre.
Da jeg vokste opp, var ørefiker vanlig, og faren min kunne fare opp i voldsomme raserianfall hvis broren min, mamma eller jeg gjorde noe han mente var unødvendig.
Med andre ord var vi tre personer som levde under skoen hans.
Men det var ikke ørefikene som var verst. Det verste var at han utøvde psykisk vold.
«Du skjønner virkelig ingen ting, går det an å være så dum som deg?» sa han hånlig.
Når han hadde drukket, kalte han meg stygg og mindre intelligent, og hver gang det skjedde, gikk det voldsomt inn på meg.
Også mamma fikk gjennomgå, og jeg hørte henne mange ganger si at hun ville gå fra ham, men det skjedde ikke, ikke før jeg var blitt myndig.
Da jeg flyttet hjemmefra, var jeg minst like bitter på mamma som pappa, for hun lot volden skje. Jeg tenkte at jeg hadde fått det mye bedre om hun hadde skilt seg, for da hadde jeg sluppet pappas mobbing og ørefiker.
Da hun endelig forlot ham, var jeg en ung voksen, og i tiden etter at hun flyttet for seg selv, klarte vi to å få til en bedre relasjon. Jeg tror jeg tilga henne i disse årene, og med årene følte jeg en slags sympati.
Jeg forsto etter hvert hvor vanskelig det hadde vært å leve sammen med en mann som systematisk holdt henne nede og tok fra henne all selvtillit.
Les også (+): Jeg elsker sønnen min, men jeg kan ikke la ham manipulere meg
Dårlig menneske?
Men tilbake til pappa. Han ble på ingen måte et bedre menneske da mamma reiste fra ham, tvert imot. Han snakket nedsettende og stygt om henne, og han fortsatte å kritisere meg for mine «dumme» valg.
Det rare er at jeg til tross for dette gikk inn for å være raus og tilgi ham da han senere ble syk. Da jeg ikke klarte det, følte jeg meg som et dårlig menneske.
At jeg ikke klarte å nå mitt ideal, var et nederlag, som gjorde meg trist; jeg ønsket jo å være storsinnet.
Da jeg forsøkte å snakke med ham om følelsene mine, avfeide han dem og tok martyrrollen. Han sa at han var veldig syk og ikke hadde noen rundt seg, og at alle hadde sviktet ham.
Men selv om jeg forsøkte å synes synd på ham, klarte jeg heller ikke det.
På et tidspunkt ble min manglende evne til å tilgi ham et så stort problem for meg at jeg oppsøkte psykolog. Det var interessant å bli møtt av en fagperson med stor innsikt.
«Hvorfor føler du at du må tilgi?» spurte hun.
Hun minnet meg om at pappa hadde krenket meg grovt som barn, og etter lange og fine samtaler landet jeg i en helt ny forståelse: Jeg må ikke ha som mål å tilgi en som har gjort meg så mye vondt.
I dag har jeg et distansert forhold til min gamle, syke far. Jeg ringer ham, men når han synes synd på seg selv fordi jeg ikke besøker ham, klarer han ikke å få meg til å føle dårlig samvittighet.
Når jeg hører stemmen hans, tenker jeg at han får som forventet.
Så, nei. Jeg er ikke et dårlig menneske, som mangler raushet.
Jeg er en skadet person, som må ta følelsene mine på alvor og ikke undertrykke dem. Mitt liv er viktigst for meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 04/07 2024.
