Leserne forteller
Jeg forlot ham fordi han ikke ville ha barn med meg. Men det var én ting jeg ikke hadde tenkt på ...
Jeg trodde det skulle bli enkelt å fortsette uten eksen.
Som ung kvinne midt i 20-årene forelsket jeg meg i en mann, som var skilt og hadde tre barn, som han hadde delt daglig omsorg for.
Jeg husker hva jeg tenkte da jeg fikk vite at situasjonen var slik; det føltes voldsomt og litt skremmende.
Selv var jeg ennå ikke kommet i en alder da jeg tenkte på å stifte familie. Jeg bare forelsket meg hodestups i en mann som fremsto som etablert, moden og flott.
I begynnelsen forholdt jeg meg ikke til barna, for vi var bare sammen når de var hos sin mor. Det passet meg bra, for vi kunne være kjærester og bare tenke på hverandre. Jeg var inderlig forelsket og følte at jeg svevde på en rosa sky.
Helt ærlig tenkte jeg at den eneste grå skyen på vår himmel var hans små barn.
Jeg har aldri vært veldig opptatt av barn og hadde ingen erfaring i å omgås dem fordi jeg selv vokste opp som den yngste i en søskenflokk.
Les også (+): Mannen jeg elsket og hadde barn med, var en bedrager og løgner
Sterkt bånd
Etter å ha vært kjærester i ett år ble vi enige om å flytte sammen, og det innebar selvfølgelig at jeg måtte bli kjent med barna.
Vi var begge spent på hvordan de ville ta imot meg, og gleden var stor da jeg møtte bare positivitet og glede.
Iblant tenkte jeg at de var i veien, og at det var slitsomt å være reservemor til tre små. Noen ganger ønsket jeg meg vekk og lurte på hva i all verden det var jeg hadde rotet meg opp i, men så var det de stundene da vi lo og hadde det fint sammen.
Jeg ble glad i dem. Sakte, men sikkert knyttet vi sterkere og sterkere bånd. Spesielt den eldste og jeg ble gode venner.
I flere år var jeg sikker på at det skulle bli Svein og meg, og vi levde som et etablert par. Men så ble jeg 30 år og begynte å tenke på hva jeg ønsket meg i livet.
Han ville ikke ha flere barn og heller ikke gifte seg for annen gang.
«Det har jeg gjort, så det er jeg ferdig med», sa han.
Det ble slutt, og det skjedde på en ok måte, for vi var begge enige om at det var mest fornuftig å avslutte mens vi ennå var venner.
Jeg ville ha min egen familie, og jeg var ikke villig til å ofre drømmene mine fordi han var ferdig med sine.
Da jeg pakket sakene mine, føltes det nesten som en lettelse, for jeg var på vei mot noe nytt. Fremtiden lå foran meg som et spennende eventyr.
Hans barn gråt da vi fortalte at jeg skulle flytte, og jeg trøstet dem med at vi helt sikkert kunne holde kontakten likevel. Dette skulle imidlertid vise seg å bli mye mer vanskelig enn jeg trodde.
Les også (+): Jeg visste at han var gift, men jeg forførte treneren til sønnen min
Savnet barna
Da jeg fikk min egen leilighet, var jeg i begynnelsen så ivrig med å få det bra at jeg ikke savnet noe.
Det var etter hvert at en merkelig tomhet meldte seg, og savnet etter min ekssamboers barn ble større og større. Spesielt savnet jeg den eldste datteren, som jeg visste var veldig lei seg.
Min ekssamboer mente at det ville bli helt umulig at jeg beholdt kontakten med barna fremover, og han sa at det derfor var best å kutte kontakten der og da.
Jeg fikk ikke møte barna. Sorgen det medførte kom helt overraskende på meg. Jeg savnet ikke ham, men dem.
I dag har jeg fått barn selv, er gift og har det bra. Jeg deler historien min fordi jeg tilfeldig møtte på den eldste datteren til min ekskjæreste på gaten i Oslo i går. Hun så meg og løp mot meg, og jeg fikk en god klem.
Vi ble enige om at vi kan ha kontakt med hverandre når hun blir voksen og kan bestemme selv. Samtalen gjorde meg glad.
For du kan glemme en mann du har vært glad i, men kjærligheten du får til et barn, den blir ikke borte.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
