Leserne forteller
Venninnene mine hjalp meg å spore opp min manns hemmelige elsker
Fire kvelder på rad satt vi venninnene i en bil utenfor huset der hun bor og baksnakket henne.
For et halvt år siden fikk jeg vite at mannen min hadde hatt et forhold til en annen kvinne. Det hadde vart i nesten et halvt år. Da han fortalte det til meg, sa han det var ett år siden de hadde hatt kontakt.
Ydmykelsen plaget meg voldsomt, og vi hadde en gedigen oppvask som nesten førte til skilsmisse. Men jeg elsket ham jo, og jeg lovet å tilgi ham.
Likevel var det lettere sagt enn gjort. Det er fortsatt lettere sagt enn gjort. Det er et sår som leges langsomt.
Det var Arilds dårlige samvittighet som drev ham til å innrømme utroskapen. Dessuten var han livredd for å miste meg og våre sønner på grunn av det egoistiske feiltrinnet, som han kalte sidespranget.
– Det er bedre at jeg sier det selv, enn at du en dag skal få høre det av andre, sa han.
– Det var en forelskelse som jeg fort ble klar over ikke ville vokse til noe mer, eller rettere sagt en besettelse. Både besettelsen og forelskelsen forsvant av seg selv, forklarte han.
Jeg var knust. Følte meg liten, naiv og dum. Og jeg spurte og grov. Om henne, om dem. I begynnelsen fortalte han villig vekk, og jeg fikk næring til fantasien.
Han ga meg mange nok detaljer til at jeg så for meg en suksessrik kvinne, vellykket på alle måter. Navnet hennes ville han ikke ut med. Han mente at nå som det hele var over, hadde det ingen betydning. Jeg kjente henne likevel ikke.
Jeg presiserte at han måtte være helt ærlig. Tross alt hadde han ødelagt all tilliten mellom oss, og den måtte bygges gradvis opp igjen. Han så meg dypt inn i øynene da han sa at det ville han satse alt på.
Men jeg klarte ikke å rive tankene løs fra den andre kvinnen. Det var som om hun fylte hele hodet mitt, og tankene mine kretset bare mer og mer om henne.
Jeg skammet meg over å være så opptatt av dette, men jeg hadde behov for å vite alt om henne, alle mulige detaljer.
Hun ble nærmest en besettelse som jeg plaget meg selv med. Hva hadde fått Arild til å vende seg fra meg og til henne? Hva hadde jeg gjort galt? Hodet mitt var stappfullt av spørsmål.
Les også (+): I voksen alder fikk jeg en telefon som kastet om på alt jeg trodde jeg visste om min familie
Tjuvstart på Black Friday-salget: Sjekk hvilke utrolige kupp du gjør nå" />
Jeg ble besatt
Etter hvert forsto jeg at jeg måtte slutte å mase om elskerinnen hans. Jeg hadde sagt at jeg hadde tilgitt ham, og tilgi betyr jo å glemme.
Derfor sluttet jeg å snakke om henne, lot som om alt var glemt. Jeg levde meg gjennom dagene med en falsk og påtatt munter mine.
Mine gode venninner visste hvordan jeg hadde det. Til dem torde jeg å snakke om min sjalusi og hvor besatt jeg var av å finne ut mest mulig om kvinnen.
Jeg kjente at jeg hatet henne, samtidig som jeg i fantasien opphøyde henne til å bli nærmest guddommelig vakker. Hun kunne umulig være en alminnelig jente, siden Arild hadde falt for henne!
Det var bare når Arild snakket om hvor takknemlig han var for at jeg evnet å tilgi og ikke lot ekteskapet vårt bli en del av skilsmissestatistikken, at jeg forsiktig prøvde å finne ut noe mer om elskerinnen.
Jeg hadde etter hvert fått lirket ut av ham hva slags klesstil hun hadde, hvilke farger hun likte og mange andre egentlig uvesentlige ting.
For meg ble de viktige biter for å finne ut hvem hun var. For det måtte jeg finne ut på egen hånd, her var Arilds munn totalt lukket.
– Du må slutte å tenke på henne, sa han.
– Hun er fortid, det er vi to som har fremtiden sammen.
Det jeg ikke sa til Arild, øste jeg derimot ut over venninnene mine.
De var like ivrige som meg etter å finne ut hvem den mystiske kvinnen var.
Vi hadde skrevet opp alt Arild hadde fortalt, og vi forsøkte å sette sammen delene i puslespillet.
– Du må bearbeide Arilds utroskap og din nysgjerrighet sammen med oss, sa venninnene mine.
– Du må ikke la dine frustrasjoner gå ut over Arild. Du har jo tilgitt ham og valgt å fortsette ekteskapet.
I lang tid levde jeg som to personer. På den ene side var jeg en sjalu kvinne som ville finne ut mest mulig om den som hadde erobret mannen min.
Den andre personen hadde tilsynelatende glemt det hele og oppførte seg normalt sammen med mann og barn.
Jeg vet at ekte tilgivelse innebærer at man også glemmer, men jeg klarte ikke å glemme. Til tross for Arilds forsikringer om at det var meg han var glad i, levde jeg hele tiden med frykt, sjalusi og usikkerhet.
Tenk om de traff hverandre igjen? Hva om hun ikke klarte å glemme ham – eller motsatt?
De hadde jo tross alt hatt noe sammen. Redselen for å miste ham fikk meg til å skjerpe meg på mange måter.
Blant annet sørget jeg for å være mer attraktiv. Jeg gikk oftere til frisøren og kjøpte nye og smarte klær. Jeg følte at jeg aldri kunne slappe av, jeg var hele tiden på vakt og kampklar. Det var uhyre slitsomt.
Arild var imidlertid verdens søteste ektemann. Han ga meg komplimenter og fortalte ofte hvor høyt han elsket meg.
Likevel klarte jeg ikke å slippe tanken om at han møtte henne bak min rygg.
– Du får se det fra den positive siden, forsøkte venninnene mine å oppmuntre meg. – I stedet for å være mistenksom og redd, se heller det positive i at du har en så attraktiv mann at andre kvinner løper etter ham, sa de.
På en måte var jo dette litt smigrende, men redselen for å miste overskygget alt. Jeg ville ikke at en annen kvinne skulle få en del av mannen min. Å se var greit, men å røre var fullstendig uakseptabelt.
Les også (+) Jeg kommer til å fortsette å lete etter deg. Det du gjorde mot meg er utilgivelig!
Vi fant ut hvem hun var
Omsider ble det et gjennombrudd i «etterforskningen». En av venninnene mine, Tone, klarte å finne ut hvem hun var. Dermed samlet hun samme kveld venninnegjengen til krigsråd.
Tone hadde vært på en fest hos en gammel skolevenninne. Denne venninnen var en bekjent av Arilds elskerinne.
Tones skolevenninne visste at frøken X, som vi kalte henne, hadde hatt mange forhold til gifte menn, deriblant til mannen min.
Tones skolevenninne hadde heller ikke særlig til overs for frøken X, derfor fortalte hun villig vekk det hun visste.
Frøken X het Katrine. Hun var 32 og visstnok stadig på jakt etter en mann. Hun ønsket seg familie og var den eneste i sin gjeng som fremdeles var alene.
Men hun klarte ikke å holde på noen mann over tid, og nå hadde hun erobret fire gifte karer på rekke og rad i løpet av en forholdsvis kort periode. Arild var én i denne rekken. Hun var liten, hadde lyst, kort hår og veide noen kilo for mye.
Tone kunne fortelle at det tydeligvis var en jente med lav selvfølelse, etter det venninnen hadde sagt.
Jeg kjente at smilet bredte seg fra øre til øre. Det jeg likte best å høre, var at hun hadde hatt mange gifte menn. At Arild bare var et nummer i rekken. Antagelig var Arild et offer for denne kvinnens desperasjon, kynisme og panikk.
Egentlig var det jo det han også hele tiden hadde forsøkt å fortelle meg. Jeg hadde bare ikke trodd på hans forklaringer.
Jeg var lettet. Det var akkurat som om en stein ble fjernet fra hjertet mitt. Men helt borte ville den nok ikke bli før jeg hadde fått se Katrine. Fire kvelder på rad satt vi venninnene i en bil utenfor huset der hun bor.
Den fjerde kvelden kom hun gående med en liten hund. Hun var liten og så helt alminnelig ut, iført en kjedelig vindjakke og uformelige olabukser.
Det var ikke noe glamorøst ved henne i det hele tatt, og hun passet absolutt ikke inn i bildet jeg hadde dannet meg av henne.
Mest av alt hadde jeg lyst til å gå ut av bilen og filleriste henne, men jeg visste at jeg måtte beherske meg.
At venninnene mine var sammen med meg, hjalp meg også til ikke å gjøre noe overilt.
De satt der og baksnakket henne, og jeg koste meg over alt det stygge de sa, spesielt da de konkluderte med at jeg er mye mer attraktiv enn henne. Hevnen var søt, om enn barnslig og usaklig. Men det var deilig å få ut av meg alt det grumset jeg hadde båret på så lenge.
Jeg dro hjem med lett hjerte. Nå har også jeg en hemmelighet. Jeg trenger ikke lenger å bruke krefter på å finne ut mest mulig om den ukjente fristerinnen.
Jeg har sett hvor alminnelig hun er, og jeg kan slippe taket og gå videre sammen med Arild.
Dermed er det ikke sagt at jeg helt har glemt at min mann, som jeg tidligere stolte hundre prosent på, har vært utro.
Jeg er nok blitt litt mer oppmerksom på det som skjer rundt meg, og tar ikke ekteskapet som en selvfølge lenger. Et godt forhold må pleies, og Arild er en mann det er vel verd å kjempe for.
Les flere saker: Historier
Denne saken ble første gang publisert 14/05 2024.
