De blå sidene
Da mamma fikk vite hvem svigermor er, ble hun helt hysterisk
Ingenting kunne forberedt oss på mors reaksjon.
Pål og jeg har et problem. Det handler på en måte om Pål, selv om han er helt uskyldig i det hele.
Det tok et halvt års tid fra Pål og jeg ble sammen til Liv, Påls mor, spurte meg ut om familien min.
Hun har bodde i Oslo i mange år og sammen med Pål og resten av familien flyttet de tilbake til hjembyen vår for et par år siden.
Jeg så at hun reagerte da jeg fortalte om mamma og pappa. Da la hun kortene på bordet. Pappa kjente hun fra før, hun kjente farmor og farfar og hele den siden av familien min.
Hun og pappa var nemlig kjærester i mange år før de begge fant nye partnere, giftet seg på hver sin kant og stiftet familie.
Dette burde selvfølgelig ikke være noe problem, men det er det for moren min. Jeg var forberedt på at hun kom til å reagere når hun fikk vite hvem Påls mor er, men ikke at det skulle bli så ille.
Hun gråt hysterisk og sa at hun aldri kom til å ha et naturlig forhold hverken til Pål eller de eventuelle barna vi kom til å få.
For det å bli bestemor, skulle jeg vite, som hun alltid hadde gledet seg til, var hun ikke interessert i å dele med det hespetreet.
Aldri hadde jeg sett eller opplevd mamma slik, så jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det var liksom ikke naturlig å trøste henne heller, det var ingenting å trøste for.
Liv hadde fortalt at pappa var hennes ungdoms store kjærlighet. Hun dro frem gamle fotoalbum og viste meg en fortid jeg ikke ante at pappa hadde hatt.
Han var tenåring, han var russ, han hadde kjøpt sin første bil, og han var på flere reiser sammen med Liv og hennes familie. I en periode hadde de bodd sammen også.
Les også (+): Jeg hadde vært utro. Straffen hans var knallhard
Spennende og rart
Liv syntes alt dette var kjempekoselig. Hun hadde jo ikke sett pappa siden det ble slutt mellom dem, da var de begge 23 år.
Det var pappa som hadde gjort det slutt, og han traff mamma noen måneder etterpå.
– Jeg hadde en grusom kjærlighetssorg, sa Liv med et smil.
– Tenk det, av alle mennesker så faller min sønn for hans datter!
Også Påls far, Jon, syntes det var morsomt og veldig rart. Det var ikke antydning til negative reaksjoner å spore i ansiktet hans. Han klappet meg på hodet og sa at faren min hadde da oppdratt en flott jente.
– Uten ham ville ikke vi fått en så flott svigerdatter som deg, sa han.
Etter at vi hadde pratet frem og tilbake om da Liv og pappa var kjærester, ble vi enige om å ringe til pappa. Jeg syntes det var så spennende. Hvordan ville han reagere?
Rødmende ringe jeg ham på mobilen og ba ham komme til adressen jeg oppga. Jeg sa det var veldig viktig.
Pappa kom, og det ble et hyggelig gjensyn. Fotoalbumene lå fortsatt på bordet, pappa og Liv begynte straks å bla og mimre.
Pappa ble sittende ut over kvelden, han og Jon hadde også en del å prate om. Det var ingen tegn til sjalusi fra Jons side.
Da det var på tide å bryte opp, sa pappa lavt til meg at jeg kanskje ikke burde nevne dette for mamma ennå. Jeg visste at hun hadde anlegg for sjalusi, men ikke hvor ille det var.
Nå kom det frem at hun hadde vært sjalu på alt pappa hadde gjort før hennes tid, og på dem han hadde vært sammen med.
Spesielt alt som hadde med Liv å gjøre, hadde vært hardt for henne å leve med.
Det var vanskelig for pappa å få henne til å forstå at Liv ikke var noen trussel for deres forhold, at det faktisk var han som hadde gjort det slutt, og at Liv hadde flyttet utenbys.
Mamma var i mange år overbevist om at pappa heller ville hatt Liv, og at Liv var den som hadde gjort det slutt, og at mamma var den nest beste for ham.
Alle disse vrangforestillingene hadde ført til at mamma hatet Liv.
Dette var ting jeg aldri hadde visst om, hverken at mamma var så sjalu eller at pappa hadde vært i et så langt forhold før jeg ble født.
Pappa mente at dette ville bli problematisk, det var bare tiden som hadde dempet det mamma egentlig følte overfor Liv.
Nå ville det nok dukke opp igjen, så godt kjente han sin egen kone. Derfor bestemte vi oss for ikke å si noe om det foreløpig.
Det var altså grunnen til at Pål og jeg drøyde med å presentere mamma for foreldrene hans.
Mamma hadde nevnt flere ganger at kanskje hun og pappa burde invitere Påls foreldre til middag, så de kunne bli kjent med hverandre.
Det hadde jeg fått avverget. Jeg sa at de kom til å treffes når Pål og jeg ble samboere, så det var ikke noe hun behøvde å stresse med.
Les også (+): Ekteskapet var kjedelig og sexlivet dødt. Så fortalte mannen min hva han hadde gjort
Tette bånd
Imens har denne historien knyttet Pål og meg enda tettere sammen. Det er litt spesielt at en fra hvert foreldrepar har vært kjærester og at de to kjenner hverandres familier.
Da det en dag dukket opp en leilighet vi fikk kjøpe under takst, slo vi til. Akkurat da glemte jeg helt at vi kom til å måtte la mamma treffe Liv.
Jeg var så opptatt med å planlegge interiør og utstyr, og gledet meg så veldig til å flytte sammen med Pål, at alt annet kom i bakgrunnen.
Helt til mamma sa at hun gledet seg til å treffe foreldrene hans, og holdt på å komme til leiligheten for å se på den akkurat mens Liv og Jon var der.
Da kom jeg med en løgn om at jeg ikke skulle opp i leiligheten likevel. Jeg kjente at det ble helt feil, jeg kunne jo ikke fortsette å lyve på den måten.
Så pappa og jeg planla når jeg skulle fortelle det, og det var altså i dag. Om to uker har vi invitert begge foreldreparene til innvielsesmiddag.
Mamma lyste opp da hun fikk invitasjonen, og sa at hun gledet seg. Hun roste Pål opp i skyene og mente at jeg kom til å få et godt liv sammen med ham.
Jeg kjente hvordan jeg rødmet. Deretter tok hun frem flere bæreposer med håndklær og sengetøy som hun hadde kjøpt til oss, og en konvolutt med penger fra henne og pappa.
– Jeg gir det til deg og Pål nå, jeg, i tilfelle foreldrene hans ikke har med noe særlig. Da blir det ikke så vemmelig for dem.
Jeg lo nervøst og takket med skjelvende stemme. Så trakk jeg pusten og sa at det var noe jeg måtte fortelle henne.
– Ikke vet jeg hvordan du vil reagere på dette, men det er slik at Påls mor heter Liv og er pappas ungdomskjæreste. Hun vet at pappa er den han er, og jeg synes det er riktig at du også vet hvem Liv er.
Mamma så på meg med store øyne. Så gjentok hun Livs navn og etternavnet og ba meg bekrefte det. – Er det den Liv? Er det hun som er moren til Pål?
Jeg vet ikke om hun fikk det med seg, men jeg sa at Påls foreldre var lykkelig gift og at hun ikke trengte å bekymre seg for noe rundt det. Det hjalp bare ikke.
Det var som om alt av følelser veltet seg i henne og hun fikk vonde minner fra fortiden. Hun strigråt.
Like før jeg visste at pappa kom hjem, gikk jeg. Jeg håper at han klarer å roe henne. Det ville være for ille om dette skulle ødelegge fremtiden vår og lage dårlige familieforhold.
Det har jo snart gått 25 år, så mamma burde klare å se dette i et annet perspektiv enn ut fra sine følelser og sin usikkerhet fra den gang hun var ung.
Det er hun og pappa som hører sammen. Liv er ingen trussel, tvert imot. Hun er et flott menneske som har oppfostret verdens mest herlige person, Pål.
Jeg håper at vi alle etter hvert kan se på dette som en god historie og le litt av den sammen.
Vi venter ikke at foreldrene våre skal bli bestevenner, men at de skal omgås i familiefellesskapet i fred og fordragelighet. Spesielt når vi får barn.
Jeg kan ikke for det, men jeg synes synd på pappa akkurat nå. Jeg håper at han sier de rette ordene og at alt roer seg. Så får jeg vente et par dager før jeg ringer.
For er det en ting jeg alltid kommer til å stå fast ved, så er det at mammas fortid ikke skal få ødelegge min fremtid.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
