leserne forteller
Jeg dømte ham på grunn av utseendet. Det skulle jeg aldri ha gjort
I mange år gikk jeg forbi Tore og tenkte i mitt stille sinn at han var en ufyselig fyr.
Vi mennesker lager oss en forestilling om det meste, og vi dømmer andre på bakgrunn av det vi i ser. Det er dette min historie handler om.
Jeg har akkurat fått samboeren min i seng fordi han ikke føler seg frisk, og nå sitter jeg her med for å dele tanker og erfaringer.
Jeg tilhørte de såkalt vellykkede da jeg vokste opp. Det innebar at jeg fikk min barndom i et såkalt vellykket hjem. Mamma var førskolelærer og visste hvordan foreldreoppgaven skulle skjøttes. I teorien var hun helt sikkert flink, men i praksis klarte hun ikke å leve opp til egne idealer.
Hun ble rasende for hver minste, lille ting og hadde ingen tålmodighet med meg og de to halvsøsknene mine.
Mamma var gift på ny, og jeg fikk tidlig høre at faren min var en slabbedask, og det var han helt sikkert også, men jeg synes likevel at mamma kunne ha spart meg for alle de negative beskrivelsene og karakteristikkene av ham som person.
Ordene surret i bakhodet
Når jeg var sammen med pappa følte jeg meg alltid usikker, og det skyldtes at jeg likte ham og syntes han var grei, mens det i bakhodet surret negative setninger som moren min hadde sagt. Det føltes som om jeg ikke klarte å komme nær ham fordi jeg ikke stolte på ham.
Stefaren min var eier av et bilfirma og gjorde det bra. Jeg var heldig som gikk i merkeklær og var med i gjengen. Allerede på ungdomsskolen lærte jeg å skille mellom bedre og dårligere mennesker ut fra hvordan de gikk kledd. Utskuddene, de jeg ikke engang orket å snakke med, var de som kledde seg i sort og skinn. De var «harry» og kom fra dårlige hjem, slik jeg var opplært til å tenke.
Min ungdomstid gikk som en lek, og som 20-åring fikk jeg en kjæreste med samme bakgrunn som meg selv. Like barn leker best, sa mamma, og det var jeg enig i.
Allerede den gangen visste jeg hvem Tore var, en ung mann som var to år eldre enn meg og var så svartkledd og maskulin som det gikk an. Han hadde ringer i ørene og gikk i trange, sorte jeans og skinnjakke.
Med årene lot han håret vokse. Blikket hans var hardt, syntes jeg. Jeg innbilte meg at han drev med mye «muffens», som ikke tålte dagens lys. Han var sikkert kriminell. Å gå kledd slik som ham, fortalte i grunnen alt, tenkte jeg.
Min kjæreste var velkledd og visste hvordan man skulle oppføre seg. Han var blid og sosial ute blant andre. Det jeg etter hvert skulle oppdage, var at han hadde andre sider også, som slett ikke var flatterende.
Men jeg giftet meg med ham og vi fikk to barn. På et vis var jeg fanget i dette forholdet, som utviklet seg til å bli et mareritt.
Jeg vil ikke nevne min eksmann med navn. Jeg vil ikke engang huske hans navn. Så ille er det i dag. Han slo meg, tråkket på følelsene mine, truet og hjernevasket meg og barna.
I flere år gikk jeg rundt og var ulykkelig og redd. Men ingen visste det. For han var i likhet med min stefar en mann som klarte seg bra i forretningslivet. Sett utenfra var han fantastisk.
Til og med i vår moderne tid vernes det om familiers indre liv. Det vet jeg, for jeg skammet meg over å ha det så dårlig og skjulte hvor trist jeg var. Jeg gikk på jobb på tannlegekontoret og møtte alle med et smil. De blå merkene på overarmene mine fikk ingen se.
Ungene mine led også under situasjonen. De hadde en pappa som ikke hadde tid til dem, og som utøvde betinget kjærlighet. «Hvis dere gjør som jeg vil, er jeg glad i dere og liker dere», var praksisen. Jeg drømte om å skille meg, men torde ikke.
Det var mitt hell at han fant en annen og forlot meg. Det rare var at jeg ikke så dette selv, for jeg falt totalt sammen. Han hadde overbevist meg om at jeg ikke ville klare meg uten ham, så jeg trodde at det var slik.
Les også (+): Vi visste ikke hvor mye mamma hadde ofret for vår skyld
Oppgjør med egne fordommer
I mange år hadde jeg passert den store, kraftige mannen med de sorte klærne, og det var nesten så jeg følte meg litt engstelig når jeg så ham komme. Hvis min spinkle mann kunne slå så hardt, hva kunne han da, som var så morsk og stor? Jeg grøsset.
Min 16-årige sønn hadde kjøpt seg en moped, og selv om jeg var imot det, kjørte han omkring. En dag kom han ikke hjem til avtalt tid, og jeg ble urolig. Brått kom det en bil med en henger inn på gårdsplassen. Ut av den store jeepen steg en sortkledd mann.
Han lo og smilte og hilste pent på meg.
– Sønnen din fikk et ufrivillig stopp, sa han.
Jeg hadde lyst til å la være å svare. Hvem i all verden var det barnet mitt hadde omgang med?
Det var Tore, ham jeg i alle år hadde tenkt dårlige tanker om. Han hadde stoppet og hjulpet Sindre da han sto rådvill og fortvilet på riksveien med en moped som ikke ville mer. Han hadde først forsøkt å reparere mopeden der og da, og da det ikke gikk, kjørte han hjem til seg og hentet en henger til å frakte den hjem på.
– Tore hjalp meg, sa Sindre gledestrålende.
– Kjenner du ham? Det var det første spørsmålet jeg stilte da hjelperen hadde reist igjen.
– Ja, han er kjempegrei, alle guttene liker ham! sa min sønn.
Tre måneder etter streiket min bil en morgen da jeg skulle på jobb. Min sønn insisterte på å ringe Tore, og selv om jeg var skeptisk, innså jeg at han var min beste mulighet. Han kom med en gang, og han var blid og hyggelig. Faktisk tok jeg meg i å le godt sammen med ham.
– Hva skylder jeg deg?, spurte jeg da han hadde ladet batteriet.
– Det holder om jeg får en kopp kaffe en gang, svarte han.
Tore var fraskilt og vi to ble kjent etter en kopp kaffe.
Jeg ble nysgjerrig på denne mannen, som fremsto som en hardbarket tøffing, men som viste seg å være tvers gjennom snill mot alle. Motvillig måtte jeg innrømme overfor meg selv at jeg mer enn likte ham. Etter å ha bedt ham på middag med vin til, var det gjort. Vi ble kjærester.
Selv om barna mine syntes det var morsomt at jeg fant kjærligheten på nytt, torde jeg ikke å fortelle noen om forholdet mitt.
Jeg visste hva vennene mine og familien min ville si. «Han?!» I min krets så vi ned på folk som ikke var tekkelig og moteriktig kledd, og ikke-akademikere er definitivt ikke bra nok. Folk med tatoveringer og skinnklær var i alle år noe av det verst tenkelige for min venninnegjeng.
Nå er det ett år siden jeg flyttet sammen med min sjelevenn, og alle vet at vi hører sammen. Kanskje hviskes det bak vår rygg, men det bryr jeg meg ikke om. Bak den røffe fasaden har jeg funnet verdens snilleste mann, en som bare vil mitt beste, og som ikke vet hva godt han kan gjøre for meg og barna.
I møtet med Tore måtte jeg ta et oppgjør med egne fordommer. Jeg er glad barna mine har vist seg langt klokere enn meg. De tok imot ham fra første øyeblikk.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
