De blå sidene
Jeg burde ha sett tegnene. Men all fornuft forsvant og jeg mistet kontrollen
Jeg var knust etter bruddet med Even, og da Kent viste meg interesse, klamret jeg meg til ham.
Jeg hadde vært samboer med Even i fire år da han helt uventet gjorde det slutt med meg fordi han hadde møtt en annen kvinne.
Det ble en tøff periode, ikke minst fordi vi hadde fått en datter sammen året før, og vi hadde planer om å gifte oss, bygge hus og starte firma sammen. Alt ble borte i løpet av en samtale en regnfull ettermiddag, og én uke senere hadde Even tatt med seg alle sine eiendeler og forsvunnet ut av livet mitt.
Jeg gråt, ringte ham hele tiden og tryglet ham om å komme tilbake. Da jeg fant ut hvem som var hans nye kjæreste, sendte jeg henne ekle brev i håp om at hun skulle sende Even tilbake til meg.
Vi klarte å bli enige om å ha delt omsorg for datteren vår Erle, selv om jeg hatet tanken på at hans nye kjæreste skulle ha noe med henne å gjøre.
Men jeg trengte tid for meg selv, og jeg hadde hørt andre med samme samværsordning si at det var til barnets beste.
Sorg
I sorgen over å ha mistet familielivet mitt, takket jeg stadig ja til å bli med venninnene mine ut på byen. Jeg trengte å drikke bort smerten samt å få bekreftelser på at jeg faktisk var en tiltrekkende kvinne, selv om Even hadde valgt meg bort.
Det var på en slik fuktig utekveld jeg møtte Kent. Han satt alene i baren. Jeg så at han var veldig kjekk, men jeg så også at han så litt trist ut.
Vi begynte å prate, og det ble til at vi var sammen hele den kvelden.
Etter noen timer fortalte han meg at han var trist fordi han hadde mistet sin eneste sønn på ti år i kreft to år tidligere. Og at akkurat den lørdagen skulle han ha fylt tolv år. Han bar konstant på sorgen, og fordi han og moren hadde skilt lag noen år før sønnen deres ble syk, følte han seg alene om sorgen.
Samtalene våre, måten han betrodde seg til meg, gjorde noe med meg. Allerede den kvelden følte jeg at det var skjebnen som hadde ført meg til ham.
Her var en mann full av sorg, og jeg vurderte det dit hen at han trengte en spesiell i livet sitt. Og jeg var sårbar, trist og trengte en jeg kunne bry meg om. Jeg var jo som skapt for ham!
I tre måneder etter vårt første møte ble vi på en måte sammen, eller en slags kjærester. Det ble aldri noe definert forhold, men vi møttes, vi drakk sammen og gjorde hyggelige ting sammen. Jeg var veldig forelsket og så for meg en fremtid sammen med Kent.
Jeg snakket om å få barn med ham, om at vi skulle satse sammen og få ordentlige rammer rundt oss. Men han ville ikke. Han sa at han ikke var helt klar og at han heller ønsket å ta en dag om gangen. Og han snakket om sorgen sin, at han trengte tid for å venne seg til et liv uten sønnen.
Jeg syntes synd på ham, samtidig som jeg ble mer og mer forelsket.
Derfor taklet jeg ikke at han begynte å avvise meg. Plutselig holdt han ikke avtaler, han unngikk meg og svarte ikke på telefoner eller meldinger. Den samme desperasjonen jeg hadde hatt overfor Even, begynte å våkne til live igjen.
Jeg orket ikke tanken på at Kent skulle forsvinne ut av livet mitt, og jeg ble besatt av å få ham til å innse at jeg var kvinnen i livet hans. Målet mitt var at han skulle kjenne at kjærligheten mellom oss var enda sterkere enn den sorgen han bar på over sin avdøde sønn.
Jeg klarte ikke å ta Kents avvisning innover meg. I stedet økte den intensiteten min.
Jeg sendte ham lange kjærlighetserklæringer. Jeg la små gaver i postkassen hans, skrev dikt som jeg la under vindusviskerne på bilen hans, og satte ulike gaver på dørmatten hans. Men Kent ga meg aldri noen tilbakemelding, og det førte til en ny desperasjon i meg.
Jeg klarte ikke å forholde meg til at Kent faktisk gjorde alt han kunne for å bli kvitt meg. Ikke med ord, men med handling.
Les også (+): Naboens verandadør sto på gløtt. Jeg kommer aldri til å glemme synet som møtte meg
Besatt
Så fort Even hadde Erle hos seg i sin uke, brukte jeg all fritiden min på å få kontakt med Kent. Jeg ringte på hos ham og jeg var utallige ganger på alle byens puber for å se etter ham.
Jeg fant ham av og til, og prøvde desperat å få ham til å lytte, til å føle og kjenne etter. Han dyttet meg bort, men jeg klarte ikke å ta signalene.
At han rett og slett manglet følelser for meg, klarte jeg ikke å ta innover meg. Jeg var besatt av ham, og det styrte livet mitt fullstendig.
Det var en mail fra ham som fikk meg til å våkne. Da jeg så den var fra ham, kjente jeg at hjertet mitt hamret. Endelig, tenkte jeg videre, endelig har han forstått at det må være han og meg. Da hadde jeg brukt flere måneder på å dyrke min egen besettelse rundt ham.
Men mailen var helt annerledes enn jeg trodde. Han skrev at det var på tide at jeg gikk videre med livet mitt og at jeg måtte slutte å plage ham. Med store bokstaver skrev han at jeg nå burde ha forstått at han ikke var interessert i å ha noe med meg å gjøre.
Han avsluttet brevet med at han vurderte å politianmelde meg hvis jeg nå ikke slapp taket i ham, for dette handlet om ren trakassering. Det gjorde meg redd.
Jeg gråt den kvelden. Og jeg anstrengte meg for å bruke fornuften min. Innerst inne visste jeg jo at han ikke ville ha meg, og nå hadde han bekreftet det med rene ord. Men alt var så innarbeidet i meg at jeg hadde problemer med å slippe taket.
Jeg måtte kjøre forbi jobben og leiligheten hans, og jeg så hele tiden etter bilen hans. Jeg tenkte på ham, men jeg lot være å sende ham noe.
Til slutt skjønte jeg at jeg måtte ha hjelp til å kunne klare å gå videre. Jeg kontaktet fastlegen min og hadde flere samtaler med ham mens jeg ventet på min første time hos en psykolog.
Jeg måtte gå i terapi for å få bukt med min angst for å bli avvist og finne ut av hvorfor jeg ble så besatt av Kent.
Mye lå i barndommen min og var hendelser jeg hadde fortrengt. Blant annet var søsteren min mye syk som liten, og jeg ble ofte avvist av foreldrene mine fordi hun trengte dem mer enn meg.
Gjennom terapien kom det frem mange logiske forklaringer på adferden min og på hvorfor jeg ikke taklet dette rent følelsesmessig. To avvisninger på så kort tid ble litt for mye. Derfor prøvde jeg etter beste evne å forhindre og fortrenge Kents avvisning.
Jeg har lært mye av dette, men jeg er ikke stolt over å ha hatt så liten kontroll over meg selv og mine egne følelser.
I dag kan jeg innrømme at jeg ble besatt av ham, og først nå som jeg er ferdig med hele saken, kan jeg kjenne på en slags skam. Skammen over at jeg ikke klarte å kontrollere meg.
Men jeg kjenner også på lettelsen over at alt er over, og at jeg nå føler meg klar for å gå videre med livet mitt.
Kent har jeg ikke sett siden, så jeg aner ikke hvordan han har det i livet sitt. Det bryr jeg meg heller ikke om, jeg har nok med meg selv nå. Og jeg vet at jeg aldri kommer til å ende i samme situasjon igjen. Jeg har fått en ny innsikt og forståelse for hvorfor det ble slik det ble, og den kunnskapen har jeg vokst på.
I dag vet jeg hvor viktig det er med gjensidighet i kjærligheten for at det skal fungere. Ikke minst er det viktig å erkjenne at jeg faktisk ikke vil ha en mann som ikke elsker meg i utgangspunktet, og at det derfor kan være greit å bli avvist.
For ingen menn liker alle kvinner, i likhet med meg selv, som ikke liker alle menn.
Så enkelt kan man altså tenke i møte med et menneske som tilsynelatende kan virke som en potensiell partner.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
