De blå sidene
Jeg ba Kjetil ta kontakt med sin sønn og barnemoren. Nå har jeg fått et sjokkerende brev
Det var jeg som tok initiativet til at Kjetil skulle bli kjent med den lille sønnen sin. Det angrer jeg på i dag.
I dag har jeg kjeftet og grått masse. Jeg er så lei meg, og den indre smerten kjennes i hele kroppen. Jeg aner ikke hvor mange meldinger jeg har sendt, men jeg har sikkert ringt ham hundre ganger. Men samboeren min, Kjetil, ønsker ikke å snakke med meg så lenge jeg er så sint.
Han kan umulig forstå hvor vondt dette er for meg, for i så fall hadde han kommet hit og snakket ut. Men nå holder han seg unna for å unngå mer bråk.
Vi har vært samboere i halvannet år, planlagt bryllup og vært på flere visninger fordi vi ønsket å kjøpe oss en større leilighet.
Da vi møttes for to år siden, fortalte Kjetil meg at det fantes en kvinne der ute som gikk gravid, og at han skulle bli pappa.
– Det blir bare på papiret, sa han og fortalte at han følte seg lurt av denne kvinnen.
Det hadde vært et tilfeldig bekjentskap på et seminar han hadde vært på, og han var så visst ikke interessert i dette barnet.
Den gangen forsto jeg ham, og jeg skjønte at han følte seg lurt. Men etter hvert som vi utviklet forholdet vårt, tenkte jeg mer og mer på dette barnet.
Da han måtte betale bidrag, fikk jeg vite at han hadde blitt far til en liten gutt. Ellers ville han ikke snakke om det, og jeg måtte love ikke å si noe til foreldrene hans.
Å vite at mannen jeg elsker, hadde et barn, var en forunderlig tanke. Og for meg slapp aldri den tanken taket. Jeg som selv satte så uendelig stor pris på mine egne foreldre, syntes faktisk synd på den lille gutten.
Hva om min egen far hadde gjort det mot meg? tenkte jeg.
Les også (+): Jeg dro tidligere hjem fra hytta for å overraske forloveden min. Da jeg åpnet døren, frøs jeg til is
Jeg oppmuntret til det
Etter hvert som vi ble samboere, torde jeg lufte temaet oftere. Først ble jeg avfeid, men klarte omsider å få Kjetil til å tenke på dette barnet som et enkeltindivid, som en sønn som aldri hadde valgt å bli født uten en far, og at moren hans måtte settes på sidelinjen.
– Det er jo henne du misliker, sa jeg flere ganger og presiserte like mange ganger at vi burde bli kjent med den lille gutten og la ham bli en del av livet vårt!
Jeg gjorde dette av kjærlighet til Kjetil, fylt med overbærenhet og toleranse for at han faktisk var blitt pappa, uansett hvordan vi vred på det.
Omsider klarte jeg å snu tankene til Kjetil, og han innrømmet at han i det minste var nysgjerrig på hvordan sønnen hans så ut. Det var en god start.
Jeg tok initiativet til å skrive mailen som åpnet for kontakt. Moren til lille Ola ringte et par dager senere, og vi hadde en lang samtale. Hun ville veldig gjerne møte Kjetil igjen, og hun ga uttrykk for at hun syntes det var veldig fint at han nå var etablert og levde i en stabil tilværelse med meg.
Via telefonen fikk jeg et veldig godt inntrykk av Elin, og vi avtalte at Kjetil og jeg skulle komme til dem noen dager senere.
Da vi kom dit, var Ola syv måneder gammel, og vi falt pladask for den lille sjarmøren, begge to. Kjetil lo godt da han så ham, for likhetstrekkene mellom far og sønn var påfallende.
Jeg satte meg i bilen etter en times tid og lot Kjetil og Elin få snakke ut og lage en avtale om vårt neste besøk. Jeg var veldig fornøyd og sikker på at dette var til alles beste.
Ikke minst med tanke på at Kjetil og jeg selv skulle få barn en gang. Da ville det ha ligget som en byrde i hjertet mitt å vite at det fantes et barn der ute som ikke fikk ha kontakt med pappaen sin.
Heldigvis hadde Kjetil forsonet seg med at han var far, og han takket meg for at jeg hadde klart å endre synet hans på dette farskapet.
Elin og han hadde avklart at det ikke lenger var noen vonde følelser dem imellom, og at vi skulle få komme på besøk allerede helgen etter.
Elin ville selvsagt at vi skulle bli gradvis kjent med Ola, før vi tok ham med oss hjem. Jeg var enig.
Les også (+): Jeg var utro og ble avslørt. Av min datter
Jeg bærer på bitterhet
Møtene hjemme hos Elin gikk veldig bra, og både Kjetil og jeg knyttet oss til Ola. Han strålte da vi kom inn døren, og tiden var inne for å innvie foreldrene til Kjetil.
De ble i første omgang sjokkerte over at de var blitt besteforeldre uten å vite det, men de fikk hilse på både Ola og Elin.
Jeg hadde Ola i fokus hele tiden og kjente aldri et snev av sjalusi overfor Elin. Ikke engang da Kjetil begynte å dra dit på egen hånd for å hente Ola til samvær med oss. Jeg følte meg helt trygg på forholdet vårt. Vi hadde så mange ting til felles.
Jeg trodde ingenting kunne komme mellom oss. Jeg ble ikke engang sjalu da mine kommende svigerforeldre ble godt kjent med Elin og stadig dro for å besøke henne og Ola.
Jeg syntes rett og slett at det var fint, for jeg ville at alle skulle være venner og ha nær kontakt. For Olas skyld.
Jeg ser nå at jeg gikk for tungt inn i rollen for å bety noe ekstra for Ola.
Det var jeg som pusset opp barnerommet og innredet det, slik at han skulle få sitt eget sted når han kom til oss. Jeg handlet inn klær til ham og brukte masse tid på ham når han var her.
Jeg leste til og med bøker om barnets utvikling, slik at vi skulle stimulere ham på best mulig måte. Og jeg gledet meg stort til Kjetil og jeg skulle bli foreldre sammen.
Jeg har vært utrolig naiv, for jeg så aldri noen faresignaler.
Ikke før jeg våknet i dag og fant brevet Kjetil har skrevet i natt. Seks tettskrevne sider, som starter med hvor fantastisk han synes jeg er som menneske, og hvor mye jeg har betydd for ham i den tiden vi har delt.
Jeg trodde at det var et kjærlighetsbrev. Kjetil hadde allerede dratt på jobben, og jeg satte meg godt til rette i sofaen med en kopp te for å lese alle disse kjærlighetserklæringene fra mannen i mitt liv. Etter en stund gikk det opp for meg at noe var helt feil.
Det handlet om det som hadde vært mellom oss, ikke om fremtiden vår.
Jeg ble helt hysterisk da jeg leste at han nå hadde forelsket seg i Elin og at det var gjensidig. De ønsket å flytte sammen og være foreldre for Ola og leve som en familie.
Jeg ble kvalm. Og jeg ble sint. Jeg ringte til Kjetil og skrek til ham. Han prøvde å roe meg ned, men jeg var hysterisk.
Jeg ringte også til Elin, men hun tok ikke telefonen. Å gå på jobben kunne jeg bare glemme, men i løpet av dagen vurderte jeg å dra på jobben til både Kjetil og Elin.
Men jeg fant ut at det gagner ingen at jeg står foran andre mennesker og er sint. En venninne av meg kommer hit i kveld. Jeg trenger å prate. Jeg trenger noen rundt meg.
Jeg fryser og svetter om hverandre, fordi Kjetil har rasert livet mitt fullstendig. For meg er dette helt ufattelig. Det er nesten så jeg ikke klarer å tro det. Men brevet ligger sammenkrøllet på stuebordet som mitt grusomme bevis. Kjetil og Elin.
Jeg hadde aldri trodd det. Jeg klarer ikke engang å se dem for meg. Og jeg skjønner nå at jeg ikke har vært oppmerksom nok, for jeg har ikke lagt merke til noen endringer ved Kjetil. Han har spilt sin rolle utrolig godt i mitt nærvær, mens han har hatt det gående med Elin på si.
Det er bittert. Det er kvalmt. Jeg har egentlig ikke ord for hvordan jeg har det nå, men det er så uvirkelig vondt. Hva med Ola?
Han kommer jeg heller aldri til å se igjen. Jeg, som hadde bare én tanke i hodet da jeg fikk vite om ham, og det var å forene far og sønn. Det har ført til at jeg selv har mistet alt.
Jeg hater Kjetil. Jeg hater Elin. Han har valgt henne på grunn av Ola. Og jeg vet at det er stygt å tenke det høyt.
Men jeg håper av hele mitt hjerte at forholdet deres aldri kommer til å fungere, og at Kjetil får smake sin egen medisin.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
