Leserne forteller
«Har du hatt det hyggelig i helgen?» spør kollegene mine. Jeg nikker og sier ja – men sannheten er en annen
Er det min skyld at situasjonen min er som den er? Jeg finner ikke svar, men føler skam.
«God helg! Hvilke planer har du, da?» De ordene og de setningene er noe av det som plager meg i mitt liv. Det er ikke tanken bak som er vanskelig, men svaret jeg skulle ha gitt, om jeg snakket sant.
Det jeg gjør, er å lyve: «Jeg skal være sammen med venner. God helg til deg også!»
Venner er et sorgtungt ord for meg. Ordet venn bringer med seg savn, først og fremst, og så den virkeligheten som jeg skammer meg over.
For det er ting i mitt liv som ikke tåler dagens lys, som vitner om en taper, en som ikke er verdt å være sammen med.
Går jeg tilbake til barndommen min, ser jeg at jeg allerede da var en person som ikke «fikk det til» med andre barn. Jeg deltok i lek, men fikk ikke en bestevenn. Jeg ble ikke holdt utenfor eller mobbet, men falt likevel utenfor.
Moren min sier at mitt største problem var min sjenanse. Jeg torde ikke ta initiativ eller stille krav til andre. Når jeg var med i leken, diltet jeg gjerne etter. De sterkeste fant hverandre, virket det som. Den andre som var alene, ble aldri min venn, sannsynligvis fordi ingen av oss hadde kraften i oss til å ta kontakt.
Det rare er at jeg til tross for mangelen på en bestevenn følte at jeg hadde det bra, og det skyldtes at jeg hadde en flott familie, som ga meg det jeg trengte.
Storesøsteren min satt tålmodig og lekte med meg, og broren min, som var enda eldre, lot meg bli med ham på ting. Mamma, pappa og de to søsknene mine ble hele mitt sosiale liv. Og så bestemor, da, som jeg var på overnattinger hos og gjorde håndarbeid sammen med. Hun var fantastisk.
Les også (+): Jeg hadde vært utro. Straffen hans var knallhard
Virkeligheten ga meg et slag i trynet
Først da jeg skulle begynne mitt selvstendige voksenliv, innså jeg at jeg egentlig var helt alene i verden. Jeg var flink på skolen og kom inn på studiet jeg ønsket å ta, men da jeg kom til Universitetet og så alle de andre unge som hadde noen å prate med, forsto jeg at det kom til å bli umulig.
Ingen snakket med meg.
Jeg forsøkte å smile forsiktig til noen, og de smilte tilbake, men det resulterte ikke i nærmere kontakt. Etter tre ukers ensomhet på en liten hybel klarte jeg ikke mer og flyttet hjem igjen. Hjem til tryggheten. Hjem til mamma og pappa.
Mens jeg tok nettstudier og jobbet i en butikk, fikk jeg bo på pikerommet mitt, men da jeg var 23 år, sa mamma at det føltes rart å ha meg boende.
«Du må komme i gang med voksenlivet ditt og få venner på din egen alder», var beskjeden. Hun sa at det i dag er lett å få venner gjennom Internett og sosiale medier. Jeg var jo på Facebook og hadde venner der.
Så lett det er å si: «Gå og finn deg en venn.» De som sier det, vet ingen ting om hvor tøft det er. Det er jo ikke slik at du bare plukker opp en venn på veien, og så er alt på plass.
Det jeg gjorde, var å søke jobb som assistent i en barnehage. Jeg liker barn. Da jeg fikk jobben, følte jeg meg lykkelig fordi jeg visste at jeg på dagtid kom til å ha det hyggelig. Det viste seg raskt at kollegene mine var kjempefine, og vi hadde det så fint sammen på jobb. Selv om de andre damene var eldre enn meg, hadde vi god kjemi.
Jeg fikk ros, og det løftet meg opp i skyene. Ingen visste hvor lykkelig jeg følte meg hver gang jeg våknet og visste at jeg skulle komme på arbeid. De timene var mitt sosiale liv. Slik er det ennå.
Nå har jeg jobbet to år i samme barnehage, og jeg føler at kollegene mine er som venner.
De er mer venner enn noen relasjoner jeg har hatt tidligere. Men de har sine familieliv og sine venner, som jeg ikke er en del av, og de tror at jeg har mitt venneliv, som de ikke er en del av.
«Har du hatt det hyggelig i helgen?» spør de meg. Jeg nikker og sier ja. Jeg sier at jeg har vært på tur i skogen og at jeg har spist god mat. «Sammen med vennene dine?» spør de, og jeg sier ja, fordi jeg ikke orker å fortelle dem sannheten.
Sannheten er at jeg går fra jobb fredag og føler tomhet fordi jeg vet at jeg skal sitte alene i en liten leilighet i to dager. Både foreldrene mine og søsknene mine bor en dyr flyreise unna, så jeg har ikke råd til å besøke dem ofte. Dessuten er de også opptatt med sine ting. Det passer ikke alltid at jeg kommer.
Jeg tror søsknene mine føler at jeg er både tiltaksløs og hjelpeløs, og at de begynner å bli lei av å stille opp for meg.
Les også (+) Mannen min kom hjem først dagen etter firmafesten. Innrømmelsen hans kom som lyn fra klar himmel
Jeg skammer meg fortsatt
Min ensomhet er skambelagt, og derfor snakker jeg ikke om den til noen. Hvilke oppegående, normale mennesker går gjennom livet uten en eneste ordentlig venn?
Jeg har forsøkt å melde meg inn i diverse fellesskap, og jeg har hatt glede av strikkekafeer og fellesskap med andre damer som liker håndarbeid. Når jeg sitter sammen med andre, føler jeg at de liker meg, og at vi snakker godt sammen, men når jeg går hjem, er jeg igjen alene.
Det samme gjelder på jobben min. To–tre ganger i året er det sosiale sammenkomster, og jeg er alltid med. Det er like fint hver gang. Jeg føler meg lykkelig i lang tid etterpå når vi har vært sammen utenom jobb.
Det eneste jeg synes er vanskelig, er når de snakker om barna sine, ektefellene og de utfordringene og gledene som følger et familieliv.
«Hva med deg, har du tenkt å stifte familie? Har du en kjæreste?» De spør meg vennlig og mener det godt. Hver gang det skjer, kjenner jeg at kroppen formelig krymper seg og jeg får hjertebank, for jeg er redd for å bli avslørt som den ensomme og uinteressante personen jeg er.
Det siste halvåret har det i mediene vært fokus på ensomhet, og mange har stilt opp og fortalt at de er ensomme og ikke har venner. Jeg beundrer dem fordi de tør sette ord på sin situasjon.
Selv synes jeg det er flaut. Jeg vil ikke at andre skal synes synd på meg, og jeg hater tanken på at de skal be meg med på ting bare fordi de føler at de må.
Jeg vil tro at mange ønsker å gi meg gode råd når jeg nå deler historien min. Til dem som føler seg fristet, vil jeg si at jeg har forsøkt å få venner gjennom nettforum for ensomme, og jeg har også meldt meg som besøksvenn.
Det siste ble veldig rart fordi personen jeg var besøksvenn for, kunne ha vært bestemoren min. Det er ikke det samme som å få en venn på sin egen alder. Det blir heller aldri som i andre vennskap, for den du er sammen med, har ikke valgt deg.
Jeg drømmer om kjærlighet og har kommunisert med menn på nettet, og til og med hatt noen dater. Men det ender aldri med noe mer, og jeg har totalt mistet selvtilliten og troen på at det kan føre til noe.
Det er viktig for meg å si at jeg til tross for ensomheten har det ok, og det er takket være jobben. Jeg elsker å være sammen med barna i barnehagen og storkoser meg når jeg er sammen med kollegene mine. Er jeg syk en dag, føles det forferdelig fordi jeg så gjerne skulle ha brukt tiden sammen med dem.
Jeg skriver ikke om mitt liv fordi jeg ønsker trøst, men fordi jeg vil synliggjøre at ensomhet er en skam for mange. Venneløshet er det motsatte av et velfungerende liv. Sier jeg høyt hvordan ting er, risikerer jeg å bli sett på som en taper.
Foreløpig håper jeg på at et under vil skje. Jeg drømmer og lengter etter både kjæreste og venner. Kanskje det bare skjer en dag. Jeg kommer aldri, aldri til å slutte å drømme om det.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
