Leserne forteller
Jeg ble gravid og flyttet sammen med ham. Hadde jeg bare visst det jeg vet i dag …
Jeg var så forelsket, og plutselig skulle vi ha barn.
Jesper og jeg møttes på slalåmferie i Østerrike. Jeg var der med en venninnegjeng og han med noen kamerater. Jeg ble så forelsket!
Guttene var fra en liten by cirka 20 mil fra hjembyen vår. Vi traff dem i løypene første dagen og på byen samme kveld. Jeg sørget for å sette meg ved siden av Jesper, han var en kjempehyggelig gutt.
Vi ble sammen den kvelden.
Vel hjemme igjen fortsatte Jesper og jeg å treffes så ofte vi kunne. Som regel dro jeg i helgene de 20 milene til den koselige kystbyen hans.
Etter noen heftige måneder oppdaget jeg at jeg var gravid, til tross for at jeg brukte prevensjon.
Det måtte bli abort. Heldigvis var vi enige. Jesper pustet lettet da timen var bestilt. Mer snakket han ikke om graviditeten, for ham var tydeligvis problemet ute av verden.
For meg var det annerledes. Tross alt var det i min kropp et lite barn vokste, dag for dag. Så da tiden for aborten kom, greide jeg likevel ikke å gjennomføre det.
Jeg ville ha barnet – med eller uten Jesper.
Han ble først skuffet og litt sint, men roet seg overraskende fort. Han innrømmet at han ikke hadde vært så upåvirket, han heller. Snart gledet vi oss veldig, begge to.
Les også (+): Mammas sykdom var en gåte for meg som barn, og vi måtte flytte til hemmelig adresse
Barselgruppe
Svangerskapet gikk fint. Da fødselen nærmet seg, flyttet jeg til Jespers hjemby.
Han hadde skaffet en større leilighet, slik at vi skulle få plass alle tre.
Det var med en rar følelse jeg pakket sakene mine og sa farvel til familie og venner. Klumpen i halsen satt der, og tårene rant da jeg svingte ut fra gårdsplassen til barndomshjemmet for siste gang. Neste gang kom jeg som en gjest, på besøk. Da skulle jeg stolt ta med den lille babyen vår.
Vi fikk en datter, Jesper og jeg. En skjønn tulle som vi døpte Ingrid. Alt var fryd og gammen, og jeg koste meg i den nye rollen.
Jeg gledet meg til å bli kjent med andre mammaer i området og sa ivrig ja til å være med i en barselgruppe.
Litt spent troppet jeg opp med Ingrid i bærebag til første møte på helsestasjonen.
Stemmene surret allerede der inne som om det var et symøte, og det ble fort tydelig at alle de fem mødrene som satt der, var godt kjente.
De nikket kort til meg da jeg forsiktig satte meg ned på en pute litt bak dem. Damene hadde satt seg i en ring med barna sine på fanget.
Det var ikke plass til meg i ringen sammen med dem. Ingen gjorde noe forsøk på å gjøre plass for meg heller.
For første gang ble jeg usikker. Jeg har aldri vært sjenert. Tvert imot. Jeg er sosial og utadvendt, har alltid hatt lett for å bli kjent med mennesker.
Prøvende forsøkte jeg å smile vennlig, men følte at ansiktet mitt stivnet da ingen reagerte.
Ikke før helsesøster kom inn og kommenterte at det faktisk var seks i gruppen og at man fikk sørge for å gi plass til alle, reagerte et par av damene. For meg virket de motvillige da de flyttet litt på seg.
Barselgruppen skulle treffes en gang i måneden, men jeg skjønte at de andre traff hverandre både titt og ofte. Det viste seg at et par av dem bodde like ved oss, men aldri spurte de om jeg hadde lyst til å gå tur sammen med dem. Derfor bestemte jeg meg for selv å ta initiativet.
De virket paffe da jeg spurte, men påtatt hyggelig sa de at vi kunne møtes dagen etter. Turen var grei nok. De andre pratet i ett, og jeg opplevde dem som veldig samkjørte. Det virket som de ikke var interessert i å bli kjent med meg.
De hadde nok av venner fra før og hadde ikke behov for å utvide kretsen.
Det ble et par turer til, men alltid var det jeg som tok initiativet. Flere ganger passet det ikke, ofte var det så mye om og men at jeg fort skjønte tegningen.
Til slutt ga jeg opp. Det var forferdelig tøft å føle seg uvelkommen. Jeg var innflytter, en utenforstående, og det ble kanskje litt skummelt for enkelte?
Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Deprimert
Positiv til sinns hadde jeg tatt valget og flyttet, klar for nye utfordringer, klar til å utvide vennekretsen. Jeg var slett ikke ute etter nye bestevenninner, mine nære venninner hadde jeg jo hjemme. Men jeg ønsket rett og slett kontakt med andre i samme situasjon!
Optimistisk hadde jeg møtt opp på helsestasjonen, men som regel hadde jeg vært skuffet og lei meg når jeg hver eneste gang gikk hjem alene med barnevognen.
Et par ganger hadde jeg overhørt at de andre lavmælt avtalte å stikke på en kafé etterpå eller ta lunsj hjemme hos en av dem. Ville det gjort så fryktelig mye om Ingrid og jeg var blitt med?
Jeg var skrekkelig stolt av lille Ingrid, og det ville ha vært morsomt å vanke litt sammen med andre nybakte mødre. Diskutere barneoppdragelse, utveksle erfaringer, i det hele tatt snakke om ting som opptar alle mammaer. I nabolaget mitt var det ellers få småbarnsfamilier.
For Jesper var det vanskelig å sette seg inn i min situasjon. Han hadde jobben og kameratene sine. Jeg hadde bare Ingrid og ham. Savnet etter venner og familie ble sterkere.
Dagene var lange og ensformige. Det sa seg selv at vi ikke kunne reise hjem til mine foreldre til stadighet med et lite barn. Og det var sjelden familie og venner kom de 20 milene for å besøke oss. Folk var opptatt med sitt, og ikke hadde vi plass til å ha overnattingsgjester heller.
Aldri før hadde jeg vært deprimert. Nå var jeg det. Jeg, den tøffe, uredde jenta, hadde møtt veggen. Selv om Ingrid sov hele natten og jeg la meg tidlig, kjentes kroppen like tung og trett når jeg våknet neste morgen. Det var en vond tid.
Forholdet til Jesper var bra nok. Vi kranglet sjelden, men det var heller ikke den store gløden.
Begge elsket vi den lille datteren vår, men alvoret hadde kommet for brått inn i forholdet vårt. Vi hadde ikke hatt tid til å kjenne etter om vi hadde de helt store følelsene for hverandre før vi fikk barn og valgte en fremtid sammen.
Vi var glad i hverandre, men ikke nok. Jesper ville ikke flytte til mitt hjemsted, og jeg trivdes ikke hos ham.
Valget var vanskelig å ta. Jeg bestemte meg og ombestemte meg i ukevis. Men da Ingrid var halvannet år, orket jeg ikke mer. Jeg mistrivdes. Kanskje ga jeg opp for fort? Det tar jo alltid tid å etablere seg på et nytt sted. Men jeg klarte rett og slett ikke mer.
Det dreide seg ikke bare om at jeg manglet sosial omgang. Jeg fikk heller aldri noen avløsning.
Jesper jobbet mye overtid, og foreldrene hans – farfar og farmor – viste liten interesse for det lille barnebarnet. De var karrieremennesker som tenkte mest på seg selv.
Nå bor Ingrid og jeg i kjellerleiligheten i mitt gamle barndomshjem. Jeg flyttet hjem til mor og far med halen mellom bena, vil kanskje noen si.
Det kan være det samme hva folk sier. Jeg, som alltid hadde elsket utfordringer, taklet ikke å flytte til et nytt miljø. Den utfordringen ble for stor. Jeg har alltid hørt at man skal være seg selv, og det har jeg forsøkt å leve etter. Nå har jeg valgt å være alenemor.
Jesper og jeg har god kontakt, det er ikke helt slutt mellom oss. Vi er jo glad i hverandre. Etter å ha vært fra hverandre noen dager merker vi begge savnet. Dessuten er det Ingrid. Vi får se hva som skjer. Jesper er ikke lenger fremmed for å flytte hit.
Ingrid koser seg også. Her har hun mormor og morfar og mange snille tanter som skjemmer henne bort. Jeg er blitt meg selv igjen. Den tunge tiden er over. Så får fremtiden vise om vi tre blir en familie igjen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
