Jeg ble besatt av å få det pent og stilig hjemme. Én dag smalt min mann hånden i bordet

Da mannen min, Tor, og jeg endelig hadde råd til å kjøpe oss eget hus, var det en drøm som gikk i oppfyllelse.

Huset lå litt utenfor byen, der flere av våre nyetablerte venner holdt til, og vi var veldig fornøyde med å flytte i nærheten av dem. Huset hadde en koselig hage, hvor vår lille Ada kunne boltre seg fritt.

Tor og jeg jobbet fulltid i hvert vårt store firma. I miljøet vårt betydde status, god økonomi og et elegant hjem ganske mye.

Tre uker etter at vi hadde flyttet inn i drømmehuset vårt, var vi på besøk hos Kurt og Eva. De hadde kjøpt et stort, gammelt hus som var pusset fullstendig opp. Eva viste meg stolt rundt.

– Her har vi fått inn et boblebad, sa hun og pekte mot et marmorbelagt badeværelse med gullkraner og kunst på veggene. – Kostet flesk, men noe skal man unne seg, hvisket hun fortrolig.

Målløs ble jeg gående bak henne og se på all herligheten. Jeg var mektig imponert, ja, fullstendig blendet!

Helt nytt kjøkken, ny sofa og en TV på størrelse med en hjemmekino. Eva vandret rundt med roser i kinnene og viste meg det perfekte hjemmet sitt. Og jeg var så misunnelig, så misunnelig.

Jeg så for meg vår slitte sofa, kjøkkenet som formelig skrek etter oppussing, og den enkle standarden på resten av rommene.

Vi hadde bestemt oss for å vente med å pusse opp, fordi selve huskjøpet hadde gjort et dypt innhugg i økonomien. Sammenlignet med Kurt og Eva følte jeg meg litt som en fattiglus.

På hjemveien tenkte jeg på alt det lekre vi hadde sett.

– Burde vi ikke pusse opp og kjøpe oss noen nye møbler? sa jeg litt utstudert tilfeldig.

Tor lo. – Vi har jo nettopp kjøpt huset, og vi er ganske unge. Jeg drømmer mer om å ta noen spennende reiser enn å få gullkraner på badet, sa han.

Jeg var ganske misfornøyd da jeg la meg den kvelden. Kurt og Eva var i underkant av 30, akkurat som oss. De hadde omtrent de samme jobbene, men materielt sett hadde de så uendelig mye mer.

Sparte penger

Noen uker senere var jeg på middag hos en kollega, og jeg ble slått av smaken og elegansen i den store terrasseleiligheten.

På veggene hang original kunst, og det var lett å se at det ikke var en pute, duk eller plante som var overlatt til tilfeldighetene. Jeg kjente at jeg nærmest holdt på å koke over av misunnelse.

Jeg så på alt det fine, hørte på alle de rosende ordene fra de andre kollegene – og så for mitt indre øye meg selv som vertinne i et påkostet og elegant hjem.

I dagene som fulgte gikk jeg gjennom budsjettet vårt og fant ut at om jeg sparte så mye som mulig av egen lønn de neste månedene, ville jeg ha råd til ny sofa og et nytt, eksklusivt teppe.

Jeg undersøkte mulighetene i firmaet for å jobbe overtid. Noe som viste seg å kunne bli ganske lønnsomt. Hvis jeg klarte å få noen flere arbeidsoppgaver fra kollegene mine, ville jeg få mer overtid, og det betydde mer penger.

Jeg begynte å overtale kolleger til å gi meg noen av arbeidsoppgavene deres. Mange var bare glad til, for arbeidspresset i firmaet var stort. Dermed begynte jeg å ta med jobb hjem og satt ved PC-en til langt på natt flere kvelder i uken.

Før jeg begynte dette hardkjøret, tok jeg med Tor ut en lørdag formiddag for at vi sammen skulle plukke ut ny sofa.

– Ny sofa, sa Tor overrasket. – Trenger vi det?

Heldigvis fikk jeg overtalt ham, og det endte med at vi kjøpte både sofa og det flotte teppet jeg hadde sett meg ut.

Tor kunne ikke protestere da han så hvor flink jeg hadde vært til å spare. Jeg var ganske stolt da den nye sofaen sto i stuen, og tenkte at dette bare var begynnelsen.

Les også (+): Vi var en sammensveiset og trygg familie. Da mormor døde, skjedde det noe som endret alt

Mindre tid til nære og kjære

I månedene som fulgte jobbet jeg som en gal. Etter hvert ble det overtid så å si hver dag.

Før delte vi på å hente Ada i barnehagen, nå var det Tor som måtte hente henne omtrent hver dag.

Til å begynne med protesterte han ikke, men etter hvert begynte han å stusse. Det hjalp ikke, jeg skulle klare å skape drømmehjemmet mitt!

Venner og familie klaget over at jeg hadde for liten tid til dem. Til og med Ada begynte å sutre over at mamma aldri hadde tid til å leke.

– Snart skal vi leke, Ada, snart, forsøkte jeg å trøste henne.

Jeg klarte å overtale Tor til å pusse opp kjøkkenet. Hvis han spyttet i litt, og jeg brukte alle overtidspengene mine, hadde vi råd til det.

Han gikk motstrebende med på det, og snart hadde vi flunkende nytt kjøkken.

Til det måtte jeg kjøpe nytt servise, et rådyrt et jeg hadde sett meg ut for lenge siden. Men så måtte vi også ha ny spisestue til alle de utsøkte middagene våre …

Da alt var klappet og klart, inviterte jeg til stor middag med mange mennesker og god mat.

Jeg solte meg i glansen av beundrende kommentarer over hvor fint vi hadde fått det.

– Du trivdes i kveld, hva, bemerket Tor da alle gjestene hadde gått.

Jeg var så fornøyd at jeg overhørte ironien i stemmen hans. Alt jeg klarte å tenke på, var at jeg endelig hadde vært den perfekte vertinne i et flott hjem som alle beundret. Det levde jeg på i flere uker.

Det neste prosjektet mitt var å få tak i noen elegante bokhyller. Til de andre veggene og til hallen ville jeg ha original kunst av kjente samtidskunstnere.

Det var bare å bite ten­nene sammen og fortsette å jobbe. Men nå satte Tor foten ned.

– Vet du, dette går jeg ikke med på! Du forsømmer Ada, meg, venner og ikke minst deg selv. Gir du deg ikke før du er helt utbrent? Betyr denne prangende fasaden så mye for deg?

Jeg skjønte jeg måtte fare litt mer varlig frem for å få gjennomført resten av planene.

Jeg lovet å trappe litt ned på jobbingen, uten å mene det. Jeg var besatt av tanken på å få det perfekte hjem.

Les også (+): Huset var akkurat solgt, og vi var separert. Så fikk jeg en tekstmelding en sen kveld

Slutt på tålmodigheten

Det ble til at jeg hentet Ada to ganger i uken i barnehagen og tilbrakte litt mer tid med henne. I stedet for å jobbe om kveldene begynte jeg nå å jobbe om nettene.

Jeg snek meg opp etter at Tor hadde sovnet og kunne sitte oppe og jobbe om natten, flere dager i uken. Jeg var selvfølgelig dødstrett da jeg våknet klokken syv og skulle på jobb.

Månedene gikk, ble jeg mer og mer sliten. Den konstante mangelen på søvn gjorde meg til tider svært irritabel.

Tålegrensen overfor Tor og Ada ble bare mindre og mindre. Men jeg bet tennene sammen. Kunsten på veggene skulle jeg ha!

Til slutt var det over med Tors tålmodighet. Det var en lørdag ettermiddag jeg kom hjem med noen flotte pyntegjenstander fra en handlerunde. Jeg hadde lovet Tor og Ada å bli med dem i svømmehallen.

I stedet fant jeg ut at jeg ville jobbe. Men planene mine ble ikke godt mottatt.

Tor dundret en knyttneve i bordet og sa hissig at nå fikk jeg velge mellom døde gjenstander og familien.

– Jeg har gjennomskuet deg for lenge siden, Anne, og jeg trodde virkelig ikke at du var så overfladisk! Du setter materielle ting foran mennesker, helse og gode opplevelser. Har du ikke sett deg selv i det siste? spurte han og dro meg med bort til et speil.

Jeg stirret på speilbildet mitt og kunne nesten ikke tro hva jeg så. Dette var da ikke meg! Jeg hadde blå ringer under øynene, var blek og så sliten ut...

Jeg begynte å gråte.

– Jeg ville bare ha det pent hjemme, klarte jeg å si.

Tor holdt rundt meg og strøk meg over ryggen.

– Alt vil bli bra, sa han, og nå var stemmen hans mild og myk.

Slik ble vi stående lenge, og jeg kjente hvor glad jeg var i ham, og hvor fantastisk det var å kunne slappe av etter alle disse månedene med stress.

Det var som en tung byrde ble løftet av skuldrene mine.

Å være et vellykket menneske er langt mer og noe helt annet enn å ha en flott og elegant innredning.

I dag er vi igjen en normal familie på tre, snart fire. Om vi ikke har et perfekt hjem, er det hyggelig nok for oss. Pengene jeg hadde spart, brukte vi til en velfortjent ferie.

Og nå kan jeg se tvers gjennom fasadene til venner og kolleger. Mange klarer å balansere, men jeg ser at det langt fra er likhetstegn mellom en elegant bolig og et godt liv.

Om Tor og jeg fremdeles har plakater i stedet for ekte kunst på veggene, og bokhyllen fremdeles er den gamle billige, har vi det godt sammen. Det er det eneste som teller når det kommer til stykket. Det har jeg lært nå.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Vi flyttet sammen etter et år. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å ane uråd

Vi hadde vært sammen i et halvt år. Så fikk jeg en SMS