Jeg bærer på en sorg ingen ser

Jeg ser at hun har det vondt. Blikket er trist og helt annerledes enn før. Hun endret seg etter at pappa døde for fire måneder siden.

Nå er hun alene. Hun har bare meg som sin nærmeste, og jeg har bare henne. Ingen vet at jeg også bærer en tung bør. En angst, en sterk sorg som griper tak i meg når jeg er alene. Ingen vet heller hvor mye jeg gråter.

Jeg er enebarn og hadde det bra i oppveksten. Den gang hadde foreldrene mine mye kontakt med tanter, onkler, fettere og kusiner. Vi var en stor, sammensveiset gjeng, og et par av kusinene mine fungerte nesten som søstre for meg.

Etter hvert ble vi voksne og gradvis spredt for alle vinder. En tante ble syk, en onkel døde, en flyttet, og en annen ble skilt. Ingenting ble som det en gang var, og kontakten mellom oss ble mer sporadisk.

Et postkort, et besøk av og til og en og annen telefonsamtale. Jeg ble kjæreste med Vegard. I fem år bodde vi sammen, fra jeg var 23 til jeg var 28, men det ble ikke noe mer ut av det.

Vi gjorde ferdig utdannelsen, vi reiste mye, og jeg trodde at det kom til å være ham og meg for alltid. Men han var utro og fant seg en annen.

Sviket og fornedrelsen jeg opplevde ved samlivsbruddet, sendte meg inn i stadige depresjoner. Jeg mistet mye av selvtilliten, og det tok lang tid før jeg våget å stole på en mann igjen.

Les også (+): Jeg hadde mann og barn og var så lykkelig. Jeg kunne ikke tro det han en kveld fortalte

Frustrert

Nesten fem år etter bruddet traff jeg Sigurd. Foreldrene mine likte ham fra første stund. Jeg så håpet i ansiktene deres – nå ville jeg sikkert få barn og de få sitt første barnebarn.

Da var jeg 33 år, og jeg vet de ønsket at jeg skulle få et godt liv fylt av kjærlighet. Jeg fortalte Sigurd om bruddet med Vegard, hvor vondt det gjorde å bli sveket.

– Jeg kommer aldri til å svikte deg, sa Sigurd mykt og strøk meg over kinnet.

Vi hadde det godt sammen, og jeg følte meg trygg. Etter to år sluttet jeg med p-pillen. Tanken på å stifte familie var som en beruselse, og jeg så frem til å bli mamma.

Så gjentok historien seg. Det måtte bli slutt mellom oss, han ville ikke mer, sa han ganske enkelt.

Først ville han ikke fortelle at det var en annen dame med i bildet, men kom med floskler som at vi ikke passet sammen, hadde vokst fra hverandre, men kunne vel være gode venner …

Jeg skjønte at det lå noe annet bak, og ga meg ikke før jeg hadde fått sannheten ut av ham. Det var en annen kvinne. Jeg måtte tilgi ham, men dette var den store kjærligheten.

Igjen var jeg alene, igjen var jeg vraket av en mann jeg elsket. Jeg bestemte meg for å holde meg unna menn i fremtiden.

Og så har årene gått. Jeg har brukt mye tid på å reise og innser selv at det har vært en flukt fra alt jeg ikke har fått til.

– Du er heldig som har så mye frihet og kan gjøre akkurat som du vil. Heldig som ikke har mann og barn rundt deg som krever noe hele tiden, sier vennene mine.

Ingen av dem vet at jeg gladelig skulle ha byttet alle reisene mine mot det familielivet de lever.

Jeg er den eneste single jenta i venninnegjengen min. Derfor merker jeg godt at det er en forskjellsbehandling.

Jeg er god ha som fadder og barne­vakt, jeg hjelper til med å bake, låner dem penger, og jeg har alltid en skulder tilgjengelig å gråte på.

Men når det er bare par som skal spise middag sammen, eller de har grillturer med barna, da blir jeg ikke invitert.

Plutselig tar de et slags hensyn til at jeg er alene og at jeg vil føle på det i familiære sammenkomster. Samtidig forventes det at jeg følger opp gudbarna med gaver, aktiviteter og oppmerksomhet.

Jeg vet at vennene mine ser på meg som vellykket. Fasaden min, at jeg har nedbetalt leilighet og en fin bil, det kommer aldri til å erstatte den sterke lengselen etter å bli elsket og ha en mann ved min side.

Ingen ser hva som bor i meg av drømmer og savn. Hvis jeg forsøker å sette ord på det, blir det alltid snakket bort. Jeg skal liksom ikke ha noen problemer, jeg, fordi jeg har «bare meg selv å tenke på». Å, som jeg hater det utsagnet!

Les også (+): Da jeg satt der å leste i min søsters dagbok, falt brikkene endelig på plass

Takknemlig for det jeg har

Av nær familie har jeg bare mamma igjen. Når hun er borte, vil jeg stå helt alene. Ingen søsken, ingen mann og ingen barn. Jeg gruer meg til moren min skal dø.

Riktignok kan hun irritere meg og kreve altfor mye oppmerksomhet. Men hun er moren min og derfor det kjæreste jeg har. Innimellom har jeg gode og optimistiske dager.

Da føler jeg at verden er et godt sted å være, at jeg er heldig som er frisk og har mange venner. Da klarer jeg også å se alt det positive rundt meg og glede meg over det.

Jeg har bestemt meg for at jeg skal oppsøke de to kusinene jeg en gang hadde så god kontakt med, og spørre om vi kan treffes.

Jeg skjønner at hvis jeg vil ha kontakt med det jeg har igjen av slekt, må jeg stå for initiativ og invitasjoner selv.

Å ha noen fra slekten min som en del av vennekretsen, vet jeg vil ha stor betydning for meg.

Nå er jeg 37 år, og jeg drømmer fremdeles om å lykkes i forholdet til en mann, men det er akkurat som om følelsene mine er kapslet inn.

Her om dagen leste jeg at man alltid skal utfordre det man frykter aller mest, så kanskje jeg skulle åpne hjertet litt på gløtt snart?

Jeg har skjønt at jeg selv må trekke i noen tråder for å påvirke hvordan frem­tiden min skal bli. Så jeg får forsøke å takle sorgen over å være alene her i verden og heller glede meg over at jeg fremdeles har moren min i live.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg trodde jeg hadde funnet kvinnen i mitt liv. Så møtte jeg eksen hennes

Jeg er rasende på min datter. Det hun gjør mot meg er utilgivelig