Leserne forteller
I 25 år var jeg sikker på at pappa var pappa. Sannheten var rystende
Moren min fortalte ikke meg at jeg egentlig hadde en annen pappa, og det var veldig gode grunner til akkurat det.
Tiden leger alle sår, sies det, og jeg kan til en viss grad si meg enig i det. Tiden gjør at tanker modnes. Tiden gjør det lettere å forstå, og tiden gjør at også det som gjør vondt å tenke på, er mulig å akseptere.
Helt frem til jeg var 25 år var jeg sikker på at pappa var pappa. Og jeg var heldig, for jeg vokste opp med to supre foreldre, som støttet meg og hele veien ga meg ubetinget kjærlighet.
Ikke ett sekund hadde jeg grunner til å tro at det var forskjell på søsteren min og meg – at vi var mer eller mindre verdt.
Jeg vil si at jeg fikk minimalt med motgang gjennom oppveksten. Mange av vennene mine pleide å kommentere at jeg så annerledes ut enn familien min, men selv reflekterte jeg ikke nevneverdig rundt at jeg var høyere enn både mamma, pappa og søsteren min. Og at jeg hadde lyst hår, mens de var mørke.
Først da jeg var 25 år og ble syk og trengte en ny nyre, og det kom frem at ingen i familien min kunne være donor, fikk jeg vite sannheten. Sannheten var at pappa ikke var min biologiske far.
«Så hvem er faren min da, kan vi ikke kontakte ham og få sjekket om han vil være donor, hvis han matcher?» spurte jeg.
Da ble det helt stille, og mamma så på pappa, og begge to så veldig rare ut.
I dag vet jeg hvilke tanker som raste rundt i hodene deres akkurat da.
«Skal vi fortelle henne hvordan hun ble til – vil hun tåle det?»
Det øyeblikket husker jeg veldig godt, for det føltes som om rommet ble for trangt, og jeg hadde så utrolig mange spørsmål jeg ønsket å stille.
Les også (+): – Min mann var som gutta i TV-serien «Exit»
Sannheten
Jeg forsto intuitivt at mamma ikke ønsket å snakke om min biologiske far, og fordi jeg var i en tøff helsemessig situasjon lot jeg være å gå inn i det. Jeg måtte fokusere på å bli frisk.
Heldigvis fikk jeg etter ett års venting en ny nyre fra en donor, og alt gikk bra med meg. Da jeg var friskmeldt igjen, måtte spørsmål stilles og svar gis.
Dessverre for meg var svarene veldig opprørende, for mamma ble gravid med meg etter en voldtekt da hun var bare 20 år gammel.
«Så du tenker på det grusomme som skjedde hver gang du ser meg, og så har du ikke sagt det?» Det var min reaksjon, og etterpå stormet jeg ut.
Stakkars mamma, hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun kom etter meg og sa at hun elsket meg fra første sekund og aldri hadde knyttet meg til ham og hva han gjorde, og egentlig visste jeg at det måtte være sant. Jeg følte meg jo inderlig elsket.
Men det gjør noe med deg å vite at du er barnet til en overgriper. Jeg begynte å lete etter onde sider i meg selv, for å se om jeg hadde arvet hans grusomhet. Og jeg ble usikker på om pappa virkelig elsket meg like høyt som han elsket søsteren min.
I flere år følte jeg at jeg bar på et svik, og jeg var sikker på at ingen ting noensinne ville kunne bli som før igjen.
Ofte når jeg var sammen med familien min, var jeg mest opptatt av å merke meg forskjellene mellom meg og dem. Jeg så tydeligere hvor ulike vi var på så mange måter.
Og jeg klarte ikke å bli helt sikker på om det var mulig å bli like glad i et barn som du ufrivillig får etter en voldtekt. Hva om dette hadde skjedd meg? Jeg innbilte meg at jeg ikke ville ha orket å være nær det barnet – barnet til overgriperen.
Jeg måtte bli mor selv for å forstå. Da jeg fikk datteren min i armene, etter å ha blitt forlatt av barnefaren, visste jeg at uansett hvor dum han var, ville jeg elske henne uforbeholdent fordi hun var min. Bare min.
I dag er jeg ikke i tvil om mine foreldres kjærlighet til meg. De er mine beste støttespillere. Jeg er glad jeg ble født og fikk vokse opp, selv om mannen som gjorde mamma gravid, var et monster.
Det er hvem jeg velger å være, som er viktigst nå, og jeg har lært hvordan man øser ut kjærlighet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
