Samtale i natten
– Hvordan kunne jeg forsvare min sønn? Jeg kunne kanskje ha reddet ham
Han var morens favoritt, hun sto alltid på hans side. Det tok lang tid før hun forsto hvordan han var.
– Hvor langt bør en gå for å beskytte sine barn? spør Randi (65).
Hun grunner fremdeles på det.
– Svigerdatteren min kom til meg i tillit, men fikk ingen hjelp. Tvert imot – jeg la skylden på henne. Jeg sa: «Stakkars gutten min, han er sårbar. Hva har du gjort?» Og sendte henne hjem.
Den lille damen med kort, grått hår sukker dypt.
– Du skulle ha sett henne. Hun var stygt forslått. Det ene øyet var sammenklistret, leppen oppsvulmet og blodig.
– «Han ble sint – igjen», gråt hun. Minstegutten, min store stolthet. Den mest vellykkede av mine tre, høyere utdannet og med toppjobb. Huslig og flink til å lage mat, en mester innen mange sportsgrener, ja, han var flink til absolutt alt! Og ikke minst, han var min godgutt.
Hun viser frem et barndomsbilde av ham.
– Med de mørke krøllene så han ut som en engel.
Hennes smil når ikke opp til de blå øynene. Randi bærer på en sorg.
– Han ble bare 35 år. Hele verden burde fortsatt ha ligget for hans føtter.
Glattcelle
Moren sier problemene startet da han giftet seg.
– Han møtte en vakker, utenlandsk modell og tenkte at «hun vil jeg ha!» Alexander var vant med å få det han ønsket. Slik ble det også med henne. Kanskje var han redd for å miste Gabi, for han fridde sporenstreks. Tre måneder senere ble de gift i Las Vegas. Året etter kom tvillingene, en gutt og en jente. Du skulle ha sett hvor stolt han var! Jeg mener å tro at han var en riktig god pappa. Det var bare overfor moren deres han mistet besinnelsen.
– Bare?
Ordene formelig renner ut av Randi. Det er knapt rom for å smette inn spørsmål.
– Hun – Gabi – endret alt. Året etter at de fikk barn, ble gutten min satt i en glattcelle hos politiet. Det var ikke til å tro! Faren hans levde ikke lenger, men søsknene og jeg slo ring rundt Alexander. Han skulle vite at vi sto ved hans side.
Årsaken til at han havnet der, var at Gabi hadde ringt til politiet – midt under en krangel mellom dem hjemme i huset.
– Siden han ble satt på glattcelle – hva hadde han gjort?
– Slått henne. Grovt. Over tid – sa hun. Senere, da rettssakene startet, mistet han først foreldreretten til barna og ble etterpå dømt for vold.
– Hvordan reagerte du?
– Jeg og hans søsken nektet å tro at det var sant, og la skylden på henne.
– «Hun lyver!«, sa vi til alle vi kjente. Enda jeg hadde sett Gabi stygt forslått.
Les også (+): Jeg fikk sjokk da jeg skjønte hva kona drev med på Tinder
Ingen venner
– Jeg spør fremdeles meg selv – hva skjedde egentlig med den pene gutten min?
– Hva har du kommet frem til?
Svaret sitter langt inne.
– Med Gabi dukket det opp en side ved ham som jeg hadde valgt å glemme. Da Alexander gikk på barneskolen, tok ved et par anledninger andre barns foreldre kontakt med oss. De påsto at han var en farlig lekekamerat. Det ble sagt at han under lek hadde påført barna deres smerte. Ikke ved å slåss som andre gutter, men på et mer utspekulert vis. For eksempel, da de lekte politi og røver, var han politisjefen som fanget og bandt tyvene. Mens de var fastbundet, skal han ha stukket dem med den spisse enden av passeren de hadde fått på skolen – gjentatte ganger. Barna slapp ikke løs før de hadde innrømmet at de var stygge – og lovet ham ikke å sladre.
– Hva var din reaksjon?
– Jeg nektet å tro på det og forsvarte sønnen min. Selv om han senere ble tatt for noe lignende. Siden det skjedde utenfor skolen, ble det aldri anmeldt.
Hun tenker seg om og innrømmer:
– Jeg trøstet ham faktisk. Er det ikke sånn at vi foreldre helst vil tro det beste om våre egne? Dessuten, jeg syntes ofte synd på Alexander.
– Hvorfor?
– Sammenlignet med mine andre barn virket han veldig sårbar. Alexander fikk ikke aldri en eneste fast, god venn. Sammen har vi felt mange tårer.
Les også (+): Arven skulle fordeles, men jeg visste ingenting om testamentet før advokaten leste det opp
Unnskyld
I sin mors øyne levde likevel sønnen som voksen et liv hun kaller nær perfekt. Det er med stolthet hun beskriver det vakre hjemmet han kjøpte til familien sin, de flotte feriene og gavene – som også dryppet på henne.
– Jeg var villig til å gjøre alt for ham. Han var min soleklare favoritt. Merkelig nok har aldri hans søsken vist noen sjalusi på grunn av det. Alle var vi stolte av Alexander. Det som skjedde, var at Gabi ødela alt!
– Du mener at HAN ødela alt?
– Jo, ja, tja, er mitt svar på det.Jeg mener og tror at det er to sider ved en sak. Selvsagt burde han ikke ha slått, for jeg må innse at han faktisk gjorde det, men jeg tror kanskje at hun trykket på feil knapper hos ham.
Hun høres urokkelig sta ut når det sies. Vi blir sittende en stund i taushet. Vil hun revurdere det siste hun sa?
– Å være voldelig kan selvsagt ikke forsvares, ender hun opp med å si. – Det vet jeg jo. Aldri.
Hun ser ned og sukker tungt.
– Det er bare så forferdelig vondt å tenke på min elskede sønn sånn. Spesielt nå som han ikke lenger finnes.
Da han ble dømt til ubetinget fengsel, tok han sitt eget liv. Tårene renner nedover kinnene til Randi.
– Hadde alt vært annerledes om jeg ikke støtt og stadig hadde sagt «stakkars»? spør hun seg.
– Han burde ha fått psykologhjelp som barn, og jeg burde ha trøstet Gabi da hun kom til meg. Nå er det for sent. Jeg kan derimot være en god farmor til Alexanders tvillinger, for Gabi er raus nok til å la meg se dem. Og jeg kan vise henne at jeg angrer, og si noe hun for lengst burde ha hørt fra meg – unnskyld, Gabi!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «Samtale i natten» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
