Leserne forteller
Jeg gråt så mange tårer at jeg til slutt ikke hadde tårer igjen. Men da alt var over, kjente jeg på en lettelse
Det verste som kunne skje, har skjedd. Og jeg kjente bare lettelse. Nå vil jeg dele min historie.
Hvor skal jeg begynne? For å vise at jeg er som mødre flest, og at jeg ikke mangler en dimensjon, eller kjærlighetsevne, går jeg tilbake til starten.
Da jeg fikk Emma i armene mine, føltes det som om hjertet svulmet. Aldri før hadde jeg følt en slik grenseløs og ubetinget kjærlighet. Hun var det vakreste jeg hadde sett, og jeg visste at jeg kom til å gjøre alt som sto i min makt for at hun skulle få et bra liv.
Som liten var hun en nydelig jente, som beriket alles liv, men hun var også en sart sjel, som ofte ble lei seg av ting vi ikke forsto. Hvor mye tid jeg brukte på å forsøke å forklare henne at andre ikke ville henne vondt, klarer jeg ikke å beskrive.
Så kom tenårene, som ble vanskelige, fordi hun ble så veldig lei seg og sint for ting som skjedde på skolen blant jentene.
Hun følte seg alltid urettferdig behandlet og mente at de var slemme. Jeg så at hennes bilde av situasjonen ikke alltid stemte.
Jeg elsket henne mer enn jeg elsket meg selv, og vi gjorde alt. Men så fikk hun feil venner, og fra da av gikk det i nedoverbakke i full fart.
I starten forsto jeg ikke at hun hadde begynt med rusmidler, men var glad for at hun endelig hadde venner som gjorde henne glad. Tenk det, det var det jeg trodde.
Vi skjønte altfor sent hva som foregikk, og det skulle vise seg å bli livets tøffeste kamp å forsøke å hjelpe datteren vår. I noen år sov jeg knapt om nettene fordi jeg lå våken og engstet meg, eller jeg kjørte rundt og lette etter henne, jenta vår.
Hun ble en person vi ikke kunne stole på, som stjal både penger og andre verdisaker hjemme, og vi måtte låse inn de tingene som betydde mye for oss. Når jeg forsøkte å snakke henne til fornuft, skjelte hun meg ut og kalte meg de verste ting.
Les også (+): Mamma ble blek og stille da hun møtte Eva. Pappas hemmelighet kom til å bli avslørt
En lettelse
I disse årene gråt jeg så mange tårer at jeg til slutt ikke hadde tårer igjen. Jeg følte at jeg stanget hodet i veggen.
Vi fikk ikke den hjelpen vi trengte fra hjelpeapparatet, og etter at hun ble myndig fikk vi høre at hun måtte ville ha endring selv for å få hjelp.
Emma ville ikke ha hjelp, men likevel fortsatte jeg å kjempe for at hennes liv skulle snu.
Da hun ble 30 år, klarte ikke kroppen min mer og jeg kollapset, jeg ble sykmeldt fra jobben og endte som ufør.
År med sorg og fortvilelse hadde satt seg i kroppen og gjort meg syk.
Hun døde av en overdose noen år senere, og det er nå flere år siden.
Da det skjedde, opplevde jeg noe jeg skammet meg veldig over, for jeg følte en slags lettelse. Alt det forferdelige var over.
Slik jeg følte det, hadde hun endelig fått fred.
Jeg hadde ro i hjertet da jeg fulgte henne til graven, og jeg gråt ingen tårer. Inni meg tenkte jeg at alle livets tårer allerede var grått for henne. Da hun døde, fikk jeg endelig fred. Det var slutt på å bekymre meg, være redd for det verste, for det verste hadde skjedd.
«Det må være grusomt for deg», sa folk, og jeg svarte: «Nei, dette er faktisk en slags lettelse. Det grusomme var alle årene da jeg så at hun hadde det forferdelig og jeg ikke kunne gjøre noe for henne.»
Jeg så at de reagerte.
Jeg er på graven til Emma hver uke, og når jeg er der, snakker jeg med henne. Jeg sier at jeg elsket henne, og at jeg vet at de vonde årene er over.
I hjertet mitt har jeg henne med meg, som den hun var før rusen tok henne fra oss.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 22/08 2024, og sist oppdatert 22/08 2024.
