Leserne forteller
Jeg elsker min utro ektemann, men det er det ingen som forstår
Han fridde og jeg sa ja. Det manglet ikke på advarsler.
Jeg var 22 år da jeg traff Harald. Han var seks år eldre enn meg og en utrolig sjarmerende mann.
Han jobbet allerede den gangen som selger for et stort klesfirma, og reiste Norge på kryss og tvers for å selge moteklær. Jeg hadde akkurat fått sommerjobb i en moteforretning da jeg møtte ham første gang.
Det er ingen overdrivelse å si at jeg forelsket meg hodestups i hans lettvinte, utadvendte og humoristiske måte å være på. Her er drømmeprinsen, husker jeg at jeg tenkte.
Selv om jeg var en jente som ble betraktet som pen, har jeg aldri hatt et spesielt godt selvbilde. Tvert imot, jeg har alltid vært litt sjenert. Før jeg møtte Harald hadde jeg tidligere bare hatt to kjærester.
Jeg trodde ikke at en kjekk mann som Harald kunne ha interesse for meg, så jeg var avmålt og forsiktig de første gangene han var innom forretningen.
Ikke før sjefen min kommenterte at Harald kom mye hyppigere innom enn tidligere, tenkte jeg at forelskelsen kanskje var gjensidig.
En dag ba han meg ut på middag på byens fineste restaurant. Litt skjelvende sa jeg ja takk, og da så jeg at han ble glad og opprømt.
Jeg rotet gjennom alle klærne mine for å være så fin som overhodet mulig på stevnemøtet, og jeg følte en uro som var helt ny for meg. Aldri har jeg vært så betatt av en mann.
Det ble oss etter den middagen. Harald sa at han hadde visst umiddelbart at jeg var kvinnen i hans liv den første gangen han så meg.
– Endelig møtte jeg en vakker kvinne som ikke selv var bevisst sin egen skjønnhet, sa han.
Jeg var smigret og lykkelig. At han reiste mye slik at vi bare så hverandre hver tredje uke, gjorde ikke noe. Jeg følte så inderlig at det var meg, og ingen andre, han elsket.
Kollegene mine sa stadig at Harald måtte ha forandret seg ettersom han bare holdt seg til meg. De fortalte at han hadde vært en jentefut av dimensjoner.
– Vi får håpe at han har lagt av seg de gamle vanene med å ha en ny hver uke, sa de på fleip.
Jeg tok ikke dette inn over meg. Hver uke kom det en blomsterbukett hjem til meg, og hver kveld ringte Harald og hvisket kjærlige ord til meg. Jeg hadde ingen grunn til å betvile hans kjærlighet.
Vi giftet oss etter å ha vært sammen i to år. Jeg var stormende lykkelig, og enda gladere da jeg ble gravid kort tid etterpå. Glad var Harald også.
Les også (+): Vi er seks venninner som drar på hyttetur sammen hvert år. Årets sjokkavsløring kan ha ødelagt alt
Vag uro
Riktignok var han ikke så øm og kjærlig som han pleide etter hvert som magen min vokste, men det trodde jeg skyldtes at han var redd for å plage meg.
Jeg følte meg ofte sliten og uopplagt den siste tiden før fødselen.
Harald reiste fremdeles mye. At han ikke lenger ringte hver dag, tenkte jeg var naturlig. Vi var jo gift. Men så begynte jeg å føle en vag uro.
En gang jeg var innom butikken hvor jeg hadde jobbet, så jeg at de hvisket sammen og så rart på meg. Jeg følte at noe var galt.
Vi fikk Anton, verdens søteste gutt – og jeg ble mamma, først og fremst. Når Harald var hjemme, tok han sin del av barnestellet. Jeg mente at vi var en lykkelig familie.
At det intime samlivet ikke var så aktivt som før, syntes jeg var helt greit. Jeg hadde ikke overskudd til å være kjæreste hele tiden.
Det gikk et par år, så begynte ryktene å nå meg. Jeg fikk høre av en venninne at Harald hadde hatt elskerinner på sine reiser som selger.
– Du er snart den eneste som ikke vet hva som foregår, derfor forteller jeg det, sa hun.
Det var under en messe for moteklær at dette hadde vært tema, og min venninne mente det var ille at jeg ikke visste at alle i bransjen snakket om oss.
Av en eller annen merkelig grunn ble jeg ikke oppbrakt. Jeg konstaterte overfor meg selv at jeg sannsynligvis var gift med en notorisk utro mann.
Les også (+): Søsteren min sa det var min egen skyld at mannen min hadde gått så langt. Jeg kunne ikke tro det jeg hørte
Elsker en utro mann
Hva kunne jeg gjøre med det? Enten måtte jeg forlate ham, eller jeg måtte stilltiende akseptere det. Jeg tvilte ikke et sekund på at det jeg hadde hørt, var sant. Alt stemte med min egen intuisjon.
Harald brøt sammen da jeg fortalte hva jeg visste. Han så på meg at det ikke nyttet å benekte eller bortforklare.
– Jeg vet ikke hva det er med meg, men jeg klarer ikke å holde meg unna kvinner. Jeg elsker deg og vil være sammen med deg og Anton livet ut. Likevel er jeg utro. Jeg hater meg selv for dette. Vær så snill, gå ikke fra meg, sa han gråtkvalt.
Den natten satt jeg oppe og tenkte. Jeg bestemte meg for å leve med Haralds svakheter. Jeg elsker ham jo!
Og jeg vet at jeg ville få det mye verre uten ham. For ikke å snakke om at vi jo har Anton, jeg vil ikke at mitt barn skal vokse opp uten pappaen sin.
Harald er også svært glad i gutten. Jeg kom til at sønnen vår og min kjærlighet til ham og Harald er det sterke båndet som skal holde oss sammen som en familie.
Problemet er at venninnene mine fordømmer meg og kaller meg svak som ikke går fra ham. Venninnene og deres råd og synspunkter er blitt en større belastning i livet mitt enn det Haralds sidesprang er.
Hvorfor kan ikke jeg bli respektert for det valget jeg har gjort? Hvorfor må alle tro at det er økonomiske motiver som ligger bak min avgjørelse?
Mitt valg er styrt av én ting, og det er at jeg elsker mannen min og faktisk tror at han elsker meg også.
Når han er sammen med meg, føler jeg meg elsket og verdsatt. Jeg kan ikke se for meg et liv uten ham.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
