BREVET JEG ALDRI SENDTE
Hold deg unna, svigermor!
Kjære svigermor, disse ordene er til deg.
Til min svigermor.
Fordi jeg ikke tør si hva jeg tenker ansikt til ansikt, skriver jeg heller dette brevet. Forhåpentligvis forstår du at det er jeg, din sønns kone, som på denne måten forsøker å gi deg en melding.
Du og jeg likte hverandre den gangen Stein og jeg møtte hverandre. Faktisk husker jeg at du uttrykte glede over at han hadde funnet en ung dame som meg. «Endelig!», sa du, og jeg forsto at jeg var en person etter ditt hjerte.
Uten at du sa det direkte, forsto jeg at du ikke var fullt så fornøyd med de to jentene han hadde vært sammen med før. Det gledet meg, for det var viktig for meg at du likte meg.
Hva skjedde? I starten inviterte du meg med på kunstutstillinger og selvplukk av bær. Jeg takket ja fordi jeg ville være positiv og interessert i deg og ditt liv.
Helt frem til vi giftet oss var vi hyggelige mot hverandre, og det var aldri et ukvemsord mellom oss. Jeg bestemte meg for å sette pris på deg, selv om du til tider tok styring og mente masse om ting du egentlig ikke hadde noe med.
Gjensidig respekt er viktig for at relasjoner skal bli gode. Ikke for å fornærme deg, men i ettertid tenker jeg at du har vist liten respekt for meg og mitt liv, mens jeg har vist deg en overdreven respekt.
Det var da jeg ikke lenger klarte å akseptere din innblanding og forsiktig forsøkte å si det til deg, at alt ble veldig galt. Brått var jeg en umulig svigerdatter i dine øyne.
I flere år nå har du kritisert meg for min måte å være på, ikke minst min måte å være mamma på.
«Vet du hva det vil si å være konsekvent, og vet du hvor viktig det er for barneoppdragelsen at du er det?», sier du, og sarkasmen ligger i luften.
Jeg vet at jeg er en mild og til tider veik mamma, men barna mine lærer empati og får masse kjærlighet. For meg er det ikke viktig å ha strenge grenser for alt, for de og jeg snakker ordentlig sammen. Dette har du tydeligvis ikke forstått.
I går overhørte jeg deg snakke med Stein. «Du kan ikke sitte stille og se på at de små barna dine bestemmer i ditt hjem», sa du. Du sa at jeg oppførte meg som barnet. Og vet du, det gjør meg sint.
Du har ingen rett til å blande deg inn i vår hverdag. Vi har det fint hjemme hos oss. Alle er glade. Jeg er ikke en streng mor, men jeg mener at jeg er klok.
Jeg henger meg ikke opp i detaljer som du synes er viktig, som at de henger opp jakkene sine når de kommer hjem.
Jeg blir ikke sint om de går fra bordet uten å rydde, heller. Det gjør meg ingen ting å ta den jobben selv. Det skyldes at jeg ser hvor fine de er overfor andre mennesker – at de er sosiale, hensynsfulle og hyggelige er det viktigste for meg.
Det jeg mener å si: Jeg er ikke deg, og mine barn vokser opp med meg som mamma. Det kommer til å gå bra med dem. De kommer til å vite hva høflighet er, og de kommer til å hjelpe til.
Vær så snill, la oss finne ut av dette. Ikke heng deg opp i alle de tingene du ville ha gjort annerledes. Sett pris på meg som jeg er, slik jeg har satt pris på deg. Respekt, svigermor, er vår nøkkel.
Hilsen din svigerdatter
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
