DE BLÅ SIDENE
Endelig har jeg møtt drømmemannen. Men ekskona gir seg ikke!
Ekskona vil ikke slippe taket i ham. Nå er det blitt for mye for meg.
Da jeg møtte Jens, hadde jeg vært alenemor for Lene i noen år. Det var blitt slutt mellom Lenes pappa og meg det året Lene fylte fire.
Etter noen hektiske og turbulente år i det forholdet, som hadde vært et stort feilgrep helt fra begynnelsen, følte jeg det som rene himmelrike å bli alene med Lene.
Jens og jeg møttes på byen en lørdagskveld, og det sa bare pang. Han var akkurat den mannen jeg lenge hadde drømt om.
Vi hadde de samme holdningene og verdiene i livet, noe som gjorde at samtalen mellom oss ble både interessant og spennende. Og vi ga ikke slipp på hverandre hele kvelden. At dette var noe helt spesielt, forsto vi begge to.
Jens var skilt, og han fortalte meg entusiastisk om sønnen sin, Jon, som bare var ett år yngre enn Lene. Han la ikke skjul på at Jon opptok mye av tiden hans, og at gutten var det beste som hadde skjedd ham i livet.
Jeg ble fascinert av engasjementet og omsorgen han viste for sønnen sin, og ble heller ikke skuffet da vi etter en tid møttes alle fire. Jon var en søt og fin gutt, som helt tydelig fikk både kjærlighet og omsorg av familien sin.
Det tok ikke lang tid før Jens og jeg var et par. Vi hadde begge fri annenhver helg, og vi koste oss like mye alene som når vi hadde barna hos oss.
Lene og Jens gikk veldig bra sammen, og jeg følte virkelig at livet smilte til meg. Det var akkurat noe slikt som dette jeg hadde drømt om, men ikke våget tro skulle bli virkelighet.
Jens og jeg begynte å snakke om å flytte sammen etter bare noen uker. Alt føltes så riktig, og jeg kjente hvor glad og takknemlig jeg var hver gang Jens strøk meg fort over kinnet eller blunket smilende til meg fra sofaen. Kunne noen ha det bedre?
Les også (+): Jeg var utro og flyttet inn til min nye kjæreste. Så skulle barna mine komme på besøk
Jeg ble sjokkert
Jeg hadde forstått at Jens hadde en stor familie. Han hadde tre eldre søsken, og for meg virket det som om det flommet over av unger.
Foreldrene hans hadde et gårdsbruk et stykke utenfor byen, og der var det tydeligvis åpent hus.
Jeg innrømmer at jeg gruet meg litt til å møte denne storfamilien, og vi ventet da også en god stund før vi trakk inn familiene våre. Vi ville være helt sikre på at forholdet vårt var stabilt, og noe som skulle vare, før vi ville ta med barna inn i familiekretsene.
Jens hadde fortalt meg litt om sin ekskone Annika. Hun var svensk og hadde flyttet til Norge på grunn av ham.
Riktig sjokkert ble jeg først da jeg forsto at hun fremdeles var som et familiemedlem i storfamilien hans, og stadig var hos foreldrene hans.
Jens ble litt forlegen da han så reaksjonen min, men han forsøkte å forsvare det med at Annika ikke hadde andre enn dem her i Norge. Helt siden hun kom, hadde hun hatt hele nettverket sitt i familien til Jens.
Han bedyret at det var helt slutt mellom dem, og jeg tvilte hverken på det eller på at det var meg han var glad i og ville leve sammen med.
Jeg syntes bare at det hørtes lite greit ut at jeg måtte regne med å møte hans ekskone i ulike familiesammenhenger. Men så tenkte jeg at hun selvfølgelig ville komme til å vike plass, nå som Jens var sammen med meg.
Familien til Jens tok svært godt imot både Lene og meg, men Annika så ikke ut til å ha noen planer om å vike unna. Tvert imot, den første gangen jeg møtte henne hos Jens’ foreldre, ønsket hun meg velkommen i familien!
Jeg forsøkte å late som ingenting. Tross alt var hun moren til Jon, det kunne være greit å kjenne litt til henne. Og at hun også fikk et inntrykk av meg, som kom til å ha en del med sønnen hennes å gjøre.
Bortsett fra det ønsket jeg meg min egen plass i familien, uten å ha hans ekskone etter meg til alle tider.
Alt hadde virket så enkelt når vi var på besøk hos familien, selv om Annika også var der. Men da Jens og jeg flyttet sammen, begynte telefonene fra henne å komme.
Det viste seg at hun på ingen måte var ferdig med skilsmissen. Hun skrek i telefonen at han hadde sviktet henne, at han ikke tok seg godt nok av Jon, og at han brøt avtaler de hadde gjort om at de begge skulle ta mest mulig hensyn til sønnen.
Jens fortalte meg at han hadde gått med på en del spesielle avtaler for at bruddet skulle bli enklere, som at han kunne ha Jon utenom de faste tidene hvis Annika skulle noe spesielt, og dessuten stille opp for henne hvis hun trengte hjelp.
Dette var avtaler som var temmelig uforenlige med et nytt forhold. Det var å be om bråk når Jens plutselig skulle forholde seg til og ta hensyn til to kvinner.
For jeg var overhodet ikke interessert i at hans ekskone skulle styre livet vårt, at hun kunne ringe når det passet henne og forlange at Jens skulle slippe alt han hadde i hendene for å stille opp for henne!
Dessuten dukket hun opp i alle familiesammenhenger hos foreldrene hans, følte seg tydeligvis som en selvskreven gjest der i huset.
Jeg forsto at hun aldri hadde godtatt bruddet med Jens, og at hun ville beholde alle sine gamle rettigheter i familien. Jeg syntes hun var en igle!
Etter hvert begynte det å bli slitsomt å måtte forholde seg til Annika i alle sammenhenger. Jeg lurte på om hun bevisst stakk kjepper i hjulene for oss, slik at det skulle bli slutt mellom Jens og meg.
Det såret meg også at familien hans ikke satte grenser for hennes rolle i familien, nå da Jens og jeg var blitt et par. Jeg nevnte det så vidt en gang for svigermor, men da sa hun at Annika ikke hadde noen andre enn dem.
Dessuten måtte de alle gjøre sitt ytterste for at ikke noe skulle gå ut over Jon. Det var greit nok, men dette utnyttet Annika på det groveste. Sett med mine øyne overdrev både Jens og familien hans alt i forholdet til Annika.
De overbeskyttet henne. Og siden hun alltid var der, fikk ikke jeg noen skikkelig anledning til å bli kjent med familien. Jeg ble stille og holdt meg i bakgrunnen. Det siste jeg ønsket, var at de skulle få inntrykk av at jeg var sjalu eller ikke ønsket det beste for Jon.
Av den grunn visste de ikke hvor frustrert jeg var, for jeg fikk aldri snakket med dem i fortrolighet. Utad så det sikkert ut som om jeg godtok alt, mens sannheten var at jeg kokte av frustrasjon.
Jens forsto det, men jeg nektet ham å ta det opp med familien eller Annika, for jeg regnet faktisk med at hun selv ville se hva som var passende når hun forsto at forholdet vårt var alvorlig ment.
Les også (+): – Han var drømmeprinsen, men så skjønte jeg hva svigermor drev med
Tungt
Jeg bestemte meg for å la det gå et år. Om hun ikke da hadde forandret seg, ville jeg trekke meg ut av familien og la dem beholde henne.
Jeg orket ikke tanken på å ha Annika luskende rundt ved alle anledninger. En gang spurte jeg henne hvorfor hun ikke flyttet hjem til Sverige, da sa hun at det ville være galt overfor Jon.
Han hadde jo familie og venner her. Det rare var at hun ikke nevnte Jens. Jeg forsto at den godeste Annika rett og slett brukte Jon som et trumfkort for å beholde sin gamle posisjon i familien.
Forholdet mellom far og sønn betydde egentlig ikke så mye for henne. Det jeg ønsket mest av alt, var at hun skulle finne en ny mann og reise langt vekk. Men det skjedde ikke.
Så ble jeg gravid, og det var tydelig at det plaget Annika. Hun hang på telefonen, gråt og bar seg.
I ettertid forsto jeg at dette ble såpass tungt for henne, fordi hun omsider måtte innse at slaget om Jens nå var tapt. Hun hadde nok hele tiden håpet på å vinne ham tilbake.
Både Jens og jeg var lykkelige for barnet, og selv om det kanskje var stygt, så godtet jeg meg litt over at Annika nå hadde fått realitetene midt i fjeset.
Nå måtte hun da omsider innse at det var på tide å bytte beite og gå videre med sitt eget liv. Men jeg tok feil. Hun slo helt om og ble smørblid; fortalte at hun gledet seg så til barnet kom, for Jon trengte søsken!
Hun tilbød seg til og med å være barnepike, for da fikk jo Jon mer tid sammen med det nye barnet. Jeg brukte tilstanden min til å holde meg mest mulig unna alle familiesammenkomster. Jens dro stort sett alene, og vær sikker på at Annika også møtte opp! Jeg innrømmer at det plaget meg.
Det som fikk begeret til å flyte over, var da hun møtte opp på barselavdelingen sammen med Jon. Det var helt tydelig at hun frydet seg over at jeg hadde fått en datter, at jeg ikke hadde klart å gi Jens en sønn! Jeg følte meg helt uvel og ba henne gå. Sa at jeg ikke orket besøk.
Da hun møtte opp i kirken under barnedåpen, sprakk jeg. Jeg dro henne til side utenfor kirken og sa ifra at jeg aldri mer ville se henne for mine øyne.
Jeg øste ut av meg ting som jeg ikke lenger husker; og det er kanskje like bra. Det var ikke bare pent det jeg sa. Men det hadde sin virkning, for hun dro.
Det ble en del krangling mellom henne og Jens, men det får han være mann til å ordne opp i. Han har én kone, og det er meg!
Jeg har holdt en viss avstand til familien hans etter dette, men har tenkt å invitere dem i tur og orden for å bli skikkelig kjent med dem.
Og jeg innser at jeg må være mer åpen om hvordan jeg har opplevd situasjonen med Annika. Jens har fortalt dem litt, og de har sagt at de forstår meg.
Jeg er overbevist om at alt vil løse seg til det beste. Jens og jeg er lykkelige sammen med vår lille datter, med Lene og med Jon. Jens forstår meg, selv om jeg ser at han har det vanskelig av og til, han også.
For om Annika nå holder seg unna meg, vet jeg at hun stadig plager Jens. Jeg håper for hennes skyld at hun snart forstår at alle har sin besøkelsestid, ellers vil hun ødelegge mest for seg selv – og for Jon.
Og det ønsker jeg ikke. Hun er moren til Jon, og det er klart at gutten skal ha et best mulig forhold til begge foreldrene sine. Men det er jeg som er Jens’ kone. Annikas tid er over.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
