Hemmeligheten jeg skjuler for min mann, tåler ikke dagens lys. Da rakner familien
Å lette på samvittigheten nå, vil bare ødelegge livet til alle i vår lille familie. Jeg kan ikke gjøre det.
Jeg er i den heldige situasjonen at jeg er gift med verdens snilleste og mest ordentlige familiemann. Vi har to barn som vi begge elsker høyere enn oss selv. Det er Jon jeg elsker. Det er Jon jeg vil bli rynkete og gammel sammen med.
Han er rett og slett den fineste personen jeg vet om.
Men dessverre bærer jeg på en hemmelighet som ikke tåler dagens lys, og jeg må tilbake noen år for å forklare min situasjon.
Jon og jeg var nygifte og hadde hatt en fantastisk bryllupsreise da jeg ble bedt i utdrikningslaget til en av mine beste venninner.
Vi var ti unge kvinner som skulle overnatte på hotell i Oslo og gi den vordende bruden en siste, ordentlige fest før hun ble gift.
Jon syntes det var morsomt at vi jentene møttes for å ha det gøy. Han kjørte meg til hotellet, kysset meg og sa: «Ha en fin kveld!»
Der og da hadde jeg mest lyst til å bli med ham hjem igjen, for jeg følte meg sliten, men jeg kunne jo ikke svikte venninnegjengen.
I samme øyeblikk som vi jentene møttes ved kanten av hotellets svømmebasseng, var festen i gang. Champagneglass etter champagneglass gikk ned på tom mage, og vi ble høyrøstede og glade.
Jeg lovpriste ekteskapet og fremtiden. «Gled deg», sa jeg til Ina, som to uker senere skulle stå brud.
Vi gikk etter hvert opp på rommene våre, og der pyntet vi oss og gjorde oss klare til å gå ut på byen. «Nå skal vi erobre Oslo», jublet vi. I korte skjørt og med høye hæler vandret vi nedover Karl Johans gate. Jeg koste meg.
Jeg hadde ikke vært i den lille baren i mer enn to minutter da jeg kjente at noen prikket meg på skulderen. «Er det deg, Heidi? Kan det være sant?» Jeg hørte en stemme jeg aldri hadde glemt.
Min store ungdomskjærlighet, Ole, sto bak meg, og han var like fantastisk kjekk som han alltid hadde vært. Det blå blikket som jeg hadde brukt flere år på å glemme, så inn i mitt, og før jeg visste ordet av det, ga vi hverandre en god og lang klem.
Resten av kvelden satt jeg og snakket med den gutten som hadde forvoldt meg mest sorg i mitt liv.
Vi var kjærester i noen uker som unge, men det viste seg at han hadde et forhold til venninnen min samtidig, og de ble et par. Jeg satt sønderknust igjen den gangen og drømte om at han kom angrende tilbake.
Les også: (+) Jeg vil aldri tilgi pappa for det han gjorde mot oss og mamma
Ingen motstandskraft
«Så pen du er blitt», sa han til meg nå, og jeg ble smigret.
Vi danset, og han spanderte drinker. Jeg så at han hadde en giftering på fingeren, han også. Det kom frem at han hadde to barn.
Men for meg føltes det som en slags revansje at han viste meg slik en voldsom oppmerksomhet den kvelden, og jeg nøt å kjenne at han klemte meg hardt inntil seg.
«Husker du hvor fint vi hadde det?» hvisket han, og jeg nikket. Kroppen min brant da jeg hentet frem minnene. Fornuften forsvant. Han fulgte meg til hotellet lenge før baren stengte.
Alle venninnene mine var så fulle at de ikke merket at jeg dro. Og da vi kom til hotellet, ba jeg Ole på et glass vin på rommet mitt.
Egentlig er jeg et moralsk menneske, men likevel eide jeg ikke motstandskraft da Ole begynte å kle av meg.
Det som aldri skulle ha skjedd, skjedde, og etterpå dro han hjem. Det var ikke snakk om noe nytt møte, og ingen av oss hadde egentlig følelser for den andre.
Det som hadde skjedd, var en tabbe, det innså jeg med en gang etter at han hadde gått.
Jeg hadde sluttet å bruke prevensjon etter at jeg ble gift, og allerede morgenen etter følte jeg uro. Hva om …? Men jeg sa til meg selv at sjansen for at én natt skulle gjøre meg gravid, var forsvinnende liten, og jeg bestemte meg for å glemme det som hadde skjedd.
Da venninnene mine endelig sto opp, sa jeg at jeg hadde tuslet tilbake til hotellet fordi jeg ble kvalm. De hadde heldigvis ikke fått med seg noen ting.
Da jeg kom hjem, tok Jon meg i armene og sa at han hadde savnet meg, og vi nøt hverandre. «Jeg elsker deg», sa jeg, og det var forbausende lett å være tilbake der jeg hører hjemme.
Ikke lenge etterpå oppdaget jeg at jeg var gravid. Og da det gikk opp for meg, innså jeg at det var en sjanse for at Ole var faren til barnet jeg bar på. Skulle jeg ta abort?
I en uke kretset tankene mine rundt dette, men jeg kom frem til at jeg ville bære frem barnet.
Min Jon ville jo uansett bli pappaen til barnet i praksis, og tross alt var det størst sjanse for at det faktisk var han som var den biologiske faren. Jeg satset på den høyeste graden av sannsynlighet.
Under graviditeten tenkte jeg ikke så mye på at barnet jeg bar på, kunne ha en annen far enn mannen min. Jeg var glad og ubekymret. Jon og jeg hadde det så bra sammen.
En dag møtte jeg en gammel bekjent fra skoledagene, og hun begynte å snakke om de andre som vi pleide å være sammen med den gangen.
«Folk forandrer seg sannelig ikke. Du vet Ole, han som du var sammen med? Jeg hører at han fortsatt bedrar damene sine. Han er uforbederlig. Vær glad det ikke ble Ole du giftet deg med», sa hun.
Jeg nikket og tenkte at hun hadde rett.
Les også: (+) Det hørtes idyllisk ut med flere generasjoner i samme hus. Det ble et mareritt
Visste det umiddelbart
Så kom Joakim, min vakre og nydelige sønn, til verden. Med det samme jeg fikk ham i armene, visste jeg at han ikke var Jons. De blå øynene som myste mot oss, var prikk lik Oles. Han så ut som en liten kloning.
«Han er lik faren min», sa min svigermor henrykt, og jeg følte lettelse.
Siden da har jeg levd med min hemmelighet. Jeg har innsett at sannheten ikke tåler dagens lys.
Det har gått for lang tid nå, og jeg er fanget av min egen løgn. Skulle jeg ha fortalt Jon om sidespranget, måtte jeg ha gjort det rett etter at det skjedde. Å lette på samvittigheten nå, vil bare ødelegge livet til alle i vår lille familie. Jeg kan ikke gjøre det.
Siden den gangen har Jon og jeg fått en datter også. Hun er to år nå og er prikk lik sin pappa. Hun har grønne øyne og lyse lokker og er på ingen måte lik sin bror.
Så langt har ikke Jon stilt spørsmål rundt vår sønns utseende, og jeg tror ikke at han noen gang kommer til å gjøre det.
Min største skrekk er at Joakim en dag skal bli syk og trenge blodoverføring eller transplantasjon. Da vil jeg bli nødt til å fortelle alt. Prisen jeg betaler for løgnen, er at disse tankene stadig dukker opp. Da føler jeg nesten at jeg får panikk.
Joakim og Jon er så nær hverandre som det er mulig å bli. Vår sønn er en ekte pappagutt.
Jeg elsker dem begge så høyt at det gjør vondt. Ikke noe i verden skal få ødelegge den fine familien vår, og derfor må løgnen få ligge.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
