Leserne forteller
Har ditt barn en gutt som min i klassen, husk å støtte foreldrene. De kan ikke noe for det
Når jeg tenker på livet til min yngste sønn, blir jeg lei meg, men jeg ser ikke at jeg ved å gjøre ting annerledes kunne ha hjulpet ham mer.
Jeg hadde to velfungerende barn med min eksmann da jeg fikk mitt tredje barn med en ny mann. Allerede da sønnen min var to år, forsto jeg at han var mer enn vanlig aktiv.
Uansett hvor vi var, var han høyt og lavt. Det var som om han ikke hadde tid til å stoppe opp og lytte eller snakke.
Da han var tre år gammel og skulle begynne i en avdeling for de større barna i barnehagen, ble det fort snakk om at han var et urolig og utfordrende barn.
Den pedagogiske lederen sa til meg at hun mistenkte ADHD fordi han ble raskt sint og altfor ofte gikk til fysisk angrep på de andre barna.
Det var som om han ikke hadde impulskontroll. Når han ble irettesatt, ble han fra seg, og det slo ut i trass, sinne eller tårevåt og ekstrem sorg.
Hver gang jeg hentet ham i barnehagen, ble jeg fortalt at dagen hadde vært lang og full av konflikter – at sønnen min var vanskelig – at de slet så veldig med å få ham til å forstå hva de mente.
Det var voldsomt belastende, og for å slippe å oppleve dette, engasjerte jeg min gamle mor til å hente i stedet. Overfor henne sa de ikke så mye, og da slapp jeg å få alt det negative med oss inn i ettermiddagen.
Det føltes som om vi aldri fikk et eneste godt ord om Sondre, som jeg velger å kalle ham her.
Hjemme var han både – og. Han kunne være rørende omsorgsfull overfor dyr og små barn, men ofte klarte han ikke å ta innover seg det vi sa.
Jeg la vekt på å være tålmodig og rose ham før jeg korrigerte, og jeg innbiller meg at det hjalp.
De tre årene før han begynte på skolen var en vanskelig tid. Det var fristende å se etter en tålmodig og altoppofrende dagmamma fordi han ble sett på som problembarnet allerede da, men jeg visste også at han trengte den sosiale treningen han fikk i barnehagen.
Håpet var at han etter hvert skulle forstå de sosiale spillereglene bedre.
Som åtteåring ble han henvist til barne- og ungdomspsykiatrisk (BUP) fordi «han snudde klasserommet på hodet» og satte grå hår i hodet på lærerne. Ikke lang tid etterpå fikk vi diagnosen, som jeg fortsatt tenker på med sorg; ADHD.
Det ble samtidig bestemt at han skulle følges opp at PP-tjenesten og ha en ekstra støttelærer. Det siste var også for å skjerme de andre elevene fra hans utagerende oppførsel.
Les også (+): Jeg gledet meg til å bli farmor, men mormor tok fullstendig styringen
«ADHD-ungen»
Når du har barn som viker fra normalen, er du ekstra avhengig av å ha voksenpersoner rundt som forstår.
På skolen var vi dessverre ikke hele veien like heldig. Stadig kom gutten min hjem fra skolen med ansiktet fullt av tårer.
Kanskje hadde han blitt sint på en i klassen, hadde kastet noens matpakker eller hørte ikke etter. Slik alle andre så det, ødela han for de andre elevene. Det jeg gjorde, var å ta ham med hjem.
Jeg jobbet nattevakter og var hjemme på dagene, en løsning jeg hadde valgt for at barna skulle ha tid med meg.
Ikke minst ville jeg følge opp Sondre. Lenge hadde jeg en idé om at et ekstremt sunt kosthold uten sukker ville endre på ting, men det hjalp ikke.
Vi hadde noen vanskelige år, men det skjedde innimellom fine ting også.
I små øyeblikk tenkte jeg at det ville gå bra til slutt, men gang etter gang falt han tilbake til det destruktive og klarte ikke å innrette seg.
11 år gammel ble han medisinert med Ritalin, og det så en stund veldig lyst ut. Han ble roligere, fant bedre sin plass og klarte å konsentrere seg bedre.
Jeg likte ikke å medisinere barnet mitt med noe som var sløvende, men så ingen annen løsning. Dette var også noe vi ble anbefalt av fagfolk, så vi lente oss til deres kompetanse.
Vi levde ikke lenge i den gode fasen før det ble negativt igjen. På ungdomsskolen fikk han en lærer han ikke tålte synet av, og sannsynligvis likte heller ikke læreren han.
Ting skjedde hele tiden. Det var nederlag etter nederlag.
Slik jeg ser det, ble sønnen min utsatt for overgrep fra lærere også. Det er et overgrep når du aldri har et pent ord å si til en elev. Når læreren sier positive og oppbyggende ting til alle de andre i klassen – bare ikke til deg.
Jeg hadde en fortvilet sønn, som følte at han ikke ble forstått, og han kom sint og trassig hjem. Jeg forsøkte å lage maten han likte, sa at ting kom til å gå bra, men han trodde ikke lenger på det.
«Mamma, jeg er ikke som de andre», sa han.
Nei, livet ble ikke bedre. Var det egentlig noe håp?
ADHD-ungen, ble han kalt av de andre. Å sitte på foreldremøter var en fornedrende opplevelse, da snakket de andre foreldrene om utfordringene med det ene «uro-momentet».
De stakkars friske barna deres ble forstyrret. Jeg var så fristet til å reise meg opp og si hvor heldige de var, og at det hadde hjulpet om de hadde forsøkt å forstå i stedet for å fordømme, men jeg så ned i bordet. Etter hvert ble jeg moren som droppet foreldremøtene – det ble for tungt.
Hjemme fortsatte vi å fokusere på å lære å kontrollere seg, og vi brukte mye tid på å rose Sondre når han gjorde gode ting, men han blåste sarkastisk av våre oppbyggende setninger, og så, hvis han ble sint, sa han at det var vår skyld at hans liv var «dritt».
Les også (+): Mamma kommer til å få sjokk når jeg sier hvem jeg har et forhold til
Sinne og utagering
Familielivet vårt led i mange år på grunn av de store svingningene i Sondres humør. Han var ikke bare sint med ord, men kastet ting i veggen og gikk fysisk til angrep på både meg, mannen min og søsknene sine.
Etterpå angret han. Da den eldste sønnen vår sa at vi måtte velge mellom ham og lillebroren, følte jeg meg maktesløs, men jeg forsto jo ham også, han ville bare ha fred.
En episode fra ungdomsårene til Sondre glemmer jeg aldri, og det er fordi jeg for første gang hørte en lærer si noe bra om ham.
«Det bor en fantastisk fin gutt inni det tøffe ytre, det har jeg sett glimt av, og det er den gutten vi må satse på kommer seg ut av skallet», sa han.
Jeg gråt. Jeg ble sittende og krampegråte fordi jeg ble så glad. Alle årene med negativitet og fokus på det som gikk galt, hadde gjort meg skjør.
Gutten min ble verstingen, og ingen ønsket ham som venn. Sondre ble ikke bedt i bursdager. Den ene gangen han ble bedt på overnattingsbesøk til en venn, endte det med at han kastet en kniv inn i speil, som knuste. Etter det, ba ingen ham på noe som helst.
«Du må ikke gjøre slike ting. Hvis du blir så sint, skremmer du de andre og de vil ikke være vennen din mer», forklarte jeg.
Han pleide å nikke, sa at han forsto, og jeg skjønte at ikke engang han klarte å forstå hvor sinnet og utageringen kom fra.
Jeg deler historien min for å vise hvordan et barns liv kan gå helt feil vei fordi det er født med et annet energinivå enn andre. Det er ikke noens skyld at det blir slik.
Har ditt barn en gutt som min i klassen, husk å støtte foreldrene. De kan ikke noe for det – sannsynligvis gjør de alt som står i sin makt, for å få sønnen velfungerende.
Etter ungdomsskolen begynte min sønn på yrkesfaglig utdannelse, men droppet ut. Det jeg ikke visste, var at han ikke lenger tok Ritalin, men eksperimenterte med rusmidler. Han fikk feil venner og alt gikk i utforbakke.
Nå er han en voksen, og jeg har ingen kontakt med ham fordi han avskyr meg. Han er sønnen min, og jeg elsker ham så inderlig, men han er ikke en del av livet mitt, og akkurat det er mitt livs store, store sorg.
Jeg skulle ha gjort hva som helst for å gi ham et velfungerende og lykkelig liv. Dessverre ligger det utenfor hva jeg kan klare.
Det finnes bare en som i beste fall kan redde Sondre, og det er han selv, men jeg tror at de destruktive kreftene i ham er for sterke til at det kan gå bra. Mitt livs tyngste erkjennelse er akkurat det.
Men jeg har ikke sluttet å håpe. For jeg vet at inni den kroppen et sted bor det en flott, ung mann. Min elskede sønn.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
