De blå sidene
Sønnen vår flyttet inn med kjæresten. Så viste hun sitt sanne ansikt
Etter at min sønn og samboeren kjøpte hus sammen, har det bare gått én vei. En helg ringte vi på for å se hvordan det gikk. Vi fikk sjokk da han åpnet døren.
Det er et fint hus, sa mannen min, og jeg smilte. Vi var på besøk hos sønnen vår og samboeren hans i det nye huset deres.
De hadde lenge bodd i en liten leilighet, så det var et fremskritt at de hadde fått mulighet til å kjøpe seg et hus. Særlig fordi de kun levde på vår sønns inntekt.
– Ja, og det er en god investering for deg, tilføyde mannen min og så på sønnen vår.
– Faktisk er det en investering for oss begge, for vi eier huset sammen, svarte han.
Jeg kunne merke hvordan jeg og mannen min stivnet samtidig. Sønnen vår og kjæresten hadde kjent hverandre i cirka åtte år, og de nærmet seg snart de 30, og i alle disse årene hadde hun aldri bidratt til deres felles husholdning.
Hun hadde aldri hatt en jobb, og så vidt vi visste, fikk hun ikke lenger støtte fra det offentlige, så de levde helt og holdent på det sønnen vår tjente.
De få gangene hun hadde forsøkt seg i en jobb, skjedde det samme: Hun startet i jobben, men ikke lenge etter kjedet hun seg og sluttet.
Det virket ikke som om hun hadde noen mål i livet. For eksempel ville hun ikke ha barn, og vi mistenkte at det var fordi hun ikke orket arbeidet som fulgte med. Det var heller ikke fordi hun gjorde så mye hjemme.
Faktisk var det sønnen vår som kjøpte inn og lagde mat, og det var han som tok støvsugeren fatt lørdag formiddag. Samtidig jobbet sønnen vår på, slik at de kunne betale regningene.
Mannen min og jeg var på den ene siden glade for at vi hadde en sønn som var omsorgsfull og god til å ta ansvar. På den andre siden bekymret det oss at han bare ga og ga uten å få noe tilbake.
– Det viktigste er jo at hun gjør ham glad, sa vi ofte til hverandre, for det måtte hun gjøre siden han holdt sammen med henne.
Egen kosekrok
Vi var likevel forskrekket over at han hadde tilbudt henne å være medeier i huset på lik linje med ham, for det betød at hun i realiteten ville få halvparten av hans hardt opptjente formue om de en gang skulle gå fra hverandre.
Det hjalp ikke stort på bekymringen vår at han forklarte oss, at det var fordi hun så gjerne ville eie noe. Det hadde hun nemlig aldri prøvd.
Det var en del som måtte settes i stand i det nye huset, men det var ikke et problem for sønnen vår, som var
nevenyttig. Han gikk straks i gang med å rive det gamle kjøkkenet og modernisere badet.
Det var store prosjekter, og han kunne kun arbeide på huset i fritiden sin. Det ble ofte sent om kvelden før han ga seg, selv om han skulle opp klokken fem neste morgen og på jobb.
Selvfølgelig kunne ingen forvente av samboeren at hun skulle bygge kjøkken og bad, men det var likevel en masse oppgaver hun kunne klare.
Men hun hadde innredet et hjørne i stuen til sitt eget kosehjørne, og her satt hun og så TV-serier, mens sønnen vår jobbet.
Mannen min og jeg hadde begge et ordknapt forhold til svigerdatteren vår. Hun hadde aldri virket interessert i å lære oss å kjenne, så det var vanskelig for oss å si noe til henne.
Vi kunne imidlertid se når vi møttes, at sønnen vår så sliten ut. Han var blitt blek og hadde mørke ringer under øynene.
– Er det ikke for mye for deg? spurte jeg en dag han kom innom på vei mellom arbeide og husoppussingen.
– Det er litt stramt for tiden, innrømmet han. – Men det er bare en overgang.
Neste gang jeg så han, hadde han den yndigste lille hundevalp i forsetet på arbeidsbilen sin.
Han forklarte at det var samboeren som ville ha en hund, fordi hun mente det hørte til å ha hus.
Jeg nusset den lille hunden og tenkte ved meg selv at det i det minste kunne gi henne noe å gjøre, for det er mye arbeid å ha en hundevalp.
Vi oppdaget imidlertid fort at valpen også ble vår sønns prosjekt. Samboeren hans viste ingen interesse for å passe den, selv om det var hun som hadde bestilt den.
Sønnen vår sto nå enda tidligere opp, slik at han rakk å lufte hunden før han skulle på jobb, og de fleste dagene var den med ham på jobb.
Les også (+): Mamma ble blek og stille da hun møtte Eva. Pappas hemmelighet kom til å bli avslørt
Han så syk ut
I tiden fremover så vi ikke mye til sønnen vår, han var fullt opptatt med jobb, hus og hund. En helg kjørte mannen min og jeg derfor forbi huset deres for å se hvordan det gikk.
Sønnen vår så forferdelig ut da han åpnet døren. Han var blitt enda blekere og tynnere.
Faktisk så han nærmest syk ut, og jeg holdt på å komme med et utbrudd. Da vi kom inn i huset, så vi ikke snurten av samboeren.
Sønnen vår forklarte at han hadde satt et værelse i stand til henne oppe i annen etasje, for det var en stor belastning for henne å være i huset under oppussingen.
Mannen min og jeg sto bare og måpte. Det kunne ikke være tvil om at det var sønnen vår som bar den største belastningen. Han gikk ut for å lage kaffe i kjøkkenet, som var noenlunde anvendelig. Vi hadde forstått at vi ikke skulle regne med å se samboeren hans mens vi var der.
Hun var opptatt. Plutselig hørte vi et brak ute fra kjøkkenet, og jeg løp ut. Sønnen vår hadde mistet brettet med kaffekopper og kaffekanne. Nå satt han på gulvet med ryggen opp mot en delvis montert kjøkkenseksjon og med hodet i hendene.
Da han lot hendene falle, kunne jeg se at han gråt.
– Jeg klarer bare ikke mer, hvisket han.
Jeg holdt rundt ham, som jeg ikke hadde gjort siden han var en liten gutt. Først nå kunne jeg merke hvor mye han hadde gått ned i vekt. Han var bare skinn og ben.
– Jeg ligger våken om natten. For hva hvis jeg bryter helt sammen og mister jobben min? Da mister vi jo alt, fortsatte han.
– Det her går ikke mer, sa jeg til ham.
Mannen min hadde kommet ut på kjøkkenet, og jeg så at han var enig. Vi besluttet å ta sønnen vår og hundevalpen med hjem til oss.
Han trengte hvile, og han motsatte seg heller ikke forslaget så mye som vi hadde sett for oss. Han var simpelthen for sliten.
Da han gikk ovenpå for å hente en veske med et par ting slik at han kunne tilbringe helgen hos oss, hørte vi at samboeren hans kom ut fra rommet sitt og begynte å kjefte.
Et øyeblikk etter sto hun i kjøkkenet, hvor vi holdt på å rydde opp.
– Dere kan ikke bare komme her og ta ham med dere. Det finner jeg meg ikke i, ropte hun.
Men sønnen vår ignorerte henne, og gikk ut til bilen vår. Vi skyndte oss etter ham, og et øyeblikk senere kjørte vi nedover den lille villaveien.
Les også (+) Jeg har en dødsdom skrevet i pannen, er syltynn og syk av smerter. Likevel fridde han
Hun har ingen
Han endte med å bo hos oss i 14 dager. Han trengte ikke bare å hvile ut, men også få et pusterom fra samboeren sin.
Det var først i disse ukene alene med sønnen vår, at det gikk opp for oss hvor mange krav hun stilte til ham i det daglige. Han var konstant overarbeidet, og det var ikke overraskende at han til slutt hadde brutt sammen.
Selv om han selv kunne se at samboerens krav og forventninger var for mye, ble vi likevel overrasket over hvor vanskelig det var for ham å gi slipp på henne.
I våre øyne var det den eneste muligheten, men han var veldig redd for å skape problemer for samboeren sin.
– Hun har jo ikke andre enn meg, sa han flere ganger.
– Faktisk tror jeg det vil være bra for henne å klare seg uten deg, forsøkte jeg meg.
– Hun er ikke typen som står på egne ben, med mindre hun blir tvunget til det.
Jeg vet ikke om det var mine ord som gjorde utslaget, men han forlot henne kort tid etterpå. Han kunne ikke komme gjennom til henne, og dypest sett ønsket hun ikke å bidra hverken økonomisk eller praktisk.
Vi besluttet oss for å gi sønnen vår forskudd på arv, slik at han kunne kjøpe ut samboeren sin.
I dag har han funnet en ny kjæreste. De to har et likeverdig og harmonisk forhold, hvor de begge bidrar til å få hverdagen til å henge sammen.
Mannen min og jeg har et fint forhold til hans nye samboer, og til høsten kommer vårt første barnebarn til verden. Vi har aldri sett sønnen vår mer lykkelig.
Ekssamboeren ga seg imidlertid ikke uten kamp. Hun terroriserte ham lenge med ubehagelige oppringninger og mengder av sms-er.
Gjennom bruddet viste hun sitt sanne ansikt som manipulerende og dominerende, og i dag har sønnen vår overhodet ingen kontakt med henne.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere Historier
