DE BLÅ SIDENE

Han ville bare møtes hos meg. En dag oppdaget jeg hvorfor

Jeg var stor­men­de for­els­ket i Har­ald, men det var for mye som ikke stemte. Så fikk jeg vite den ubehagelige sannheten.

Pluss ikon
Illustrasjonsbilde.
Illustrasjonsbilde.
Sist oppdatert

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Jeg had­de vært skilt  i man­ge år. En god jobb,  trygg øko­no­mi og en grei be­kjent­skaps­krets var fint, men jeg sav­net en spe­si­ell å dele li­vet med.

Men hvor tref­fer man egent­lig noen nå til dags?

Selv om jeg had­de mine mot­fore­stil­lin­ger, tok jeg til slutt mot til meg og sat­te inn en kon­takt­an­non­se på et sjek­ke­nett­sted.

Sva­re­ne strøm­met inn, og jeg gjorde avtale om å møte man­ge menn. De var hyg­ge­li­ge, greie ka­rer, men det var ald­ri helt full klaff for beg­ge par­ter. Et­ter hvert be­gyn­te jeg nes­ten å mis­te mo­tet.

Kje­mi­en stem­te

Så en vakker dag duk­ket mel­din­gen fra Har­ald opp.

Det var noe i to­nen som ap­pel­ler­te til meg, og et­ter en kort te­le­fon­sam­ta­le av­tal­te vi å mø­tes. Han bod­de i Oslo, men ville kom­me til hjem­by­en min hel­gen et­ter.

«Det er in­gen grunn til å skru opp for­vent­nin­ge­ne for mye på for­hånd», sa han. «Når vi mø­tes, vet vi uan­sett et­ter noen se­kun­der om vi øns­ker å se hver­and­re igjen.»

Han kom fra Oslo en kveld og tok meg med storm. Nå for­står jeg hva som me­nes med kje­mi! Og selv­sagt måt­te han over­nat­te hos meg. De nes­te hel­ge­ne kom han også på be­søk. Han ble én natt, så måt­te han hjem til job­ben.

Jeg fikk ald­ri helt klart for meg hva job­ben hans gikk ut på, men han holdt på med et pro­sjekt som had­de stram­me tids­fris­ter.

Alt stem­te, og jeg var storm­for­els­ket. I star­ten slo det meg ikke som litt un­der­lig at vi all­tid møt­tes hos meg, og at vi ald­ri rakk å tref­fe and­re men­nes­ker i be­kjent­skaps­kret­sen hans.

En kveld fore­slo jeg at vi skul­le mø­tes hos ham nes­te gang. «Jeg vil jo gjer­ne se hvor du bor», sa jeg. Vi ble eni­ge om en dato og be­stil­te tea­ter­bil­let­ter på Na­tio­nal­theat­ret, noe vi beg­ge gle­det oss til.

Kvel­den før jeg skul­le kjøre til ho­ved­sta­den, ring­te han og for­tal­te at lei­lig­he­ten had­de fått en vann­lek­ka­sje og var full av hånd­ver­ke­re, men han had­de be­stilt rom til oss på et ko­se­lig ho­tell.

Hel­gen ble helt vid­un­der­lig. «Jeg rin­ger når jeg er hjem­me», strål­te jeg da jeg dro. «Ja, men ikke bruk fast­te­le­fo­nen, den er ikke i or­den, vi bru­ker mo­bi­len, ikke sant?» sa han.

Les også (+) Jeg ble gravid med min gifte elsker

Sjok­ket

I et­ter­tid ser jeg man­ge de­tal­jer som jeg bur­de re­agert på, men jeg stol­te fullt og fast på ham.

En kveld da jeg i van­va­re ring­te fast­te­le­fo­nen hans, svar­te en dame med frem­med ak­sent. Da jeg spur­te et­ter ham, svar­te hun at han var ute ak­ku­rat nå, og fore­slo at jeg kun­ne prø­ve ham på mo­bi­len.

Se­ne­re for­klar­te Har­ald at det var vas­ke­hjel­pen fra Thai­land som had­de tatt te­le­fo­nen. Vas­ke­hjelp hjem­me hos ham om kvel­den? Jeg fikk det ikke til å stem­me helt …

Men nå tok nys­gjer­rig­he­ten over­hånd. Jeg sjekket te­le­fon­num­me­ret hans på mobilen og fant ad­res­sen.

En et­ter­mid­dag midt i uken kjør­te jeg til Oslo og dro hjem til ham.

Mens jeg sto på ga­ten utenfor var det noen som gikk ut, og jeg be­nyt­tet an­led­nin­gen til å smet­te inn i opp­gan­gen. Jeg fant dø­ren til Haralds lei­lig­het og ring­te på. En li­ten gutt med uten­landsk ut­se­en­de kom ut i dør­åp­nin­gen, og jeg spur­te et­ter Har­ald. «Mam­ma», rop­te han, «det er en dame som spør et­ter pap­pa.»

Først da gikk det opp for meg at Har­ald lev­de et dob­belt­liv. Han had­de fa­mi­lie i Oslo og had­de holdt både dem og meg for narr i nes­ten et år! Jeg ble så for­tum­let at jeg bare snud­de på hæ­len og gikk igjen uten
et ord.

Det er noen år si­den det­te hend­te, men det er frem­de­les vondt og ufor­ståe­lig at noen kan være så be­reg­nen­de og fals­ke.

Har­ald for­søk­te å kon­tak­te meg noen gan­ger et­ter­på, men jeg tok ikke te­le­fo­nen, og vi har ikke snak­ket med hver­and­re igjen. Jeg vet ikke hva som skjed­de med ham og fa­mi­li­en.

Selv har jeg gått vi­de­re i li­vet og har fak­tisk truf­fet igjen en gam­mel barn­doms­venn. Vi har vokst opp i sam­me gate og vet alt om hver­and­re.

Der­med tør jeg la fø­lel­se­ne mine ut­vik­le seg, uten frykt for å bli lurt på sam­me måte igjen.

Denne saken ble første gang publisert 20/09 2020, og sist oppdatert 20/07 2023.

Les også