DE BLÅ SIDENE
Noen menn blir aldri gode fedre. Sønnen min er en av dem
Sønnen min har vært umoden og ansvarsløs i mange år, og jeg visste det skulle bli problemer da han ble pappa.
"Orker du dette, da? Jeg synes du er fantastisk!"
I går fikk jeg denne kommentaren da jeg møtte en annen bestemor i byen. I vognen hadde jeg min sønnedatter på fire år. Jeg sa at hun er min store glede i livet. Men svaret var bare halvveis sant.
Lille Sandra er selvsagt min glede, men også min sorg. Å bli en farmor som må ta seg av barnebarnet halve tiden, var slett ikke det jeg så for meg da jeg endelig hadde fått sistemann ut av huset.
Jeg har nemlig en voksen sønn som ikke oppfører seg som en voksen. Han er ansvarsløs og ustabil og tenker bare på seg selv. Han tror at penger vokser på trær og synes at alle rundt ham maser. Han vil forbeholde seg retten til å ha et liv. I det legger han en tilværelse uten forpliktelser eller ansvar.
Sverre fyller 25 år i år. For fire år siden bodde han sammen med en søt, ung jente på samme alder, og hun ble gravid.
Den gangen håpet jeg at situasjonen ville gjøre ham voksen. Kjæresten hadde full jobb i turnus. Sønnen min hadde akkurat fått sin første faste stilling på et lager. Endelig, etter flere urolige år, så det ut til å ordne seg for ham.
I dag ser jeg at jeg burde ha skjønt at Sverre ikke ville klare å stå løpet ut. Han reiste fra kjæresten to uker etter at de ble foreldre, fordi han ikke orket ungeskrik!
Sverre har egentlig alltid har vært en unnasluntrer. Ingen formaninger fra oss har noen gang hjulpet, og nå har jeg gitt opp å oppdra ham. Jeg kan ikke bruke energi på en ung mann som svikter sitt eget barn.
Da jeg forsto at han ikke ville klare å følge opp sine forpliktelser som far, forsøkte jeg først å tilrettelegge ved å ha ham boende hos oss og ha datteren her. Jeg oppdaget raskt at han overhodet ikke var interessert i å være en pappa. Sverre var heller på fest med kamerater enn sammen med den lille, skjønne jenta.
Les også (+): Mannen min var utro, og jeg tilga ham. Så ringte den fremmede kvinnen
Tvunget til å stille opp
Naturligvis var ekssamboeren hans lei seg og oppgitt. Hun hadde ikke sett for seg et liv som alenemor uten avlastning.
Hun gråt og sa hun ikke skjønte hvordan hun skulle klare det. Moren var død, og faren var etablert med en annen kvinne, som hun hadde et dårlig forhold til.
Hva gjør man i en slik situasjon? Jeg tilbød meg å hjelpe.
Jeg, som i utgangspunktet var sliten av alle rollene mine, og som hadde sett sånn frem til noen år da jeg bare kunne tenke på meg selv, tok på meg å ha barnet i de helgene faren skulle ha hatt henne.
Jeg var i overgangsalderen og sov dårlig fra før. Med et skrikende barn om nettene, følte jeg meg veldig gammel. Mannen min spurte om kunne holde på sånn. Jeg svarte at vi måtte tenke på Sandra og ikke hadde noe valg.
I snart fire år nå har vi stilt opp for Sandra. Det siste halvåret har hun vært her hver tredje uke, fordi mammaen jobber deltid og ikke får kabalen til å gå opp på egen hånd. Da leverer og henter vi i barnehagen.
Det er som om ha fått en attpåklatt, flere år etter at den biologiske klokken satte en stopper for slikt.
Jeg elsker barnebarnet mitt. Sandra er en nydelig og aktiv jente som bedårer oss alle. Men hun er også slitsom å passe på, for hun er full av energi og oppfinnsomhet. Ikke ett sekund kan jeg slappe av når hun bor hos oss.
Ufrivillig godhet
Det er en stor sorg at sønnen min ikke viser interesse for henne. Han bor på sofaen hos kamerater og gir blaffen i alle andre enn seg selv.
Han har strøjobber, går på NAV og kjører piratdrosje for å tjene til livets opphold. I gamle dager ville vi ha kalt ham en døgenikt.
Mange vil tenke at vi burde ha kontaktet barnevernet for å varsle om den uansvarlige faren, men det vil ikke Sandras mamma.
Hun vil heller at vi deler på omsorgsoppgaven. Hun sier at Sandra ikke savner en pappa når hun har Rolf og meg.
Jeg vil at barnebarnet vårt skal få en så god barndom som mulig. Derfor stiller jeg opp selv om jeg er sliten, og selv om jeg skulle ønske at vi ikke var i denne situasjonen.
Jeg kjemper meg gjennom min egen tretthet og oppgitthet. Jeg kan ikke tenke på meg selv når ting er som de er. Dette gjelder et lite barns fremtid – mitt barnebarns fremtid.
Jeg vet at mange kvinner med voksne sønner har gått inn i samme rolle som meg, fordi unge menn ikke viser ansvar. Vi føler at vi må kompensere for det podene våre ikke selv gjør. Det vi utøver, er ufrivillig godhet.
Godheten og omsorgen bor i oss, men sannheten er at vi ikke velger dette selv. Vi blir tvunget inn i det av plikt og ansvarsfølelse.
Les også (+) Underslaget ødela nesten ekteskapet
Tør ikke å håpe
Mannen min mener at det bare er snakk om litt tid før sønnen vår våkner og blir moden. Selv tør jeg ikke håpe på dette.
Det finnes menn som aldri blir gode fedre for sine barn, menn som svikter gjennom et helt liv. Jeg tror dessverre at min eldste sønn ikke skjønner hva han går glipp av, og hvilket svik han utsetter datteren for.
Heldigvis har jeg Rolf ved min side. Han er blitt en farsfigur for Sandra. Sånn sett får hun en god barndom, for hun er omringet av voksne som elsker henne. Men årsaken til at vi er så sterkt inne i bildet, er trist og opprørende.
Jeg skulle ønske at jeg kunne ha vært en helt vanlig farmor som lånte barnebarnet mitt iblant, og som hadde overskudd til å leke.
Slik det er nå, må vi oppdra den lille jenta. Vi kan ikke være som besteforeldre flest, som skjemmer bort barnebarnet og lar foreldrene stå for grensesettingen.
Det er en sorg for meg at det er sånn. Men jeg har bestemt meg for å se på Sandra som en gave. Hun er en solstråle. Så lenge hun trenger oss, vil vi være til stede for henne.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
