Han var ti år eldre enn meg – og gift. Jeg angrer fortsatt på valget jeg tok den gangen

Jeg sitter ved kjøkkenbordet hjemme og skal dele en historie jeg på ingen måte er stolt av. Hadde mine nærmeste visst at jeg skal fortelle om de siste 12 årene av livet mitt, ville de ha sagt at det var et desperat forsøk på å bortforklare det som for dem er et uforståelig og tankeløst valg. Vel, dem om det.

Født monogam, har jeg hørt noen si om seg selv, og de gir da ofte et bilde på hvorfor de har holdt sammen med samme mann i et ekteskap gjennom mange år og i gode og dårlige dager.

Hvor utrolig det enn kan høres, er jeg også det. Monogam. Og der ligger forklaringen til alt jeg skal fortelle.

Før jeg flyttet til en storby for å sette i gang med studier, avsluttet jeg forholdet til ungdomskjæresten min.

Han hadde ingen ambisjoner om mer skolegang, og jeg innså at vi ville vidt forskjellige ting med livene våre. Jeg vil si at vi hadde vokst fra hverandre.

Altså var jeg ung og singel da jeg kom inn i studiemiljøet, og det var spennende og fantastisk.

Nå ble min vei ganske så annerledes enn den veien mine venninner i kollektivet fikk, for allerede året etter hadde jeg fått et forhold til en av foreleserne på studiet jeg tok.

Møttes i skjul

Han var ti år eldre enn meg, og jeg syntes at han var den klokeste, smarteste og mest fantastiske mannen jeg hadde møtt. Det var bare ett problem; han var gift.

I begynnelsen sa jeg til ham at vi ikke kunne la det gå for langt fordi situasjonen var som den var. Vi flørtet, han tok på meg og satte kroppen min i brann, men jeg trakk meg unna. Til slutt klarte jeg det ikke mer og ble hans elske­rinne.

Han sa at han hadde et dårlig ekteskap, men at han ikke kunne gå fra kona fordi hun slet med en kronisk sykdom og hadde psykiske problemer.

«Når hun blir sterk nok, skal jeg avslutte alt», sa han.

Det ga mening til meg. Jeg merket jo hvor forelsket han var i meg. Vi hadde det fantastisk på alle måter.

Da jeg delte med vennin­nene mine at jeg var sammen med akkurat ham, ristet de på hodet og sa at jeg var dum.

«Forelsker du deg i ham, ender du som skuffet», sa de.

Selv om vi var unge og frimodige, var de moralske og sto med pekefingeren hver gang jeg skulle på et stevnemøte.

Men jeg brydde meg ikke, for jeg var intenst og voldsomt oppslukt i kjæresten min. Selv om vi bare kunne møtes i det skjulte av og til, var han det eneste som virkelig var viktig.

Jeg levde for hver gang han og jeg kunne ligge med armene rundt hverandre. At han elsket meg, og ville gå fra kona en dag, bare visste jeg.

Mens vennene mine levde et aktivt og morsomt studentliv, satt jeg ofte hjemme og ventet på en telefon fra ham. Om jeg hadde sagt ja til å være med på noe morsomt – en fest eller en aktivitet – ble det droppet øyeblikkelig om han ba meg om å sette av litt tid til oss to.

Ingen ting var viktigere. Han ble det eneste som betydde noe. Jeg ofret alt.

Les også (+): Jeg lokket en mann til å bli min elsker og ødela en liten familie. Én dag stod jeg ansikt til ansikt med ekskona

Jeg ofret alt

Jeg ble ferdig med studiene og flyttet ikke hjem til byen jeg kom fra. Det kunne jeg ikke, for jeg måtte være i nærheten av ham. Han fortsatte å jobbe på høyskolen, og jeg satt ofte og uroet meg for om han kunne møte en ny meg, som han forelsket seg i.

Han snakket ikke lenger om å skille seg, og så kom dagen da jeg fikk vite av en venn at kona hans var gravid. Jeg fikk sjokk. Hvordan kunne det skje? Han sa jo at de aldri hadde sex.

Da vi møttes og jeg spurte ham om det var sant at han skulle bli far, innrømmet han at det var situasjonen.

«Det var ikke planlagt, og egentlig ville jeg si det til deg, for ting endrer seg nå. Jeg kan ikke skille meg nå, og jeg tror vi må slutte å møtes», sa han.

Jeg, som hele veien hadde vært sikker på at han ville skille seg for meg, ble plutselig den som ikke brydde meg om noe. Bare vi fikk fortsette å være kjærester, kunne jeg finne meg i alt, til og med at han ble far til et lite barn.

«Jeg bryr meg ikke om det, jeg forstår deg, vær så snill, ikke gi opp oss», tryglet jeg. Og han var ikke vanskelig å be.

I de neste årene endret min toleransegrense seg hele tiden. Jeg sa til meg selv at om han fikk et barn til, skulle jeg avslutte forholdet, men da det skjedde, ble jeg hos ham likevel.

Jeg var hans elskerinne i 12 år, og i disse årene ble han far til tre barn. Han sa at han ikke hadde overlevd uten meg – at jeg var hans fristed – at han takket være meg kom seg gjennom alt.

Mitt monogame hjerte tilhørte ham, en mann som fikk i pose og sekk.

Jeg visste at han ikke kunne ha det dårlig sammen med kona, for de ble tross alt foreldre til en søskenflokk. Likevel hadde jeg en idé om at det var meg han elsket høyest.

Jeg elsket ham mer enn noe annet, så høyt at jeg ofret alt annet. Mens venninnene mine etablerte seg, giftet seg, kjøpte hus og fikk barn, fortsatte jeg å bo i min leilighet, som var vår deilige hule.

Når han var hos meg, var jeg lykkelig. Før han kom dusjet jeg, smurte meg inn med god lukt, var fresh og deilig. Jeg serverte god mat, satte frem vin, redde opp sengen. Alt var perfekt for at vi to skulle ha det fantastisk. Alltid droppet jeg ut av andre avtaler hvis han plutselig spurte om vi kunne møtes en liten time.

Noen ganger varte møtene våre bare en halv eller en time, og det handlet om sex. Det rare var at jeg alltid var glad i lang tid etterpå. Jeg levde på øyeblikkene våre.

Men noen ganger var livet som elskerinne vanskelig. Når han dro på ferier sammen med sin familie og jeg satt alene igjen, følte jeg tomhet, sorg og lengsel.

«Du ødelegger livet ditt. Den mannen er verdens største egoist, som tar fra deg muligheten til å finne annen kjærlighet», sa bestevenninnen min.

Jeg lyttet ikke til slike uttalelser. Selv om jeg visste at hun hadde rett, bare gledet jeg meg til hverdagen igjen kom, slik at han og jeg kunne møtes.

Les også (+): Han skulle forlate sin kone og komme til meg den kvelden. Så her satt jeg og ventet spent

Sjokkbeskjeden

Når jeg dro på ferie alene, satt jeg bare og drømte om oss to. Tiden kunne ikke gå fort nok; jeg visste at det ville bli en lidenskapelig gjenforening.

Han var det eneste viktige. Om en annen mann viste meg interesse, klarte jeg ikke å engasjere meg.

Først da vi fikk en dramatisk situasjon, innså jeg at han aldri kom til å velge meg. Menstruasjonen min uteble og jeg trodde at jeg var gravid. Da jeg fortalte det til ham, ble han hysterisk og sint.

«Jeg håper at det ikke er tilfelle. Du kan ikke under noen omstendighet bære frem et barn som er mitt», sa han.

Da han gikk, følte jeg meg kvalm og uvel, og neste dag, da jeg tok en graviditetstest, skalv hendene mine. Heldigvis var jeg ikke gravid.

Jeg glemmer aldri lettelsen han viste da jeg sa at han ikke trengte å bekymre seg. Da graviditet ikke lenger var en mulig realitet, ville han igjen være sammen med meg. Men endelig fant jeg den styrken jeg skulle ha hatt hele veien.

«Dette går ikke mer. Jeg elsker deg, men kan ikke leve som dette. Jeg ønsker meg egne barn, en familie», sa jeg.

Jeg var 34 år da jeg ble alene, og kjærlighetssorgen var grusom, men med god støtte fra venner kom jeg meg gjennom det.

For noen år siden møtte jeg en mann på min egen alder, som hadde de samme ønskene for fremtiden som meg, og i dag er vi foreldre til et tvillingpar.

Jeg har det bra. Mitt monogame hjerte har endelig slått seg til ro i noe som tåler å møte resten av verden. Det kjennes fantastisk bra.

Når det gjelder årene med ham, er jeg sint på meg selv fordi jeg lot ham få i pose og sekk, men jeg nekter å skamme meg, for jeg var så inderlig betatt.

Jeg var hans elskerinne fordi han ble det eneste som betydde noe. Hvis noen skal føle skam, må det være ham, for han sviktet og bedro både kona og meg.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Han skulle forlate sin kone og komme til meg den kvelden. Så her satt jeg og ventet spent

Jeg lokket en mann til å bli min elsker og ødela en liten familie. Én dag stod jeg ansikt til ansikt med ekskona