Leserne forteller
Han var en rolig og snill kjæreste. Da forholdet tok slutt, endret han seg fullstendig
Nå står han der igjen og stirrer opp mot vinduene mine. Han overvåker meg, og jeg blir mer og mer utrygg og redd.
Det er sent fredag kveld, og jeg sitter ved vinduet og drikker et glass rødvin. Det begynner å blir sent, og jeg vet at hvert øyeblikk vil han dukke opp mellom trærne på den andre siden av gaten.
Der vil han stå en lang stund, helt rolig med ansiktet vendt mot vinduene mine. Får han ikke øye på meg, blir han stående, om det så er hele natten. Han går ikke før han ser at jeg er hjemme.
I kveld har jeg satt meg her for å få ham bort så fort som mulig. Når han ser at jeg sitter her alene, kan han puste ut og gå. Da har han konstatert at heller ikke denne kvelden har ekskjæresten hans besøk av noen mann.
Det er helt sprøtt å tenke på at den mannen som nå lurer i buskene som et skremt dyr, var kjæresten min gjennom syv lange år.
Vi bodde til og med sammen de siste tre årene, og jeg trodde virkelig jeg kjente ham ut og inn. Men man lærer stadig noe nytt om mennesker.
Jeg nipper til vinen og gløtter ut av vinduet. Nå ser jeg ham. Han har tatt oppstilling halvveis bak det store furutreet. Jeg kjenner ham igjen på den røde allværsjakken.
Jeg ser ikke mot ham, men sitter og skriver på et brevark og later som jeg er opptatt med mitt. Han var min beste venn og elsker gjennom mange år, nå står han der som en fremmed.
Les også (+): Han forlot meg og flyttet inn hos deg. Lykke til, sier jeg bare
Vi var forskjellige
Da vi var et par, var han en stødig, flott mann. Vi studerte sammen, forelsket oss og ble kjærester. Han var en rolig, snill fyr, og jeg tror jeg mest falt for det vennlige vesenet hans.
Etter et par år var jeg overbevist om at han var mannen jeg skulle dele livet med.
Vi gjorde ferdig utdannelsen og begynte i jobb. Allerede tidlig i forholdet begynte han å snakke om å flytte sammen, men jeg ville holde på friheten min så lenge som mulig.
– Men det blir jo oss uansett, argumenterte han.
– Ja, derfor skader det ikke å vente litt, svarte jeg.
At han ble svært knyttet til meg, så jeg tidlig. Mens jeg hadde en stor venneflokk og elsket å treffe nye mennesker, holdt han seg til de faste kameratene som hadde fulgt ham i alle år.
Han var tilfreds med livet som det var, og delte ikke min nysgjerrighet og eventyrlyst.
De gangene vi dro på ferie sammen, måtte jeg nesten tvinge ham med meg. Av og til kunne det plage meg at han var så treg når det gjaldt slike ting.
Likevel, jeg elsket ham til tross for at vi var så forskjellige. Han var et reflektert menneske. Jeg så aldri noe som kunne fornemmes som galskap eller avvik hos ham.
Jeg gløtter forsiktig ut av vinduet og ser den røde jakken der fortsatt. Skal han ikke gå? Han har stått der lenger enn vanlig. Det må være et par måneder siden vi snakket sammen sist, og jeg lurer på hvor ofte han ser meg.
Jeg mener å ha sett den røde jakken når jeg har gått på jobb om morgenen og et par ganger når jeg har vært ute i lunsjpausen. Men det kan være innbilning. At jeg er blitt litt para-noid, er vel ikke utenkelig.
Vel, vi flyttet altså sammen, og da ble ting annerledes. Til å begynne med var det vanskelig å sette fingeren på hva det var, men etter hvert som månedene gikk, skjønte jeg at jeg rett og slett følte meg fanget.
Ikke at han kontrollerte meg direkte, jeg hadde bare en følelse av stadig å være overvåket.
Han likte koselige hjemmekvelder med middag, vin og en god film. Det likte jeg også, av og til. Men jeg måtte ut og oppleve litt innimellom, og da gikk jeg sammen med vennene mine.
Når jeg kom hjem etter en bykveld, følte jeg at jeg måtte ramse opp hvor jeg hadde vært, hvem jeg hadde møtt, og hva vi hadde gjort.
Ikke at han spurte meg direkte, det var mer uttrykket i øynene hans, dette anklagende «har du sviktet meg nå»-blikket. Derfor var det aldri noe hyggelig å fortelle ham noe, jeg ramset opp av ren plikt.
Etter tre år sa det stopp. Jeg våknet en morgen, så meg i speilet og skjønte at dette ikke kunne gå. Vi var altfor forskjellige, og jeg kjente meg som en fange i eget hjem.
Den kvelden satte jeg meg ned med ham og forklarte situasjonen, la vekt på at vi var så forskjellige.
– Men jeg har da aldri krevd noe av deg, nesten ropte han. – Jeg kan forandre meg.
Da jeg så inn i det desperate hundeblikket hans, forsto jeg at for min del var kjærligheten død. Han var blitt en byrde som kvalte meg. Jeg måtte flytte og starte mitt eget liv.
Han gikk helt av hengslene da han forsto at jeg mente alvor. Først hang han rundt bena mine og tryglet meg om å bli. Deretter satte han seg i sofaen og så på meg med et lidende og såret blikk.
Jeg hadde selvfølgelig vondt av ham, men det var nå engang slik alt var blitt, og jeg kunne ikke gjøre noe med det.
– Håper vi kan være venner, sa jeg og ga ham en klem før jeg dro. Innerst inne visste jeg at noe vennskap ville det ikke bli. Han elsket meg fortsatt, og det ville bli for vondt for ham.
Les også (+): Jeg har fortalt hva mannen din gjør når du ikke er der, kjære søster. Hvorfor tror du meg ikke?
Overvåkningen
Til å begynne med bodde jeg hos en venninne, og etter noen uker fant jeg denne leiligheten. Det var merkelig å starte på nytt etter alle årene med ham, men jeg hadde en god magefølelse og skjønte at jeg hadde gjort det riktige.
Den første tiden møttes vi en gang i uken for å ordne opp i praktiske ting. Da var han stille og reservert. Han smilte aldri, selv om jeg prøvde å spøke og le. Men han var grei og ordentlig å snakke med.
Jeg skjønte ikke at noe var galt før jeg fikk en telefon fra en av kameratene hans, som ba meg snakke med ham.
– Nå har han sittet inne i leiligheten i flere uker. Han spiser nesten ikke og vil ikke snakke med oss.
– Men hva kan jeg gjøre? sa jeg. – Det hjelper ikke om jeg snakker med ham.
Til slutt ringte jeg likevel og spurte hvordan det sto til. Han virket trett og sløv og ville nesten ikke si noe.
Men plutselig spurte han om jeg hadde truffet noen ny mann, da hørtes han ivrig og stemmen fikk liv. Jeg kokte innvendig.
– Det har vel ikke du noe med, svarte jeg skarpt. Så tok jeg meg i det og svarte så blidt jeg kunne at det ikke var noen ny mann i livet mitt.
En uke etter denne samtalen begynte overvåkningen. Jeg kunne plutselig få øye på ham utenfor jobben min eller i butikken når jeg handlet.
Han dukket opp på en pub eller kafé hvor jeg satt med venner, alltid smygende som en spion som ikke ønsket å bli sett.
En gang gikk jeg bort til ham på en kafé, der han prøvde å gjemme seg ved det innerste bordet.
– Hei, sa jeg og satte meg. – Hvordan har du det?
Han ble sprut rød og mumlet noe uforståelig. Han var blek og var blitt svært tynn, og det var noe i øynene hans jeg ikke hadde sett før.
Jeg snakket litt om vær og vind. Selv sa han ikke annet enn ja og ja visst, mens han stirret på meg med det underlige, fremmede blikket.
Slik fortsatte det i mange måneder, og jeg ble mer og mer bekymret og nervøs av overvåkningen hans. Det jeg hadde rømt fra i forholdet vårt, var det ikke mulig å komme unna.
Jeg følte meg like ufri nå som da vi bodde sammen. Det tause blikket hans, den ensomme skikkelsen, klarte å bygge opp en enorm skyldfølelse og dårlig samvittighet, samtidig som jeg følte meg stadig mer utrygg.
Likevel fikk jeg meg ikke til å ringe og be ham holde seg unna. Jeg var redd for reaksjonen hans hvis jeg sa rett ut hvor motbydelig og ekkelt jeg syntes det var å ha ham i nærheten støtt og stadig.
En dag ringte jeg likevel politiet for å finne ut om det var noe som kunne gjøres, men de kunne ikke hjelpe meg.
– Så lenge han ikke har forsøkt å gjøre deg noe fysisk, er det fint lite vi kan gripe inn med, var svaret jeg fikk.
Derfor sitter jeg her og våger ikke legge meg før jeg ser at han går sin vei. Jeg er stuptrett, klokken er snart ett.
Endelig rører den røde jakken på seg. Han tusler ned gaten, og jeg kan slappe av. Hvor lenge skal dette vare? Når vil han gi slipp på meg?
Så lenge jeg vet at han forfølger meg, får jeg ikke friheten tilbake. Jeg vil alltid gå og titte over skulderen etter de sårede øynene hans. Det er nettopp dette lidende blikket som hindrer meg i å ringe og be ham ligge unna.
Men fortsetter dette stort lenger, må jeg ta affære, samme hvor mye det kommer til å såre ham. Jeg ønsker han alt godt, men han må gi slipp på meg og gå videre med livet sitt. Da først vil han oppnå min respekt og aktelse.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
