Leserne forteller
Han var 15 år eldre enn meg og ferdig med småbarnslivet. Men jeg ga meg ikke
Nå lever jeg sammen med en mann som lever sitt egoistiske liv, mens jeg sitter igjen hjemme med ansvaret for et lite barn.
Jeg var langt oppi 30-årene da jeg møtte en fraskilt mann som var 15 år eldre enn meg. Noe av det første jeg tenkte på, var om det var smart å bli kjæresten hans, for jeg ønsket meg barn og han var ferdig med den biten av livet, sa han.
«Om han blir glad nok i meg, vil han sikkert revurdere det», var en tanke jeg mer eller mindre bevisst bar med meg, og da Lars og jeg hadde vært et par i to år, torde jeg endelig å dele med ham hvor sterkt jeg ønsket å bli mor.
Det hastet, for jeg var nesten 40 år gammel.
«Jeg vet at du ikke vil ha flere barn, og spørsmålet er da om vi kan fortsette å være sammen», sa jeg.
Jeg hadde allerede bestemt meg for å reise til Danmark og bruke donorsæd om han sa nei – det fortalte jeg ham også.
Han ble stille og tankefull først. I noen dager sa han ikke så mye og jeg forsto at han gikk og tenkte. Hva han ville lande på, torde jeg nesten ikke å fundere på.
Jeg var jo glad i ham, og vi hadde det fint. Vi var et harmonisk par. Det var han jeg ville bli gammel sammen med.
Da han kom til meg og sa at han ikke ville nekte meg å oppleve å bli mor, og at han var villig til å forsøke å realisere den drømmen med meg, var det imidlertid en «hale».
«Men husk at jeg ikke er klar for å ha våkenetter, bleieskift og en aktiv oppfølging av et barn. Jeg har gått den veien før og er ikke villig til å forsake jobb og hobbyer én gang til», sa han.
Han hadde ett eksempel; han ville ikke bruke ferien på å dra til Legoland.
Les også (+): Det var alltid jeg som måtte ordne alt. Men nå orket jeg ikke mer
Egoistisk valg
Det må fortelles at mannen min i alle år har vært en lidenskapelig fisker og jeger, og jeg visste hva det innebar av helgeturer.
Den lille fritiden han hadde fra en krevende jobb, ville han tilbringe i fjellet, ved en elv eller i skogen.
Men jeg ble gravid og tenkte ikke på noe av dette; jeg var bare lykkelig. Da sønnen vår kom til verden, så jeg at også Lars var rørt og stolt. «Dette går seg til», tenkte jeg.
Den gangen, for seks år siden, hadde jeg ikke en anelse om hva det vil si å føle seg som en aleneforelder i et forhold.
Nå vet jeg. Da vår lille Tobias hadde kolikk, la min samboer seg på et annet rom og overlot alt til meg.
Jeg kunne ikke forvente støtte eller hjelp, og ikke kunne jeg klage, heller, for jeg hadde tatt et valg.
En ensomhet begynte å ta tak i meg, og den har forfulgt meg siden, for jeg lever sammen med en mann som lever sitt egoistiske liv, mens jeg sitter igjen hjemme med ansvaret for et lite barn.
Det er jeg som må sørge for at sønnen vår opplever ting, er med på ting, lærer noe. Lars har vært på ett foreldremøte på skolen i høst, og for øvrig har han uteblitt.
Sønnen vår ble født midt i elgjakten, og derfor har faren så langt ikke vært til stede på dagen hans.
Overfor alle andre sier jeg tappert: «Sånn er det å ha en gammel elgjeger-pappa, vi får bare feire en annen dag», men et sted i hjertet føler jeg sorg.
Sorg fordi han ikke prioriterer papparollen.
«Dette visste du», sier familien min, og jo da, jeg tar imot den kommentaren.
Jeg vet at jeg gjorde mitt egoistiske valg da jeg overtalte ham til å bli far, uten at han var klar for det. Derfor holder jeg ut, men jeg klamrer meg fast i et håp om at pappaen i ham en dag våkner, og at far og sønn kan bli ordentlig kjent med hverandre.
Håpet er også at andre kvinner leser historien min og lærer av den. En stemme i meg sier at det ikke var riktig å presse samboeren min til å bli småbarnsfar igjen.
Heller enn å klage må jeg takke for at han ga meg livets største gave da han bidro til å gjøre meg
til mor.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
