DE BLÅ SIDENE
Foreldrene mine skal ikke få lov til å ødelegge datteren vår
Først da jeg fikk se hvordan foreldrene mine behandlet min datter, forsto jeg hvor problemene min kom fra.
Min manglende evne til å ta initiativ har alltid vært en klamp om foten. Jeg har aldri tatt for meg, vært frempå, sagt noen imot i hele mitt liv, hverken privat eller på jobb.
Jeg har alltid hatt så liten tro på meg selv og min egen dømmekraft at jeg nærmest blir helt handlingslammet hvis jeg måtte fatte en eller annen form for beslutning.
I mange år prøvde jeg å holde dette handikappet mitt skjult.
Folk flest så nok på meg bare som snill og grei og enkel å ha med å gjøre. Jo, takk skal du ha! Jeg ble jo alltid villig med på det alle andre ønsket!
Da jeg traff Martin, var jeg 26 år gammel. Frem til da hadde jeg aldri i mitt liv tatt noe slags initiativ overfor det motsatte kjønn, ikke så mye som bydd opp noen til dans på lokalet.
Men jeg følte en sterkt tiltrekning mot menn som fremsto som handlekraftige, og Martin var definitivt en av dem.
Han på sin side følte seg nok ekstra mandig når jeg overlot alle slags beslutninger til ham, i hvert fall i starten.
Men med tiden ble det noe anstrengt over det.
Som for eksempel når vi skulle kjøpe møbler eller inventar, og jeg aldri kunne bestemme meg. Om hvordan jeg vegret meg for å dra på Ikea, fordi jeg visste hvordan det kom til å bli. Og det å kjøpe hus sammen var i seg selv ingen enkel affære, når den ene kjøperen aldri klarte å bestemme seg …
Men om det var litt slitsomt for Martin, så var det enda vanskeligere for meg. Jeg følte meg ofte bent frem ubrukelig.
Så ble vi foreldre til fantastiske lille Eva. To år gammel hadde hun lært seg å si bestemt nei, og hun utforsket verden med en grenseløs nysgjerrighet.
En søndag ettermiddag kjørte vi av gårde for å besøke foreldrene mine, og akkurat dette besøket ble litt av en tankevekker.
Les også (+) Utad fremstår vi som kjærester, men ingen kan noen gang få vite sannheten
Drepte alt initiativ
Eva elsket å springe rundt på plenen og leke med haugene av nyklippet gress som var raket sammen. Det var hun vant til å gjøre hjemme hos oss.
Men pappa hadde akkurat raket ferdig, og var slett ikke så begeistret for toåringens lek.
Fra det øyeblikket vi kom og til vi reiste igjen, var foreldrene mine på den lille jenta konstant.
Så snart hun nærmet seg gresshaugene eller gjorde noe annet som ikke passet foreldrene mine, så var de på plass med pekefingeren og kritiserte henne.
Det var som om de ikke tålte å se at hun hadde sin egen vilje, og hun fikk ikke lov til å leke eller gjøre noe på sin egen måte.
Lille Eva ble forvirret og frustrert, og jeg fikk plutselig «flashback» til min egen barndom.
Plutselig sto alt klart for meg, hvordan mine foreldres undertrykking av all eventyrlyst hadde påvirket meg og ført til min iboende beslutningsvegring og mangel på initiativ.
Det var så selvsagt at jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg ikke hadde forstått dette tidligere!
Jeg ble ille berørt av å se hvordan Eva ble behandlet av besteforeldrene sine.
Jeg prøvde å protestere og si at hun var tross alt bare var et lite barn, kunne det være så farlig om hun rotet utover noen gresstuster?
Da reagerte mine foreldre med forbauselse og så nedlatende på meg, som om jeg overhodet ikke forsto meg på barneoppdragelse.
Les også (+): Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet
Vi har lært
Vel hjemme igjen fortalte jeg Martin om hva jeg akkurat hadde innsett. Og siden har både han og jeg hatt en mye bedre forståelse for hvorfor jeg helt siden oppveksten har slåss med det som for meg er et stort handikap.
Jeg har nå bevisst begynt å trene på å bryte dette mønsteret.
Og langt viktigere: Vi har bestemt oss for aldri å la mine foreldre være alene sammen med Eva.
De skal ikke få lov til å prege henne på samme måte som de preget meg.
For datteren min skal få frihet til å utvikle seg til et selvstendig individ som er trygg på seg selv, det er det viktigste av alt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
