Leserne forteller
Derfor gjør det vondt når noen snakker om sønnen min
Kanskje er jeg den eneste som virkelig liker ham.
«Mamma, kan jeg få ligge ved siden av deg?» I går morges kom min niårige sønn og spurte om dette, og jeg løftet opp dynen og ba han om å hoppe opp.
Da jeg kjente den lille kroppen, som krøp inntil meg, var det som om alle verdens beskyttelsesinstinkt veltet opp i meg, og en kjærlighet jeg ikke kan beskrive med ord, tok tak i meg.
Gutten, som lå der og strøk meg over kinnet, og som sa at han elsker meg over alt på jord, har ikke så mange andre enn meg.
Kanskje er jeg den eneste som virkelig liker ham. I håp om at noen der ute skal forstå hvordan det er å være ham, og moren hans, deler jeg historien min.
Jeg er alenemor og har omsorgen for et barn som fra første stund «har vært for mye», den gutten som fra han begynte å gå, var overalt og aldri så ut til å bli trøtt.
Fra da av kunne ikke jeg slappe av, for han forsto ikke selv farene han utsatte seg selv for.
«Er det så slitsomt å ha små barn?», husker jeg at jeg tenkte. Det var som om hver fiber i kroppen var utslitt etter endt dag. Inntil han var ett år trodde jeg at alle hadde det som meg; at det var slik barn flest var.
Men så begynte han i barnehagen, og det ble raskt tydelig at de andre ungene ikke krevde like mye. Det var da problemene begynte for alvor. Han klarte ikke å knekke de sosiale kodene andre barn etter hvert forsto.
Det var som om han måtte oppi det alle andre drev med. Hvis de hadde begynt å bygge et slott av
klosser, kom han og la noen ekstra store klosser oppå, slik at alt det de andre barna hadde gjort, raste ned.
Det ble drama, krangling og hyling og han ble syndebukken.
«Han bare kom og rev det ned», gråt de andre.
De ansatte i barnehagen var tålmodige og gjorde det de kunne for å forklare ham hvorfor de andre barna ble sint på ham, og det kunne se ut som om han forsto hva som skjedde og hvorfor, men i neste øyeblikk skjedde noe annet galt.
Etter hvert skjer det som skjer når barn gjør det samme dumme igjen og igjen, og ikke ser ut til å ta til seg lærdommen voksne gir; de voksne ble utålmodige og oppgitte. Kanskje også irriterte.
Og det siste året i barnehagen, da han skulle ha kost seg i femårsklubben sammen med jevnaldrende som forberedte seg til å begynne på skole, bare eskalerte ting.
Les også (+) – Den ukjente gutten på trappen sa han var barnebarnet mitt
ADHD
Vi ble henvist til fagpersoner i det offentlige helsevesen, og han ble utredet og fikk diagnosen ADHD.
Fordi jeg ikke ønsket medisinering, ble ikke det løsningen. I stedet forsøkte jeg å endre kosten og by på ekstra mye fysisk aktivitet – i håp om å bruke opp alt overskuddet han hadde.
Det siste året i barnehagen ble så vanskelig og sårt at jeg ikke klarer å beskrive det. De negative tilbakemeldingene sto i kø, føltes det som.
Årene i barnehage skal være gode, de skal gi gode minner til både barn og foreldre. For meg og sønnen min ble det en reise i fortvilelse og sorg.
Jeg så en liten gutt som hadde en altoverskyggende drøm; å bli invitert med i leken. Jeg så en gutt som var lei seg og frustrert fordi de andre ikke forsto ham.
Han ønsket egentlig ikke å ødelegge for noen – han ville hjelpe til. Og så ble alt galt.
Jeg er sikker på at mange mødre og fedre til ADHD-barn vil kjenne seg igjen i historien min. Dette er barna som blir misforstått hele veien, og som praktisk talt aldri opplever å bli verdsatt som den de er og for hva de gjør.
Å være forelder er fortvilende, for det er vi som ser barnet i hans eller hennes såreste stunder.
«Mamma, de vil ikke leke med meg.» «Mamma, de sier at jeg er dum og slem.» «Jeg tror de synes at jeg er stygg.» «Mamma, hvorfor vil ingen bli med meg hjem?» «Mamma, hvorfor får ikke jeg være med de andre barna hjem?»
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har svart på de samme spørsmålene.
Han sitter med tårer i øynene når han spør meg. Jeg forsøker så godt jeg kan å forklare at han ikke må blande seg inn, ikke bli for ivrig, og ikke bli sint hvis de blir irritert på ham, men når situasjoner oppstår, gjør han alt feil hver eneste gang.
Les også (+): – Pappa forlot oss. Da jeg fant ham igjen, fortalte han den sjokkerende hemmeligheten
Min store sorg
Nå går han i tredje klasse, og hjemme har han og jeg det bra. Når han svømmer i svømmeklubben, har han det også bra. Men sosialt står han utenfor alt, og det er min store, store sorg.
Jeg forstår at andre foreldre helst vil slippe å ha «bråkmakeren» med hjem, men jeg synes de kunne ha forsøkt å imøtekomme meg når jeg spør om vi kan lage hygge hjemme hos oss.
De andre foreldrene lar barna få bestemme selv. «Han har ikke lyst, dessverre, jeg er lei for det», er en setning jeg har tatt imot mange ganger.
Så jeg gråter. Jeg gråter over at mitt barn ikke har en eneste god venn.
Jeg gråter fordi jeg ser at han innerst inne er en usikker og redd gutt, som drømmer om å være en av «gutta».
Og i min dype fortvilelse har jeg bedt om at han får medisiner likevel. Derfra kan vi bare håpe på en endring.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
