LESERNE FORTELLER
Forholdet var over, men jeg holdt ut for å beholde huset. Så leste jeg noe som endret livet mitt
Jeg tok mitt livs viktigste valg. Derfor blir nyttårsaften i år en ny start.
Jeg har alltid kjøpt ting. Samboeren min også. Det var som om det ga meg en trygghet å ha fint hus og nok ting. Men nyttårsaften i år kommer til å bli noe helt annet enn jeg er vant til.
Jeg har vært gjennom en prosess over et par år, og nå ser jeg lyst på livet, selv på den mørkeste tiden av året. Jeg har kommet dit hvor jeg lenge har drømt om å være, men det har vært vanskelig.
Å gå inn i en selvransakelse og kjenne på all smerten jeg har hatt liggende lagret i meg helt fra jeg var barn, har vært vondt. Jeg har vært en samler. Uten helt å forstå det selv har jeg samlet på alt mulig helt siden jeg ble skilsmissebarn som 14-åring. Da skjedde det noe med meg.
Foreldrene mine skiltes i ro og fordragelighet, men faren min flyttet, og kontakten avtok som følge av den lange geografiske avstanden.
Det han mistet av tid til samvær med meg, kompenserte han med materielle goder. Jeg fikk nesten alt jeg pekte på hver gang han hadde tid til å være sammen med meg. Og det var alt fra klær, sminke og sko til pyntegjenstander.
For meg ble pyntegjenstandene små bevis på hans kjærlighet, jeg fikk et nostalgisk og nært forhold til alt han ga meg. Inne på rommet mitt samlet jeg på alt sammen, noe hadde jeg fremme, men mye av det havnet i skuffer og skap.
Da jeg flyttet hjemmefra, tok jeg alt sammen med meg, for alt jeg hadde fått av ham var såpass mye verdt at jeg ikke klarte å kvitte meg med det.
Og jeg fortsatte å kjøpe ting. Det var som om det ga meg en trygghet å ha nok ting. Selv etter at jeg ble samboer med Gaute og vi kjøpte et hus som trengte oppussing, fortsatte jeg å handle. Det lå i meg.
Les også (+): Vi kjøpte hytte sammen og hadde mine og dine barn. Det ble et mareritt
Kortvarig glede
Da faren min døde for seks år siden og jeg arvet en del penger av ham, omsatte jeg en stor del av pengene i materielle ting.
Jeg følte at han på en måte levde videre gjennom dem, og det dempet sorgen min litt. Samboeren min likte også å handle, men han kjøpte verktøy og dingser.
Vi fylte hjemmet vårt med ting, og det vi ikke fikk plass til i stuen og soverommene våre, fant sin plass på loftet og i kjelleren.
Vi snakket om å få barn, men vi utsatte det. For ingen av oss hadde lyst til å tilpasse livet til andre enn oss to.
Etter tre års samboerskap tok kjærligheten slutt fra Gautes side, og jeg var helt knust. Han ville ut av forholdet, og det betydde at vi burde selge huset raskest mulig, men ingen av oss ønsket å kvitte oss med tingene våre.
Gaute flyttet først inn på en liten hybel, men spurte om han kunne flytte tilbake, slik at vi kunne beholde alt vi hadde skapt sammen. Det gikk jeg med på, i håp om at forholdet vårt skulle ordne seg igjen. Dermed ble vi boende under samme tak, på hvert vårt rom, for å unngå både hussalg og flytting.
Vi hadde sjelden besøk, og jeg syntes det var greit. Jeg dro heller hjem til venninnene mine enn å invitere dem til meg, for jeg var lei av at de kommenterte det overfylte hjemmet mitt.
Men mamma kom innom nå og da, og hun var alltid så oppgitt over rotet vårt.
«Dere burde få hjelp», sa hun mange ganger og påpekte at dette ikke var normalt.
Hun undret seg stadig over hva det var med meg som var så avhengig av å handle og spare på alt mulig. Men når man er midt oppe i det selv, er det vanskelig å se seg selv utenifra.
For meg var det en slags livsstil, en livsstil jeg jo også hadde delt med Gaute. Jeg klarte ikke å se hva som var galt i å ha et hus fullt av ting.
Men så leste jeg en reportasje om en dame som hadde samlet på alt mulig, og om hvordan hun hadde klart å rydde opp i både seg selv og livet sitt.
Hun ble beskrevet som en sterk og flott dame, hun var smilende på bildene og hun var lettet over at hun hadde fått hjelp til å kvitte seg med alle de overflødige tingene.
Jeg kjente at jeg ble interessert da det sto at hun hadde noen traumer fra barndommen som hadde vært grunnen til hennes samlemani.
I stedet for å bearbeide sin indre smerte hadde hun fylt hjemmet sitt med ting, det hadde gitt henne en slags trygghet.
Men det var en falsk trygghet. Hun hadde gått i terapi og sto nå frem for å fortelle at det fantes både håp og gjerne en årsak til et behov for å samle på ting.
Jeg la reportasjen i vesken min, og når jeg var på jobben, så jeg på den om og om igjen. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg, for innerst inne visste jeg at shoppingen og samlemanien min ikke var sunn.
Jeg hadde en kortvarig glede av det jeg handlet, og jeg fikk liksom aldri nok.
Les også (+): Jeg var så forelsket og vi flyttet sammen. Det skulle jeg angre på
Fortidens smerte
Jeg tok mitt livs viktigste valg da jeg oppsøkte hjelp. I forkant hadde jeg skrevet et brev om livet mitt, slik at det skulle bli lettere for psykologen å forstå hvem jeg var og hvordan jeg hadde det.
Jeg sa ingenting til Gaute, for vi levde kun under samme tak uten å dele noe mer. Han ville ikke ha meg som kjæreste lenger, og det var også medvirkende til at jeg trengte hjelp. Jeg slet med meg selv på så mange plan.
Jeg har aldri grått så mye som jeg har gjort under denne langvarige terapien, men jeg var fast bestemt på at jeg skulle være ærlig og blottlegge alt av følelser og tanker.
Jeg fortalte om skilsmissen og om sorgen etter faren min, som kun hadde stilt opp for meg sporadisk.
Jeg fortalte om den lave selvtilliten min og at jeg fikk misunnelige blikk og kommentarer fra mine jevnaldrende på alt jeg fikk av faren min, men aldri anerkjennelse for hvem jeg var og hva jeg sto for.
Med psykologens hjelp har jeg plukket meg selv fra hverandre, og jeg klarte etter hvert å forstå hvordan alt hang sammen. Det gjorde det enklere for meg videre i prosessen.
For vi kom til et punkt hvor samtalene med terapeuten gikk over til handling. Han oppfordret meg til å
rydde og sortere, og jeg tok utfordringen.
Dermed var jeg i gang, jeg begynte å kaste, gi bort og selge tingene mine, og jeg klarte å få med meg Gaute på veien også.
Jeg tror at jeg kunne ha levd videre med mitt indre kaos i mange år til hvis jeg ikke hadde fått hjelp. Mye av det jeg slet med, handlet om mine foreldres skilsmisse, og at jeg aldri fikk snakket med noen om det.
Jeg hadde ikke et språk for sorgen og lindret den med å kjøpe alt mulig.
I begynnelsen var det tungt og vanskelig å kaste og rydde, men etter hvert kjente jeg at jeg ble lettere til sinns. Det hjalp mye å ha terapeutens støtte med meg hele veien.
I dag er jeg på et helt annet sted. Gaute og jeg har for lengst flyttet hver til vårt, og huset ble solgt for noen måneder siden. Han klarte også å kvitte seg med mye før han flyttet og ble nok positivt påvirket underveis.
Jeg bor nå i en liten, hyggelig leilighet og skal for første gang ha gjester til middag.
Vi skal feire nyttårsaften sammen her hos meg, som en markering på en ny start i en ny leilighet.
Jeg gleder meg til å sitte rundt det nye spisebordet foran det store stuevinduet, spise kalkun og drikke champagne.
Her er det mer minimalistisk enn jeg trodde jeg skulle ha det. Men etter oppryddingsprosessen føler jeg meg faktisk kvalt av å ha for mange ting rundt meg, jeg trenger det ikke lenger.
Og slik har jeg satt en endelig strek over fortidens smerte som jeg prøvde å bearbeide på min underfundige måte.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
