De blå sidene
Han sa han hadde dårlig råd, og jeg trodde ham. Så jeg betalte for alt
Det søsteren sa om Håvard, var en vekker. Hun fortalte hvorfor han egentlig ble skilt fra sin kone.
Da jeg møtte Håvard for ett år siden, var han ærlig på at skilsmissen hadde tæret på ham og at han til tider følte seg deprimert.
Han fortalte om en vanskelig rettssak med ekskona og at han følte seg flådd økonomisk.
Jeg likte ham, og jeg falt også for ærligheten hans. Han var flink til å ordlegge seg, og det gjorde at jeg ønsket å møte ham igjen.
Håvard hadde beholdt huset, og jeg husker at jeg ble litt skuffet første gang jeg kom dit. Jeg forventet at det stilige huset skulle være oppdatert og moderne, men det var alt annet enn det.
Håvard sa at det var ikke blitt pusset opp siden 80-tallet og at han ikke var så opptatt av interiør og trender. Selv bodde jeg i en liten leilighet, så det ble naturlig at vi var mest sammen hos Håvard.
Det var deilig å sitte ute på den store terrassen og gå barbent i gresset. Det var under en av disse flotte sommerkveldene jeg spurte om jeg kunne kjøpe litt maling og hjelpe ham med å oppgradere stuen og kjøkkenet. Soverommet trengte også et par malingsstrøk, for jeg opplevde det som ukoselig å være der.
– Gjør akkurat hva du vil, sa Håvard og lot meg både få bestemme farger og hvordan det skulle bli.
Jeg så for meg at det ikke ville koste all verden, og på den tiden hadde jeg troen på at vi skulle holde sammen, så jeg så på denne oppussingen som en investering i forholdet vårt.
Jeg hadde inntrykk av at Håvard knapt eide nåla i veggen, så jeg betalte malingen og alt utstyret av egen lomme. Jeg liker å planlegge ting, og jeg liker og få det jeg planlegger, gjort. Dermed var jeg i gang med oppussingen allerede uken etter.
Håvard hjalp riktignok til med malingen, men i hovedsak var det jeg og et par venninner som gjorde jobben.
Vi malte i tillegg den gamle furusengen hans, og jeg foreslo at Håvard skulle bytte ut madrassene, men det hadde han ikke råd til.
Det ene tok det andre, for jeg syntes at han måtte ha nye gardiner, sengetøy og håndklær også, fordi det han hadde var så slitt.
Til det kommenterte han at ekskona hans hadde forsynt seg av det beste på alle områder.
En bekjent av meg malte et par store bilder som ga stuen hans det lille ekstra.
Håvard var storfornøyd med alle endringene. Jeg følte meg også mer hjemme når jeg var hos ham. Så jeg noe i en butikk som jeg mente passet til de nye fargene på veggene, kjøpte jeg det. Noe i meg syntes synd på ham, og jeg ville så gjerne glede ham.
Les også (+): Jeg slet med å takle sviket – så inntraff tilfeldigheten som endret alt
Jeg betalte reisen
Jeg la tidlig merke til at Håvard lagde mat i nøyaktige mengder. Han ville alltid vite hvor mange poteter jeg kom til å spise, og han serverte aldri grønnsaker.
Det tenkte jeg var et resultat av skilsmissen, at han måtte være bevisst på økonomien sin og ikke sløse. Ved et par anledninger spiste han hos meg, og jeg hadde laget mye mat som jeg hadde planlagt å fryse ned og ha til senere.
Før han dro fra meg, spurte han pent om å få med seg litt mat hjem, siden det var så mye igjen.
Jeg sendte det med ham og trodde det var fordi han likte maten så godt. Da jeg spurte ham om vi skulle dra til Syden sammen, lå det i kortene at det var jeg som måtte betale reisen for oss begge.
Han nølte ikke et sekund med å ta imot tilbudet, og jeg betalte reisen vår.
Der koste vi oss. Vi leide bil, og jeg la selvsagt merke til at Håvard var opptatt av at vi skulle spleise på alt. Alle utgiftene ble delt i to, og Håvard fulgte godt med på hvor mye maten og det vi drakk, kostet.
Han valgte alltid det billigste og hadde ingen intensjoner om å betale en krone ekstra. Jeg tilskrev alt dette skilsmissen hans og sendte ofte noen stygge tanker til hans ekskone som hadde vært så grisk.
Jeg foreslo at han burde selge huset og få seg et billigere bosted, men det var uaktuelt. Dette huset hadde han bygget selv, så det var viktig for ham å beholde det.
Vi ble bedt i 50-årsdagen til en kamerat av Håvard, og jeg gledet meg til å møte vennene hans. Det var da vi hadde vår første krangel, fordi jeg mente at han fikk ordne med gaven, og at vi måtte kjøpe gaver til hver vår familie og venner selv, som var fra oss begge.
Håvard mente at han ikke kunne sette navnet mitt på kortet hvis vi ikke hadde spleiset, og det utartet til en krangel.
Det endte med at jeg dro hjem i sinne og at Håvard ringte meg dagen etter og sa at han skulle betale for gaven og at den skulle være fra oss begge.
Les også (+): Jeg trodde Egil var den rette og drømte om familie. Ingenting kunne forberedt meg på det som skjedde
Endelig forsto jeg
Det var da søsteren hans kom på besøk en lørdag at det begynte å gå opp for meg at Håvards sparsommelighet ikke handlet om ekskona eller skilsmissen.
Hun kom på besøk for å se hvordan han hadde fått det, og da hun hadde meg på tomannshånd på kjøkkenet, spurte hun rett ut om hvordan jeg hadde fått Håvard til å åpne lommeboken sin.
Jeg så undrende på henne, for jeg forsto ikke spørsmålet. Jeg sa at jeg hadde spandert denne oppussingen på ham, og at det ble litt mer enn jeg hadde planlagt.
Søsteren hans fortalte at Håvard alltid har vært gjerrig og at det var en av grunnene til at han ble skilt. Ekskona hans orket ikke lenger alle begrensningene Håvard satte, fordi han ikke ville bruke penger på noe som helst.
– Han har mange penger i banken, sa hun og ba meg om å passe meg så jeg ikke ble utnyttet.
Disse ordene ga meg en støkk. Det var tross alt søsteren hans som fortalte meg dette, og hun sa at det hadde vært et problem helt siden Håvard var barn.
Han vernet om pengene sine og ble nærmest syk hvis han måtte bruke av sine oppsparte midler. Når hun først sa det sånn, så jeg alt i et nytt perspektiv.
Hver gang vi hadde vært ute og tatt oss et glass vin, ville Håvard alltid gå hjem etter det ene glasset. Han kastet aldri mat. Han kjøpte seg sjelden klær, og gjorde han det, så måtte det være på salg.
I kameratens 50-årslag lånte han en dress av svogeren sin fremfor å kjøpe seg en ny. Det var mange slike småting som jeg egentlig ikke hadde tenkt så mye over, men som nå skapte det fulle bildet av hvem Håvard var.
Jeg avsluttet forholdet vårt på grunn av dette. Håvard hadde mange gode sider også, men jeg kom frem til at jeg ikke orker å leve sammen med en mann som sliter med å være spandabel og raus, men som likevel kan ta imot fra andre.
Det er fire uker siden jeg avsluttet forholdet, og etter det har vi ikke hatt noe kontakt. Av og til kjenner jeg på et sinne fordi jeg føler meg utnyttet. Men egentlig har jeg bare meg selv å takke, for det var jeg som tok alt initiativ.
Jeg har uansett lært noe viktig. Neste gang jeg møter den potensielle kjærligheten, skal jeg ikke bruke penger og krefter på ham før jeg vet hvem han er og hva han står for.
For er det noe jeg ikke kan leve med, så er det et menneske som sliter med å dele og som må snu på hver krone før han bruker den.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
