Jeg slet med å takle sviket – så inntraff tilfeldigheten som endret alt

Arne og jeg var i midten av 40-årene da vi traff hverandre. Begge to var skilt og hadde barn, slik det vel ofte er i dag.

Vi fant kjærligheten i hverandre, men ingen av oss hadde lyst til å gifte seg på nytt, så vi ble samboere.

Jeg følte at jeg hadde funnet min plass og var sikker på at Arne og jeg skulle dele resten av livet sammen.

Dermed solgte jeg leiligheten min, og jeg brukte en del av overskuddet til å pusse opp leiligheten til Arne, slik at jeg fikk satt mitt personlige preg der.

Jeg kom godt overens med de voksne barna hans, Mikkel og Mona, og deres familier, og de ble en del av hverdagen vår.

Sønnen min, Tom, flyttet til USA som 20-åring og bor der fortsatt, så jeg har kun et avstandsforhold til ham og svigerdatteren min.

Jeg har savnet ham helt siden han dro, og også etter hvert rollen min som farmor. Derfor syntes jeg det var ekstra stas å invitere Arnes barn med familier på middager, slik jeg skulle ønske at jeg kunne ha gjort med Tom om han hadde bodd hjemme.

Det ble ti gode år. Samme hvor bitter og sint jeg har vært på Arne i de to siste årene, kan jeg ikke nekte for at vi hadde det veldig godt mens vi var sammen. Og det er vel nettopp derfor bruddet ble så vanskelig.

Yngre kvinne

En ting var å bli alene igjen i midten av 50-årene, men det at han sviktet meg til fordel for en yngre kvinne, var kanskje det aller vanskeligste. Jeg merket ingenting. Så ingen tegn på at noe var galt.

Vi levde et stille og rolig hverdagsliv, og vi hadde fortsatt hyggelig sosial omgang med venner. Jeg fungerte som en slags bestemor for Arnes barnebarn, og jeg følte at Mikkel og Mona var som mine egne.

Arne pakket ikke inn ordene da han fortalte meg at han hadde møtt en annen kvinne. Hun var den nye sekretæren på jobben hans, og de ønsket å dele livet sammen. Jeg ble regelrett bedt om å flytte ut av leiligheten hans.

Nå forsto jeg hvilken tabbe det hadde vært at vi ikke hadde skrevet noen samboeravtale. Alt jeg eide var personlige eiendeler og noen møbler. Gevinsten etter salget av leiligheten min var for lengst borte. Jeg sto uten en eneste økonomisk rettighet.

Jeg var i sorg og sjokk, og hadde det ikke vært for at Tom hjalp meg økonomisk og at venninnene mine Brit og Unni stilte opp, hadde jeg vel ikke orket å gjøre noe som helst.

Jeg var helt handlingslammet og klarte knapt å tenke.

Det eneste jeg visste var at jeg måtte bort fra byen. Jeg orket ikke tanken på å møte Arne med en ny kvinne. Han hadde fratatt meg gleden over å være til.

Krevende

Tom foreslo at jeg flyttet over til dem, men det virket altfor komplisert for meg.

Brit fant en leilighet jeg fikk leie i nabobyen, og jeg ba om overflytting på jobben og flyttet dit. Brit og Unni hjalp meg, både med flyttingen og innredningen.

Jeg sa til meg selv at det var riktig å flytte dit. Der hadde jeg et par kusiner som jeg hadde vært mye sammen med i barndommen, og nå tok jeg kontakt med dem. Vi hadde en del kontakt i begynnelsen, men antagelig ble det litt for intenst.

Jeg hadde behov for å prate, for å gråte og lette meg selv for tanker og sinne. De hadde nok med sine liv, og kontakten mellom oss dabbet av etter hvert. Så satt jeg der, i min ensomhet, og lurte på om livet var verdt å leve.

Jeg pratet mye med Brit og Unni på telefonen, og innimellom møttes vi til et måltid sammen. Det endte nesten alltid med at jeg begynte å gråte.

Jeg klarte ikke å takle sviket, og det var også sårt at barna til Arne knapt hadde snakket med meg etter at jeg flyttet. Alle bånd var kuttet over på en dramatisk måte.

I ettertid ser jeg at jeg krevde mye av de få som var igjen rundt meg.

Det ble mye klaging, jeg var nok ikke åpen for å snakke om stort annet enn min egen sorg. Det tæret på vennskapet, og samtalene med venninnene ble kortere og færre.

I den tiden bare eksisterte jeg. Jeg jobbet deltid og fant meg ikke helt til rette sammen med de nye kollegene. Jeg fant meg ikke til rette med noen verdens ting. Men jeg holdt ut.

Les også (+): Jeg trodde Egil var den rette og drømte om familie. Ingenting kunne forberedt meg på det som skjedde

Reservebestemor

Så en kveld satt jeg og så meg rundt i stuen. Jo, jeg trengte endringer. Jeg ville kvitte meg med møblene jeg hadde kjøpt sammen med Arne og gjøre om stuen min.

Plutselig ble jeg grepet av en ny energi, og dagen etter la jeg ut møblene til salgs på Finn.

Planen var å kjøpe noe annet brukt og kanskje pusse det opp selv. Den første som ringte presenterte seg som Ulrika.

Hun var svensk, og hun forklarte at hun trengte nye møbler på grunn av et samlivsbrudd. Vi ble enige om at hun skulle komme innom og se på det jeg skulle selge med det samme.

Det var så merkelig, for Ulrika og jeg fikk umiddelbart en veldig god kontakt. Hun bestemte seg for å kjøpe møblene, og vi satte oss ned for å ta en kopp kaffe sammen.

Praten gikk lett mellom oss, og vi følte oss helt på bølgelengde til tross for at hun var en ung dame på knapt 30 år.

Ulrika fortalte at hun var blitt forlatt, og at hun nå var alene med datteren Mathilde på fire år. Slik kom Ulrika og Mathilde inn i livet mitt.

For dagen etter hadde hun fått lånt seg en bil og kom og hentet møblene, og da ble vi også sittende og prate i et par timer.

Før hun dro hadde hun invitert meg hjem til seg slik at jeg skulle få se møblene mine hjemme hos henne. Ulrika hadde en trist historie bak seg. Familien hennes i Sverige var Jehovas vitner, og hun brøt alle bånd med dem etter at hun fant seg en norsk mann som ikke ville ha noe med den troen å gjøre.

Foreldrene hennes hadde bedt henne velge. Dem eller ham. Dette var seks år siden, og hun hadde ikke sett familien siden.

Nå var altså forholdet over på grunn av en annen kvinne, og hun var blitt alene med lille Mathilde. Ulrika hadde lite nettverk i Norge, og hun hadde ikke lyst til å ta kontakt med familien igjen. Hun var ferdig med det miljøet.

Alder har ingen betydning så lenge man har en god kjemi. Ulrika og jeg hadde mye å prate om. Hun var en spennende jente med mange meninger og en positiv livsfilosofi. Det lyse sinnet hennes og lysten til å leve et godt liv smittet over på meg.

For hun nektet å la eks-en og sviket hans ødelegge livet hennes. Hun skulle heller ta lærdom av det som hadde skjedd, sa hun.

Samtalene våre gjorde at jeg også fikk flere positive tanker. Ulrika og jeg holdt kontakten.

Hun ble med meg da jeg fant nye, brukte møbler, og hun hjalp meg med å male dem. Stuen min endret helt karakter, og dette gjorde også noe positivt med meg.

I tillegg var det godt å ha Ulrika der. Hun ringte meg om kveldene og vi pratet og pratet, både om sorger og gleder. Og om livets mer trivielle sider.

Mathilde smeltet også hjertet mitt, og jeg foreslo at hun kunne sove over hos meg etter hvert, slik at Ulrika fikk litt fri.

Den lille jenta var åpen og tillitsfull, og etter at jeg hadde møtt henne fem-seks ganger, var det ikke noe problem for henne å være hos meg alene i noen timer mens Ulrika trente.

Slik har vennskapet vårt utviklet seg, og Mathilde sover over hos meg rett som det er. Jeg er blitt en slags reservebestemor, og Ulrika er nærmest som en datter for meg. I tillegg har jeg fått tilbake kontakten med venninnene mine.

Les også (+): Jeg trodde jeg skulle flytte sammen med elskeren min. Så fikk jeg vite sannheten

Knytte bånd

Vi har snakket ut om hvor krevende jeg var etter bruddet, og at det tappet dem for energi. Nå kan jeg endelig si at Arne er et avsluttet kapittel i livet mitt. Jeg har en fremtid, og jeg lever i nuet med mennesker jeg er glad i.

Ulrika og jeg bytter også tjenester. Hun hjelper meg med rengjøringen, og også med å sy, noe hun er veldig flink til. Og jeg passer Mathilde både titt og ofte. Det kom en tid etter Arne som er blitt god å leve i.

Det hadde jeg aldri trodd da alt var på det mørkeste. En annonse om salg av møbler har endret mye både i Ulrikas og mitt liv, og vi ler ofte av hvordan tilfeldighetene kan påvirke oss.

Tenk om jeg ikke hadde funnet ut at jeg skulle gjøre om stuen min, og om Ulrika ikke hadde sett annonsen og ringt meg! Da ville aldri våre veier ha krysset hverandre.

Slik det er nå, føler jeg at det var en mening for oss begge at vi møttes og utviklet et vennskap, for det har tilført meg så mye bra.

Tom kommenterer det også når vi snakker sammen på telefonen. Han er så glad for å merke at jeg endelig har det bra, og det beste er at jeg merker det selv også. Nå føler jeg glede over å våkne til en ny dag.

I morgen skal Ulrika og jeg bestille billetter til USA. Tom har invitert både Ulrika, Mathilde og meg over på en to ukers ferie, og vi gleder oss veldig.

Vi er i ferd med å knytte bånd som jeg faktisk tror vil vare livet ut, og det føles veldig bra.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

At skilsmissen skulle ende på denne måten, hadde jeg aldri trodd

Jeg vinker venninnen min bort til meg. Snart står vi nakne på hver side av mannen min