Leserne forteller
Han ba meg pent om at jeg ikke fikk barnet, fordi han mente at et barn skal være ønsket av to foreldre
Hvis jeg fikk barnet, kom jeg til å bli alenemor.
Livet bringer de forunderligste situasjoner og hendelser. Når jeg skal fortelle om mitt liv og mine største valg i livet, er det ikke lett å vite hvor jeg skal begynne. Det føles som om jeg har levd en uvirkelig roman til tider.
Jeg skal en god del år tilbake i tid, til da jeg som egentlig en ganske ensom og frustrert dame i trettiårene, innså at jeg kanskje kom til å forbli alene.
Forhold etter forhold gikk over, og jeg var desillusjonert og visste egentlig ikke hvem sin skyld det var at kjærligheten aldri varte.
«Kanskje er det noe galt med meg», husker jeg at jeg tenkte.
Det var en urovekkende og skremmende tanke at det kunne være noe galt med meg, siden jeg ikke fikk til å holde på en mann.
Min drøm hadde alltid vært å bli mor en gang. Den biologiske klokken tikket, og jeg forsto at alt muligens bare ville forbli en drøm. Jeg hadde en søster med små barn og forgudet å være sammen med dem.
«Du er så flink med barn og må få barn selv», sa hun.
Vel, det som skjedde, var at jeg sluttet med prevensjon, og så ga jeg litt blaffen. Plutselig en dag forsto jeg at jeg var gravid og at barnefaren var en mann jeg ikke engang kjente, men så vidt visste navnet på.
I en uke gikk jeg og tenkte. Skulle jeg ta kontakt med ham og informere om at jeg var blitt gravid?
Egentlig hadde jeg ikke lyst, for det ante meg at han på ingen måte ville ønske en slik situasjon, men fordi søsteren min var tydelig på at det var det eneste moralsk riktige å gjøre, fant jeg frem til telefonnummeret hans, ringte og sa hvem jeg var og hva det gjaldt.
Han ble stille og ba om å få møte meg neste dag, hvilket jeg følte at jeg måtte si ja til.
Les også (+): – I mange år har jeg lengtet etter en mann som forstår meg bedre enn Morten. Så dukket drømmemannen plutselig opp
Abort
Da vi satte oss ned sammen med hver vår kopp kaffe, var han ærlig med meg.
Han ønsket seg barn en gang, men ikke med meg, og han ba meg pent om å ta abort.
Det skal han ha. Han hadde anstendighet nok til å si: «Jeg vet at du alene ikke var ansvarlig for at det ble brukt prevensjon, men til mitt forsvar tok jeg det for gitt at du gjorde det, siden du er så voksen».
Han ba meg pent om ikke å bære frem barnet, fordi han mente at et barn skal være ønsket av to foreldre, men jeg hadde bestemt meg.
«Jeg skal tenke på det», sa jeg, men visste hva jeg kom til å gjøre.
Barnet som levde inni meg var mitt, og det var etterlengtet og skulle få kjærlighet nok – av meg.
Da barnefaren fikk vite at jeg valgte å bære frem barnet, ble han sint, og jeg ble beskyldt for å ødelegge livet hans.
Jeg sa at han måtte lære seg å leve med at det kom et barn til verden som var hans, men understreket at jeg kom til å ta vare på det alene, uten noen gang å forvente noe fra ham.
Av hensynet til mitt barn, dog, førte jeg ham opp som far da datteren min ble født. Mange rundt meg mente at det var rett og rimelig at han betalte barnebidrag, så det ble også sørget for.
Han hatet meg. Gjennom andre fikk jeg vite at han følte seg misbrukt og utnyttet som mann.
Selv nøt jeg å bli mamma. Det var som om livets viktigste og eneste meningsfulle brikke falt på plass da jeg fikk lille Maren i armene mine.
Jeg savnet ikke å ha en mann som kunne støtte meg, men bestemte meg for at hun og jeg skulle få det perfekt sammen. Rundt meg hadde jeg en stor familie, som ville bidra med sitt.
Det slo meg ikke det første halve året at pappaen til min datter ville komme på banen og kreve samvær med sitt barn.
Han hadde sagt så tydelig at han ikke ville ha noe med oss å gjøre, og derfor var ikke det en tanke jeg hadde. Da han kontaktet meg og sa at han kom til å kreve å få jevnlig samvær, fikk jeg sjokk, og jeg ble sint.
«Det kommer ikke på tale!», sa jeg, og slengte på røret.
«Vet du hva som skjedde? Han, Kåre, vil kreve å få være sammen med Maren. Det kommer aldri til å skje!», sa jeg til familien min.
De reagerte ulikt, men den som overrasket meg mest, var faren min.
«Han er faren, tross alt, og det synes jeg du skal tenke over», sa han på sin korte og lite utdypende måte.
Men nei, jeg var steil. Flere ganger tok Kåre kontakt for å snakke med meg, og jeg avviste ham hver eneste gang.
«Hun er mitt barn, ikke ditt», sa jeg endog.
Han fikk ikke møte henne, og jeg sa nei til også å sende et bilde.
Da brevet fra en advokat dumpet ned i postkassen min, var det nesten så frokosten kom opp igjen. Det var da alvoret gikk opp for meg. Min datter hadde en pappa som ville kjempe for å få bli kjent med og tilbringe tid sammen med henne.
Min første reaksjon var at han ville ha samvær for å slippe å betale barnebidrag. Denne teorien serverte jeg som en sannhet til alle jeg hadde rundt meg.
Jeg var så uheldig at jeg hadde fått barn med en som bare ville lage bråk og ødelegge for meg.
Les også (+): Det er 22 år siden vi så deg, pappa. Men vi vet hvor du er
Far og datter forhold
Det er flaut å tenke tilbake på hvordan jeg kjempet imot noe jeg egentlig burde ha vært veldig glad for at skjedde.
I etterpåklokskapens lys ser jeg at jeg mistenkeliggjorde alle hans motiver og ikke så meg selv og min egen rolle i det hele.
Jeg kontaktet selv en advokat den gangen fordi jeg ikke visste hva annet jeg kunne gjøre, og heldigvis for meg var det en fornuftig person, som anbefalte meg å gå i dialog med barnefaren så raskt som mulig.
«Hvis dere kan unngå at dette havner i retten, er det best», minnet hun om.
Jeg kjempet imot da også og understreket at jeg ikke engang kjente ham.
«Da må du sørge for å bli kjent med ham. Først når du gjør det, kan du avgjøre om han er en god far», rådet hun.
For en klok dame jeg kom til. Det var tilfeldighetenes glade spill som brakte meg til henne da jeg fant henne gjennom å google advokater i nærheten.
For å fortelle kortversjonen sa jeg ja til å ha flere møter med Kåre. Han var en hyggelig mann, som virket overbevisende da han sa at han hadde tenkt og tenkt og landet på at han ville ha kontakt med barnet sitt.
«Jeg var i sjokk da du ble gravid, vi kjente ikke hverandre og jeg så ikke for meg at jeg kunne få barn med en person jeg ikke elsket», sa han ærlig.
Jeg måtte forstå ham. Etter hvert åpnet jeg opp. Familien min oppmuntret meg til å se det positive i situasjonen.
«Å ha ansvar for et barn helt alene er veldig krevende. Du vil få det bedre om Maren har en far også», sa de.
Gradvis ble Maren og Kåre kjent, og jeg så at de fant tonen. Vår lille jente begynte å smile bredt hver gang faren kom.
Fordi hun var våken om nettene, og jeg var sliten, føltes det fantastisk da han for første gang tok henne med seg i vognen og ble borte i to timer. Jeg fikk hentet meg inn.
Det er flere år siden far og datter ble kjent. Nå er datteren min ungdomsskolejente for lengst, og hun forguder pappaen, som hun bor hos annenhver uke.
Jeg har lært meg å hente det beste av mine to vidt forskjellige liv. Når jeg har mamma-uker, fokuserer jeg på Maren og meg. Når jeg er alene, gjør jeg alt det andre.
Når det gjelder Kåre, kan jeg ikke annet enn å beundre ham. Han har tatt oppgaven veldig alvorlig, og jeg vet at han er lykkelig og glad for at vår datter finnes.
Han og jeg feirer jul og bursdager sammen av hensyn til henne, og alt går bra. Vi er blitt venner og samarbeider flott.
Jeg tenker i lys av min historie at jeg har vært veldig, veldig heldig. Det måtte noen hindringer og humper til før vi landet foreldresamarbeidet, men utfordringene lærte meg masse om livet og det å se utover seg selv og sin situasjon.
Faktisk tenker jeg nå at Kåre oppførte seg veldig ansvarlig da han fikk tenkt seg om. Han er et eksempel til etterfølgelse.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
