LESERNE FORTELLER
Vi hadde ikke samboerkontrakt. Da Joakim døde, skjedde det utenkelige
Jeg hadde vært samboer med Joakim i noen år. Det som skjedde etter at han døde, kom som et sjokk.
Når to voksne personer finner hverandre og slår seg sammen, bærer de med seg mye historie, mange relasjoner og antageligvis sterke bånd til andre mennesker. Jeg tror ikke at jeg tenkte nevneverdig mye over dette da jeg møtte Joakim. Det skyldtes at jeg forelsket meg så inderlig og hodestups.
Jeg hadde aldri trodd at det gikk an å føle så sterkt, definitivt ikke i min alder. At jeg kjente forelskelsen så sterkt hver gang han tok på meg, var en stor overraskelse.
Det fantastiske var at han opplevde det på den samme, altoverskyggende måten.
Vi pleide å si at vi var forelsket for første gang i våre liv. Vi fleipet med at vi hadde fått en forsinket tenåringstid.
Han var min største kjærlighet. Han var den som gjorde slutt på mange års ensomhet, etter at jeg ble skilt fra min første mann, som jeg dessverre ikke hadde barn sammen med.
Joakim var far til tre, men de var store nå og bodde andre steder. Vi så lite til dem. Det slo meg iblant at han var sjelden sammen med ungene sine, men jeg hadde ingenting å sammenligne med utover min søsters forhold til sine barn. Jeg syntes faktisk også at det var fint, for jeg hadde ham for meg selv.
Da vi ble kjent, snakket vi mye om livet vi hadde levd. Jeg fikk vite at han hadde hatt et litt broket liv.
Etter skilsmissen fra moren til de to første barna var han veldig lei seg, men han møtte en ny kvinne og etablerte seg på nytt, fikk et barn til og var innstilt på å få et varig familieliv, selv om det ikke var snakk om stor kjærlighet.
Det gikk ikke i lengden. Etter at han ble alene for annen gang gikk han ut og inn av noen forhold.
Les også (+): Jeg har aldri klart å elske sønnen min. Det er min vonde hemmelighet
Han forgudet meg
Noen av mine venner mente at han fremsto som ustabil på grunn av historien hans, men jeg bestemte meg for ikke å bry meg om det. Det var oss to. Vi forholdt oss ikke til det andre.
At han forgudet meg, var det ingen tvil om.
– Hvorfor møtte jeg ikke deg med en gang?, sa han mange ganger. Underforstått: Da ville han ha hatt det godt gjennom hele voksenlivet.
For meg var han mitt alt. Hver dag vi fikk sammen, var en gave, som jeg følte stor takknemlighet for. Han og jeg skulle dele alle de årene som lå foran oss.
Vi la planer for fremtiden. Når vi ble pensjonister, skulle vi kjøpe et lite sted i Spania og bo der halve året.
Vi bodde sammen i hans leilighet, men jeg beholdt min, som jeg leide ut, mest fordi vi tenkte at den kunne stige i verdi. Dessuten orket jeg ikke å tenke på hvor jeg skulle gjøre av alt jeg eide. Møblene etter mine besteforeldre, antikvitetene etter moren min – det kunne ikke selges eller kastes, og hos Joakim var det fullt fra før.
Vi bodde hos ham fordi han hadde størst plass og bodde mest sentralt. Vi begge kunne gå til jobben fra hans leilighet. Jeg flyttet på noen ting og la klærne mine i det ene skapet hans. Vi var samboere.
Allerede etter å ha vært et par i noen måneder snakket vi om å gifte oss. Vi hadde begge vært gift før og var enige om at kirkebryllup ble feil.
Fordi hverdagene var travle utsatte vi å gjøre noe, men planen var å reise til Italia og gifte oss borgerlig der. Det var så romantisk. Da kunne vi feire, bare vi to. Kanskje ville jeg ha med søsteren min og mannen hennes som forlovere.
Ett år, to år, tre år. Dager og netter. Uker og måneder. Sammen i alt. Det var hva vi fikk. Vi åpnet hjertene våre og delte alt to mennesker kan dele. Jeg visste hvem han var og hva han tenkte og følte.
Han kjente meg ut og inn. At ingen kjente ham så godt som det jeg gjorde, var en sannhet i mitt hode. At han var den som kjente meg best, likedan.
Han sa at han ikke hadde holdt noe skjult for meg, at han hadde vært helt ærlig om alt som hadde hendt ham tidligere. Han var min.
Les også (+): Det er 20 år siden jeg så barnet mitt på fødestuen. Jeg glemmer henne aldri
Plutselig snudde alt
Han følte seg litt syk, for så å bli hasteinnlagt på sykehuset, hvor han døde. Det var uvirkelig, alt sammen, og jeg bare gråt og gråt. Det var da alt det surrealistiske skjedde.
Barna hans kom og flyttet inn i leiligheten. Jeg så ingen annen mulighet enn å flytte ut fordi det var tydelig at de skulle overta. De skulle rydde, arrangere begravelse og være sammen i sorgen. De kjente ikke meg.
– Du har din leilighet, ikke sant?, spurte den eldste av dem.
Jeg sa ja. De spurte ikke om hvordan jeg hadde det, ba meg ikke om å komme i samtale med presten. Ingen ting.
Og verre ting skjedde. Min elskedes to ekskoner kom på banen. I begravelsen holdt den ene av dem tale. Hun snakket om de fine årene de hadde hatt sammen, og om hvor gode venner de hadde fortsatt å være i alle år.
Jeg satt riktignok på første benk, men ingen ting som skjedde handlet om mitt liv med Joakim. Det eneste presten sa, var:
– Den siste tiden hadde Joakim et godt liv med sin kjæreste.
Ja, ja, jeg ble i det minste nevnt som en uviktig bisetning.
Selvfølgelig hadde ikke vi en samboerkontrakt. Vi skulle jo leve sammen i mange år til. Slikt hastet ikke. I dag tenker jeg at alle voksne mennesker som flytter sammen, bør kontakte en advokat, i tilfelle den ene faller fra.
Vel, jeg hadde ingen rettigheter, det innså jeg fort. Da barna sa at jeg kunne komme og plukke ut en ting etter min elskede, var det nærmest en bonus som jeg måtte være takknemlig for.
Jeg tror de ble overrasket over mitt valg, for jeg ba om å få gitaren, som han hadde spilt for meg på. Det var som om jeg bar ham med meg ut derfra, at han fremdeles var med meg. Gitaren er ikke mye verdt i kroner og øre, men bærer med seg alle de gode minnene om vår tid sammen.
I lang tid følte jeg meg både syk og ute av balanse fordi min rolle oppi alt ble minimert til noe ubetydelig.
Jeg var den siste kvinnen i rekken. Alle mente at de kjente Joakim bedre enn meg. Begge ekskonene ringte og snakket med meg. Det føltes absurd.
Jeg torde ikke å si at han og jeg var enige om at vi var hverandres store kjærlighet. I stedet ble jeg sittende og
lytte til alt det fine de hadde hatt med ham. Jeg kjente ikke den mannen de snakket om.
I ettertid ser jeg at historien og bagasjen hans ikke var min – den tilhørte de andre. Men fremtiden eide jeg, den fremtiden vi skulle ha fått sammen. Heldigvis kom jeg til et punkt der jeg klarte å distansere meg fra de andre og fortiden.
Nå kjenner jeg igjen på hva vi hadde sammen, og hvilket sammensveiset par vi var. Joakim ville aldri ha latt meg bli en statist i sin begravelse, om han hadde fått bestemme. Det var meg han elsket.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
