DE BLÅ SIDENE

Han gikk fra meg da datteren vår ble født. Nå sto han her og trodde han kunne være en del av familien

As­geir svik­tet meg da vår lil­le dat­ter kom til ver­den. Nå duk­ket han plut­se­lig opp igjen og ønsket å være en del av li­vet vårt som bes­te­far.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKLIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKLIGHETEN. Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

Jeg var bare 18 år da jeg møt­te fem år eld­re As­geir og vi ble kjæ­res­ter.

På den ti­den spil­te vi beg­ge bad­min­ton i sam­me klubb, og jeg ble av­stands­­for­els­ket i ham sam­me da­g han be­gyn­te i klub­ben. Han var høy og mørk og med et smil som smel­tet alt i meg. Det gikk noen må­ne­der før jeg skjøn­te at han også var in­ter­es­sert i meg. Da vi ble kjæ­res­ter, ble jeg også ver­dens lyk­ke­lig­ste.

I lø­pet av det før­s­te året drøm­te vi om en frem­tid sam­men. Vi be­stem­te oss for at vi skul­le ha to barn og vi skul­le et­ter hvert gif­te oss og bygge hus. Men den da­gen da jeg vir­ke­lig ble gra­vid, falt alt i grus.

Svik­tet to­talt

Det fine for­hol­det vårt end­ret seg der og da. As­geir for­tal­te at han slett ikke føl­te seg klar til å bli far rik­tig ennå. Jeg tryg­let og ba ham om å bli, i alle fall til ba­by­en ble født. Jeg hå­pet at det skul­le end­re noe i ham, å hol­de sitt eget barn i ar­me­ne.

As­geir ble, men det ut­gjor­de in­gen for­skjell at Ise­lin kom til ver­den. Han be­dro meg. Han løy mye og var sta­dig ute med ven­ner el­ler ble bor­te i fle­re døgn uten å gi be­skjed. Til slutt flyt­tet han ut og rett inn til en ny jen­te og lot meg sit­te igjen med en sterk kjær­lig­hets­sorg og ale­ne­an­sva­ret for en baby på syv må­ne­der.

Bit­ter­he­ten voks­te i meg, sær­lig for­di As­geir svik­tet Ise­lin og så henne kun spo­ra­disk. Det var når det pas­set for ham, og sær­lig i de pe­ri­ode­ne han var sin­gel. For han gikk sta­dig ut og inn av for­hold, uten evne til å slå seg til ro.

Jeg var mye sint på As­geir i den­ne pe­ri­oden, og jeg krang­let med ham så fort jeg så ham. Da vel­tet jeg ut av meg alt jeg had­de på hjer­tet ut, uten at jeg tenk­te så mye over hva jeg sa og hvor­dan jeg sa det. Det før­te til at As­geir tok enda mer av­stand til Ise­lin, og at det et­ter hvert kun­ne gå fle­re år uten at han tok kon­takt.

Bes­te­fars­rol­len

Ise­lin har klart seg bra her i li­vet. Hun ble min enes­te dat­ter. As­geir fikk hel­ler ikke fle­re barn, men gif­tet seg et­ter hvert med en kvin­ne som had­de barn fra før, og ble der­med ste­far.

Først da Ise­lin ble myn­dig, opp­søk­te hun fa­ren sin og til­brak­te tid sam­men med ham. Men selv øns­ket jeg ikke å for­hol­de meg til ham, til det var bit­ter­he­ten frem­de­les for le­ven­de, selv et­ter så man­ge år. For jeg syn­tes det var så skam­fullt at han had­de svik­tet sin enes­te dat­ter. Der­for had­de jeg ikke sett As­geir på vel­dig man­ge år da Ise­lin og sam­bo­e­ren Ke­til fikk sitt før­s­te barn.

En dag jeg var inn­om for å hil­se på bar­ne­bar­net mitt, duk­ket brått As­geir opp, uan­meldt. Han had­de med seg en stor bam­se og en pose bar­ne­klær. Jeg kjen­te at jeg stiv­net til og fikk det tra­velt med å gå der­fra. Noe i meg syn­tes at han var frekk som bare kom inn­om på den må­ten, og tok seg til ret­te. Skul­le han plut­se­lig være bes­te­far, nå?

Et­ter alle åre­ne han had­de svik­tet Ise­lin … Gam­le, sin­te fø­lel­ser blus­set opp i meg, og jeg sa til Ise­lin at jeg ikke or­ket å være i sam­me rom som fa­ren hen­nes.

Ble tatt på sengen

Ise­lin og Ke­til fikk et­ter hvert barn num­mer to, og jeg var sta­dig inn­om den lil­le fa­mi­li­en. Av og til så jeg Asgeirs bil stå uten­for, men da bare kjør­te jeg vi­de­re. Kom han mens jeg var der, gikk jeg med en gang.

Men så ble Ise­lin gra­vid igjen, med tvil­lin­ger. Hun gråt da hun fikk vite det, for hun føl­te ikke at hun had­de over­skudd til å ha fire barn. Men jeg roet henne ned og sa at jeg skul­le stil­le opp så mye som mu­lig. Det sam­me lo­vet Ketils mor. Vi skul­le stå sam­men og dra las­set, for vi vet alle hvor hek­tisk og tung små­barns­ti­den kan være inn­imel­lom.

Det var et­ter at tvil­lin­ge­ne kom til ver­den at As­geir ring­te meg. Jeg ble tatt full­sten­dig på sen­gen. Had­de jeg visst at det var han som ring­te, had­de jeg vel ikke tatt te­le­fo­nen, men si­den num­me­ret var ukjent, svar­te jeg.

Han ville be om unn­skyld­ning for all den smer­te han had­de på­ført både Ise­lin og meg. Han sa at ti­den var inne for å ta et en­de­lig opp­gjør med for­ti­den, slik at vi kun­ne leg­ge det bak oss.

Godtok unnskyldningen

Jeg lyt­tet til det han sa. Han inn­røm­met at han var had­de vært vel­dig umo­den den gan­gen Ise­lin kom til ver­den, liv­redd for å bli sit­ten­de fast i et A4-liv. Han var ikke klar for å bli pap­pa da jeg ble gra­vid. «Det var ikke du som gjor­de noe galt, det var jeg som ikke had­de fun­net min plass i li­vet», sa han over­be­vi­sen­de.

Jeg kjen­te at det gjor­de meg godt at han en­de­lig la seg helt flat og be­kla­get at han ald­ri had­de vært en god nok og til­ste­de­væ­ren­de far for Ise­lin.

Han sa også at han had­de blitt vok­sen med åre­ne, og at han så på bar­ne­bar­na våre som en ny mu­lig­het til å vise at han var i stand til å være en trygg og for­ut­sig­bar bes­te­far.

«Jeg skal ikke svik­te bar­ne­bar­na mine, men jeg had­de satt pris på om vi kun­ne være un­der sam­me tak sam­men med dem?» sa han med en spør­ren­de tone. Jeg sa at jeg skul­le ten­ke litt på det. Det­te kom så plut­se­lig, og jeg had­de ald­ri for­ven­tet at han skul­le ta kon­takt på den­ne må­ten.

Før jeg la på lo­vet jeg at jeg skul­le rin­ge ham da­gen et­ter, når had­de jeg fått tid nok til å la den­ne sam­ta­len syn­ke inn. Åre­ne had­de jo gått, men jeg had­de holdt fast ved alle de ne­ga­ti­ve fø­lel­se­ne fra den gang vi var sam­men og han svik­tet meg. Kan­skje var det på tide å én gang for alle par­ke­re det som skjed­de for så lenge siden? Og hel­ler ret­te fo­ku­set mot Ise­lin, Ke­til og bar­na?

Jeg ring­te As­geir til­ba­ke og sa at jeg god­tok unn­skyld­nin­gen hans og at jeg skul­le øve meg på å for­hol­de meg til hans nær­vær hjem­me hos Ise­lin.

Les også (+) Småbarnslivet var kaos og tårer – så gjorde mannen min noe helt spesielt

En ny sjanse

Nå har det gått et par år si­den den­ne sam­ta­len fant sted, og nå opp­le­ver jeg et gry­en­de venn­skap mel­lom As­geir og meg. Det har tatt litt tid, men nå mak­ter vi å om­gås i ro og for­dra­ge­lig­het, både som bar­ne­vakter og på be­søk hos vår datter og våre fel­les bar­ne­barn. Jeg mer­ker at jeg ler av ham og ser at han frem­de­les har mye av den sjar­men jeg en gang falt for.

Jo, jeg har tro­en på at han ikke kom­mer til å svik­te hver­ken Ise­lin el­ler bar­na hen­nes. Han hol­der av­ta­ler, han stil­ler opp, og de små bar­na for­gu­der bes­te­fa­ren sin. Han har fått en ny sjan­se til å vise hvem han er i dag, og den ser vi alle at han tar på dy­pes­te al­vor.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller