Jeg har samboer og barn. Hvorfor skal det hindre meg i å leve ut forelskelsen?

For ti år siden var jeg en ung kvinne i slutten av tyveårene som hadde et godt liv. Jeg og ungdomskjæresten min, Johannes, hadde en vilter sønn på to år, og jeg trivdes godt i jobben som lærer på ungdomstrinnet.

Etter noen år i samme stilling var jeg likevel klar for noe mer. Jeg vurderte en stund å søke på en ny stilling på samme skole, med mer undervisning og mer ansvar, men jeg hadde mer enn nok å gjøre som det var.

Da Johannes foreslo at jeg kunne ta et par ekstra fag på universitetet for å videreutdanne meg, og dermed også tilfredsstille kunnskapstørsten, mente jeg at det var en god idé.

Samme høst startet jeg på studier innen nordisk litteratur, samtidig som jeg jobbet i redusert stilling på ungdomsskolen.

Det var morsomt å lære noe nytt igjen, og Johannes kommenterte hvor glad og opplagt jeg virket. Jeg kjente også selv at det var forfriskende å få ny kunnskap. Særlig etter et par travle år som småbarnsmor med fokus på bleieskift og mangel på nattesøvn.

Professoren som underviste i fagene het Jon Olav.

Han var ung, engasjert og inspirerende å høre på. Jeg tok meg selv i å smile stadig vekk mens han foreleste.

I tillegg var han høy, mørk og kjekk, og det var nok flere som sendte ham noen ekstra blikk i løpet av forelesningene.

Da jeg kom hjem om ettermiddagen, fortalte jeg ofte Johannes hva Jon Olav hadde forelest om, og hvordan han hadde ordlagt seg.

Johannes lyttet og smilte, glad på mine vegne for at jeg fikk muligheten til å lære noe nytt innen et område som interesserte meg.

Selv var ikke Johannes noen lesehest. Han jobbet som rørlegger, og på fritiden skrudde han på biler og motorsykler, hvis han ikke var på jakt i fjellet med kamerater.

Slik var vi veldig forskjellige. Jeg elsket kunst og kultur, og feriene tilbrakte jeg helst på museer og gallerier i en europeisk storby.

Likevel hadde vi det fint sammen. De første årene vi var sammen, var mer turbulente, men med tiden hadde vi vokst godt sammen. Vi var samstemte og enige i det meste. Da vi fikk vesle Fritjof, ble vi den familien vi drømte om, og vi hadde planer om flere barn med tiden.

Les også: (+) Pappa inviterte meg i bryllupet sitt. Jeg fikk sjokk da jeg så bruden

Ble betatt

Det vi ikke hadde tatt med i beregningen, var at én av oss skulle falle for en annen.

Men det var nettopp det som hendte.

Jo flere forelesninger jeg hadde på universitetet, dess mer betatt ble jeg av Jon Olav. Jeg tenkte på ham om dagen og drømte om ham om natta. Jeg ønsket ikke å få slike følelser for ham, men jeg greide ikke å la være. Vi var som to magneter som ble trukket mot hverandre.

Han snakket ikke mer med meg enn de andre studentene, men han sendte meg noen blikk som var uutgrunnelige. Alt jeg ønsket var å kaste fra meg bøkene og løpe frem for å omfavne ham.

Det var som om all fornuft var forsvunnet fra hjernen min.

Etter hvert som jeg tenkte stadig mer på Jon Olav, ble det verre å forholde seg til Johannes.

Jeg tok meg selv i å lete etter feil ved ham. Jeg startet krangler uten grunn og distanserte meg stadig mer fra ham og forholdet vårt. Det føltes plutselig helt unaturlig å være sammen med ham når jeg var forelsket i en annen.

Johannes skjønte ikke hva som foregikk. Han trodde nok at det ble for mye press på meg med studier og eksamener, i tillegg til jobb og småbarnstilværelse.

Jeg nevnte ikke følelsene mine for Jon Olav. Det var ikke noe som skjedde mellom Jon Olav og meg, så det var jo heller ikke noe å fortelle.

Julen nærmet seg, og vi skulle ha juleavslutning på universitetet. Vi møttes alle sammen på et rolig utested, hvor vi koste oss med vin og livlige diskusjoner.

Utpå kvelden kom også et par av foreleserne innom, og Jon Olav var én av dem. Han sendte meg et av de dype blikkene da han satte seg tvers over meg, og jeg kjente hvordan jeg ble sugd inn i øynene hans.

Vi hadde bare blikk for hverandre, og det var umulig å holde seg unna.

Vi ble sittende og snakke sammen utover de sene nattetimer, om litteratur, kunst og livet generelt. Aldri hadde jeg snakket så mye med en mann før. Vi var på samme bølgelengde, og han var så lik meg at det nesten var skremmende.

Noen sjeldne ganger her i livet møtes tvillingsjeler, og jeg visste at han var min.

Men siden de andre studentene også var til stede, måtte vi beherske oss. Ingenting fysisk skjedde den kvelden. Ingen berøringer eller kyss, selv om det var det eneste jeg ønsket, og jeg var sikker på at han brant etter det samme. Han var tross alt læreren min, og for ham var det umulig å inngå et forhold til en elev.

Etter jul startet et nytt semester. Jeg var like forelsket, om ikke mer, og jeg så at Jon Olav følte det samme for meg.

På avslutningen hadde han fortalt at han hadde en samboer og en datter, og jeg fortalte om Johannes og sønnen vår.

Dette gjorde nok at han holdt ekstra avstand til meg i halvåret som fulgte, og jeg prøvde å gjøre det samme.

Da semesteret var over, og jeg var ferdig med studiene for godt, tenkte jeg likevel at det var nå jeg hadde sjansen til å ta kontakt. Nå var han ikke læreren min lenger, og det var ikke uetisk for ham å inngå et forhold med meg. Iallfall ikke med tanke på stillingen hans som foreleser.

Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet

Svikter meg selv

Flere ganger var jeg på nippet til å oppsøke ham på kontoret, men hver gang var det noe som holdt meg tilbake. Jeg greide bare ikke å gjøre det. Samvittigheten min overfor Johannes og Fritjof stoppet meg.

Det endte med at jeg sluttet på universitetet, men jeg sluttet ikke å drømme om Jon Olav. Han var i tankene mine hele tiden. Nå, ti år senere, er han det fortsatt.

Jeg vet hvilke steder han frekventerer og hvor han foreleser på litteraturkvelder. Men jeg har trosset all magnetisme og holdt meg unna.

I løpet av disse årene har jeg og Johannes fått en sønn til og en liten datter, og vi har det veldig fint sammen som familie.

Jeg lurer likevel på om jeg svikter meg selv ettersom jeg ikke lever ut forelskelsen.

For som André Bjerke så treffende spør i diktet Du skal være tro: «Var du tro når du ikke bedro den du ikke elsket?» Jeg vet ikke, jeg har ikke noe svar.

Men jeg kan ikke ta sjansen på å ødelegge familien for min egen lykkes skyld. Jeg håper bare at jeg ikke tilfeldigvis møter på Jon Olav en dag.

Da vet jeg ikke om viljestyrken er sterk nok til å holde meg unna ham.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere Historier

Min beste venninnes mann flyttet inn hos meg. Det måtte jo bli drama

Vi var som skapt for hverandre. Så fortalte jeg hva som hadde skjedd på jobbintervjuet