Leserne forteller
Vi var som skapt for hverandre. Så fortalte jeg hva som hadde skjedd på jobbintervjuet
Ingenting kunne forberedt meg på hva som ville skje med min milde og kjærlighetsfulle kjæreste.
Ved siden av å få barn sies det at det største i livet er å finne den store kjærligheten og oppleve at følelsene blir gjengjeldt.
I mange, mange år trodde jeg på dette selv. Stor og fantastisk kjærlighet var et mål for meg.
Etter å ha trodd noen ganger at jeg hadde møtt «den ene», for så å se at jeg hadde tatt feil, møtte jeg endelig mannen som tente både kropp og sjel.
Jeg forelsket meg så voldsomt at det var på grensen til å gjøre fysisk vondt.
Det var nesten så det var uutholdelig å leve med meg selv og følelsene som herjet i meg; jeg hadde en kropp som sto i brann. Det var umulig å tenke på noe annet!
Jeg var heldig, for denne mannen ble også forelsket i meg. Vi var så betatt av hverandre at alle rundt oss kommenterte det.
Jeg følte at jeg svevde, og tilværelsen føltes så glad og lett. Det måtte være den store kjærligheten, slik jeg så det, for ingenting annet betydde noe lenger.
Tilstanden jeg har beskrevet, viser hvordan vi hadde det i nesten ett år. Vi hadde bare øyne for hverandre.
Jeg tilbrakte ikke tid med venninnene mine lenger, fordi jeg heller ville være alene sammen med Stian. Kameratene hans hadde jeg ikke møtt, men han snakket om dem.
Vi ble tidlig enige om ikke å snakke om tidligere forhold. «Forteller du meg noe, blir jeg bare sjalu», sa han.
Jeg tenkte at det samme ville gjelde meg. Jeg likte ikke tanken på at en annen kvinne hadde ligget i hans armer, eller «i skje» med ham i sengen, slik jeg elsket å ligge.
Det føltes som om vi to var som skapt for hverandre. Men så plutselig en dag, uten at jeg forsto hvorfor, viste han en helt annen side av seg selv.
En personlighet som gjorde meg redd og såret, og som fikk meg til å tro at jeg hadde gjort noe alvorlig galt. Jeg klarte ikke å se hva det noe var.
Jeg hadde vært på et jobbintervju og kom hjem og fortalte om hva som hadde skjedd. Direktøren som hadde intervjuet meg, var veldig hyggelig og imøtekommende, og jeg følte at vi hadde fått en fin tone.
Dette fortalte jeg til min kjæreste. Han eksploderte.
«Du kan likeså godt innrømme at du fikk lyst på ham», sa han, og kastet kaffekoppen rett i veggen, slik at den knuste i tusen knas.
Den milde og kjærlighetsfulle kjæresten min var blitt et sjalu monster, men hva gjorde jeg?
Jo, jeg gikk bort til ham, la armene rundt ham, sa at det bare var en mann i verden jeg ville ha, og det var ham. Han gråt og sa at han var så grenseløst redd for å miste meg.
Vi hadde forsoningssex og alt ble bra. Trodde jeg. Så, plutselig, noen dager senere sa han at jeg ikke kunne ta jobben jeg hadde sagt ja til.
«Han er ute etter deg», påsto han.
«Hvem? Direktøren? Nei, nå må du gi deg», sa jeg.
Det resulterte i at han tok en hånd under min hake og sa at jeg ikke visste hva han ville gjøre hvis en annen mann la en hånd på meg.
Fra da av bar jeg på en ekkel frykt, en frykt for hva som kunne skje.
Les også (+) Jeg lurte ham til å gjøre meg gravid
Sjalusi
Jeg begynte å tenke altfor godt over hva jeg fortalte mannen jeg også flyttet sammen med. Han insisterte på at jeg skulle slutte med prevensjon og at vi skulle få barn fort.
Jeg følte egentlig at det var feil tidspunkt, men gjorde som han sa, og så ble jeg gravid.
Jeg var sikker på at sjalusien han slet med, ville roe seg når vi fikk barn. Når vi var sammen, hadde vi det fantastisk.
Jeg droppet festligheter på jobben og fokuserte på vårt lille familieliv. Det gikk et par år uten store scener, og jeg hadde nesten glemt episodene som skremte meg. Men så:
Han begynte å gå ut på byen og kom hjem full sent på natten. I full tilstand fortalte han meg at han holdt sammen med meg bare fordi han syntes jeg var stakkarslig.
Jeg var blitt tykk og stygg. Innerst inne forsto jeg hva det handlet om: Han var sjalu på vårt lille barn.
Lang historie skal gjøres kort. Da han fant en ny, ung kjæreste, som ga ham all tid og oppmerksomhet, fikk jeg min frihet.
Jeg bestemte meg for å være alene og ikke få en ny mann inn i livet mitt. Det var for mye som måtte bearbeides. Egentlig visste jeg ikke lenger om jeg trodde på den store kjærligheten.
Da sønnen min nærmet seg ti år, ble jeg kjent med en far til en kamerat av ham, som var fraskilt og også hadde omsorgen alene. Han og jeg begynte å snakke sammen.
Tidligere i livet ville jeg ha karakterisert ham som kjedelig og lite interessant, men han var så hyggelig å prate med. Han var åpenbart ikke ute etter mer enn vennskap, for vi møttes bare når barna var på fritidsaktiviteter.
«I stedet for å sitte her passiv kan vi gå en tur», foreslo han.
Jeg var på ingen måte tiltrukket av ham. Det var ikke en eneste iling i kroppen hvis han kom borti meg.
Men jeg likte ham så godt, følte meg trygg sammen med ham, avslappet og rolig. Jeg begynte å se frem til å snakke med ham om små ting i livet. Aldri kom vi inn på private ting, som hvorfor vi var alene.
Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Lykketreff
I to år var vi gode venner, som ikke omgikk hverandre privat i hverandres hjem.
Til vennene mine sa jeg: «Han er bare en venn. Jeg kunne på ingen måte ha tenkt meg noe mer, han er ikke min type!»
Jeg husker en kommentar fra min beste venninne:
«Nå har ikke «din type» akkurat vært en suksess så langt, så kanskje du skal prøve noe annet?» Jeg lo.
Nils må ha forstått hva jeg tenkte, for han ba meg aldri på kino eller middag.
Det vi gjorde, gjorde vi i forbindelse med barna. Men hver gang vi gikk hver til vårt, takket han for samværet og sa: «Gleder meg til vi sees neste gang».
Jeg ble vant til at han var rundt meg. En dag da han ikke var der, og jeg spurte en annen forelder hvor han var, smilte han lurt.
«Jeg tror han har noe spennende på gang, en dame-greie!» Det hugg i meg i samme øyeblikk.
Da jeg møtte ham neste gang, fleipet jeg med hva jeg hadde hørt.
«Skal du slå opp med meg?», tullet jeg.
«Nei, jeg har vel heller gitt opp håpet om at du skal se meg», sa han.
Den kvelden ba jeg ham på kaffe, og jeg har aldri angret på det, for vi to har bodd sammen i mange år.
Vi har aldri vært stormende og lidenskapelig forelsket i hverandre. Det er som om vi hoppet bukk over de overfladiske følelsene og i stedet landet i et forhold der vi er skikkelig glad i hverandre.
Sammen med min samboer har jeg fra første stund følt meg hundre prosent komfortabel. Jeg kan være meg selv fullt ut, og jeg vet at han er like glad i meg.
Han er trygg på seg selv og lar meg ha det hyggelig med kolleger og andre. Han har et jevnt humør og slamrer ikke med dører eller hever stemmen. Alt er harmonisk og hyggelig sammen med ham.
De siste årene har jeg revurdert tankene om stor kjærlighet. Det trengs ikke en altoppslukende forelskelse som start – slikt har villedet mange!
Min kjærlighetshistorie begynte med fornuft, respekt og fravær av kroppslig begjær. Det har resultert i det sterkeste kjærlighetsforholdet jeg har vært i.
I flere år har jeg sett Jakten på kjærligheten på TV, og jeg har sett friere bli sendt hjem fordi bonden «bare har hatt vennskapelige følelser» for vedkommende.
Hver gang har jeg tenkt at de kanskje har valgt helt feil.
Kanskje hadde lykketreffene kommet oftere om de hadde valgt mer fornuftig, ut fra de menneskelige egenskapene, og ikke den øyeblikkelige, fysiske kjemien.
Jeg har heldigvis landet i mitt liv. Det hører med til vår historie at vi fikk en attpåklatt sammen, og at vi i dag er gift og har det bedre enn noen gang. Det blir bare bedre og bedre!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
