Leserne forteller
Jeg er gift og har barn. Men vil egentlig tilbake til eksen
Jeg lever i et trygt og godt ekteskap med en mann jeg er glad i og har barn med. Likevel klarer jeg ikke å glemme ekskjæresten.
Jeg var 18 år og uerfaren da jeg ble kjent med Trond. Han var den flotteste gutten jeg hadde møtt. Vi ble kjærester, og jeg svevde på rosa skyer. Det føltes som om det brant inni meg når han tok på meg.
Aldri har jeg følt meg så lykkelig som i denne tiden. I tre år var vi et par.
Alle vennene våre var sikre på at det ville bli oss to, foreldrene våre også. Vi likte å gjøre de samme tingene, hadde samme form for humor og trivdes så utrolig godt med hverandre. Det kunne ikke bli en annen mann for meg, det var jeg helt sikker på.
At han elsket meg, var jeg ikke i tvil om.
Jeg var en sporty jente, helt etter hans hjerte. At jeg ikke likte å spjåke meg ut og ikke brukte mye sminke, var noe Trond verdsatte.
Det skulle ikke vare
I mange år etter at forholdet tok slutt, har jeg lurt på hva som gikk galt. Jeg finner ikke noe å sette fingeren på. Vi kranglet ikke, og vi hadde det morsomt sammen.
Kanskje var det mitt ønske om å planlegge fremtiden som skremte ham? Da vi hadde holdt sammen i to år, nevnte jeg forlovelse og giftermål og bygging av hus. I ettertid tenker jeg at jeg sikkert ga ham følelsen av å bli kvalt.
Trond fant en annen, og jeg var i sjokk og sorg. Den nye jenta i livet hans var alt det jeg ikke var – blond, alltid solbrun og brukte masse sminke. Hun var slett ikke en jente jeg kunne forestille meg min Trond sammen med.
De første månedene etter bruddet trøstet jeg meg med at han helt sikkert ville gå lei av den andre og innse at det i hans liv bare var én kvinne – meg. Men tiden gikk, og ingenting skjedde. De to holdt sammen.
Jeg måtte gå videre, men jeg klamret meg til håpet..
Da jeg bestemte meg for å finne en ny mann, var det i håp om å gjøre Trond sjalu. Jeg fikk meg ny kjæreste, og Ole var en kjekk kar, lett å like og oppriktig glad i meg.
Men Trond reagerte ikke på annen måte enn å gi uttrykk for at han syntes at det var bra at jeg ikke lenger satt ogventet på ham. Det såret meg.
Ole var grei og fornuftig, og da jeg innså at jeg ikke kunne få mannen jeg egentlig ville ha, sa jeg til meg selv at Ole var det beste alternativet. Vi giftet oss og fikk oss et hyggelig hjem.
Nå har vi to barn på 10 og 12 år. Vi har ingen grunn til å klage på tilværelsen. Alle er friske, og Ole tjener så godt at vi kan reise på fine ferier hvert år, samtidig som vi har egen bolig og hytte.
Jeg har aldri sluttet å tenke på min største kjærlighet.
I alle år, og til og med i de årene da jeg gikk gravid og fødte barn, hendte det at jeg tenkte på Trond. Hver gang noen snakket om ham, følte jeg et stikk i magen. Jeg ble vant til å ha det slik.
Lenge tenkte jeg at det var naturlig å dagdrømme om de mest lykkelige stundene i livet, selv om de stundene hadde vært sammen med en annen enn den du er gift med.
Men da jeg fortalte min nærmeste venninne hvordan jeg hadde det, mente hun at det var unaturlig.
– Du har fått barn og skulle levd her og nå sammen med dem du har rundt deg. Du har verdens flotteste mann. Det er en hån mot ham at du opphøyer Trond til nærmest å være en Gud, sa hun.
Les også (+): Vi prøvde å få barn. Det han gjorde, var helt utilgivelig
Han har alltid vært med meg i tankene
Jeg har alltid visst hvordan det har gått med Trond. Han ble ikke gift med jenta som forårsaket bruddet mellom oss, men giftet seg i utlandet, fikk et barn, skilte seg og giftet seg på nytt.
Familien min har mange ganger sagt at jeg må være glad jeg ikke endte opp med en mann som er så ustabil. Han fikk to barn med den nye kona og er nå skilt igjen. Likevel, jeg klarer ikke å la være å tenke på ham.
Siden jeg giftet meg, har jeg bare møtt ham to ganger. Begge gangene var en sjokkartet opplevelse, der jeg følte at det stormet inni meg. Og jeg var sikker på at han hadde det likedan.
Første gangen vi så hverandre, sa han: – Du er deg selv lik; flott, sporty og attraktiv! Da klarte jeg ikke å svare og følte at bena ville svikte under meg. Jeg gikk hjem til familien min og lot som ingenting. Det gjorde jeg den andre gangen også.
Midt oppi alt har jeg god samvittighet fordi vi aldri har oppsøkt hverandre. Ikke engang en SMS har tikket mellom oss. Jeg er ikke en dame som kunne ha vært utro. Samtidig ser jeg at mine forbudte tanker også er en måte å være utro på.
Jeg fører mannen som elsker meg bak lyset, ved ikke å fortelle ham om mine følelser for Trond. Men hva skal jeg gjøre? Skal jeg si at jeg aldri har elsket ham like høyt, og at vårt ekteskap er basert på en løgn?
Jeg sliter med å finne svarene. Siden jeg fikk vite at Trond er skilt igjen, og at han planlegger å flytte tilbake hit til hjembyen, har jeg ikke klart å tenke på annet.
Mange vil kanskje tvile på det jeg sier nå, men jeg er faktisk glad i mannen min og mener at det beste for meg og barna er at vi holder sammen. Jeg føler godhet og omsorg for ham. Det med Trond er besettende og helt annerledes.
Jeg vet ikke om jeg noen gang ville ha våget å gå inn i et forhold med ham igjen. Privatlivet hans er et rot. Jeg vet at han en gang sa til søsteren sin at han hadde gjort en stor dumhet da han vraket meg.
Det gjorde godt å høre, men betyr det at han fremdeles tenker på meg?
Jeg gruer meg til å støte på ham med jevne mellomrom når han flytter hit igjen. Jeg vet ikke om jeg klarer å takle det. Uansett hva jeg gjør, slipper ikke tankene på ham taket.
Les også (+): Sannheten om pappa kostet meg familien
Ole vet fortsatt ingenting
Jeg har aldri fortalt mannen min om kaoset inni meg. Jeg skammer meg over å føle som jeg gjør, og vet at det ville såret ham fryktelig om jeg fortalte alt. Barna mine forguder faren sin, de ville hatet meg om jeg såret ham.
Jeg vil aldri kunne gjøre noe som forårsaker noe slikt.
Derfor må jeg leve med alt som stormer i kroppen. En del av meg ønsker bare å løpe rett i armene til Trond. Så brutal er sannheten.
Men jeg er ikke 19 år lenger. Jeg er en voksen dame med ansvar og forpliktelser, og kan ikke bare tenke på meg selv.
Fornuften sier at et liv med Trond slett ikke ville blitt bedre enn det livet jeg har med mannen min i dag. Sannsynligvis er han som menn flest. Men i drømmene mine er han varm, levende og attraktiv, uansett hvor mye vann jeg heller på bålet.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
