DE BLÅ SIDENE

Småbarnslivet var kaos og tårer – så gjorde mannen min noe helt spesielt

Et­ter at vi fikk to barn, had­de hver­dags­li­vet gått fra be­ha­ge­lig, ny­for­els­ket lyk­ke til vilt kaos. Jeg gråt meg i søvn mang en natt og lur­te på hvor­dan det­te skul­le gå. Da gjor­de Jo­han noe uven­tet.

Pluss ikon
Først publisert Sist oppdatert

Da vi møt­tes had­de vi  de sam­me øns­ker og drøm­mer for frem­ti­den, beg­ge var i 30-års­al­de­ren med gode job­ber og so­lid øko­no­mi. Vi kjøp­te oss et fint, lite rek­ke­hus og flyt­tet sam­men. I hel­ge­ne traff vi ven­ner og koste oss med re­stau­rant­be­søk, kino og kon­ser­ter, og vi fikk reist en hel del. Et­ter hvert føl­te vi oss kla­re for noe mer, og et­ter fire år kom vårt før­s­te barn.

Snørr og tå­rer

Den før­s­te vin­te­ren ble tøff. Sel­ma ble lett syk og fikk pro­ble­mer med luft­vei­ene. Vi fikk vite at hun had­de for­kjø­lel­ses­ast­ma. Hver­da­gen ble pre­get av nat­te­våk og engs­tel­se.

Li­ke­vel ble vi lyk­ke­li­ge da Sel­ma fikk en lil­le­bror, bare halv­an­net år se­ne­re. Os­kar fikk ko­likk. De før­s­te fem må­ne­de­ne var som i en tåke. Mens jeg had­de mam­ma­per­mi­sjon flyt­tet Jo­han inn på gjes­te­rom­met, for å mak­te å stå opp og gå på jobb.

En­kel­te gan­ger måt­te han li­ke­vel av­las­te meg ved å ta seg av Os­kar, så jeg skul­le ha en sjan­se til å kla­re meg gjen­nom da­gen et­ter, og da ble det ikke så mye søvn på ham …

Inn­imel­lom var vi nødt til å be bes­te­for­eld­re om å av­las­te oss ved å pas­se Sel­ma noen da­ger. Selv om hun syn­tes det var mor­somt å være på be­søk hos dem, føl­te jeg meg håp­løst util­strek­ke­lig som mam­ma, og engs­tet meg for om hun skul­le få noen men. Tenk om hun føl­ge seg uøns­ket? El­ler føl­te at lil­le­bror var vik­ti­ge­re for oss enn hva hun var?

Spe­si­elt ett min­ne fra den­ne ti­den har et­set seg inn i meg. En lør­dags­kveld skul­le Sel­ma egent­lig over­nat­tet hos for­eld­re­ne mine, men så ble pap­pa ble syk.

Os­kar var fire må­ne­der gam­mel, og uken for­ut had­de vært en av de vers­te så langt. Jeg had­de so­vet når jeg kun­ne, så døgn­ryt­men var helt øde­lagt. In­gen av oss or­ket å lage noe mat den kvel­den, så Jo­han kjøp­te med seg fer­dig­piz­za på vei hjem fra jobb.

Sel­ma syn­tes det hele var topp, og spis­te små piz­za­bi­ter og drakk ep­le­juice med stor en­tu­si­as­me. Os­kar sov­net snart i fan­get mitt, og jeg la ham over i bar­ne­vog­nen, som sto på gul­vet. For han sov bedre når han var sam­men med oss, og det var litt lyd rundt ham.

Les også (+) Ferieturen med pappa ble et mareritt

Et lite sjokk

Sel­ma og jeg så en bar­ne­film, mens Jo­han ord­net en kopp te til oss. Snart sov­net også Sel­ma i so­fa­en. Det var så dei­lig stil­le rundt oss, og jeg strak­te meg mot Jo­han og tok hån­den hans og smil­te.

Da reis­te han seg brått og stakk den le­di­ge hån­den ned i buk­se­lom­men, mens han fort­satt holdt i min. Jeg for­sto in­gen­ting da han brått sat­te seg ned på kne for­an meg og holdt frem den lil­le es­ken han had­de fis­ket frem.

«Den siste ti­den har vært tøff», sa han, «men jeg er mer sik­ker enn noen gang på at jeg vil leve res­ten av li­vet mitt sam­men med deg!» Så tok han frem en ring fra es­ken og spur­te ømt om jeg ville gif­te meg med ham.

Først var jeg nær ved å le, så be­gyn­te jeg å gråte. Av alle de gan­ge­ne jeg had­de fan­ta­sert om en frie­ri, så had­de jeg ald­ri sett for meg at det skul­le skje med stue­gul­vet over­strødd av le­ker, en over­fylt skit­ten­tøy­kurv på ba­det og med tom­me piz­za­es­ker på kjøk­ke­net.

Men jeg har ald­ri før kjent så mye kjær­lig­het i luf­ten som i den stun­den. Tå­re­ne rant da jeg svar­te ja, og vi fikk et par ro­man­tis­ke ti­mer hvor vi snak­ket om frem­ti­den og om hver­and­re, før Os­kar våk­net.

Lykkelig

En må­ned se­ne­re for­svant ko­lik­ken som dugg for so­len, og in­nen Sel­ma be­gyn­te på sko­len, var for­kjø­lel­ses­ast­ma­en bor­te. Små­barns­li­vet er frem­de­les hek­tisk, for all del – men også fan­tas­tisk gi­ven­de og mor­somt.

Barna er fris­ke, og vi har hver­and­re. Jo­han er mitt livs kjær­lig­het, og at han frid­de da vi had­de det som tøf­fest, står for meg som det vak­res­te han noen­sin­ne har gjort.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller