Vi fikk hakeslepp av vår sønns avsløring etter bryllupet. Til slutt måtte vi ta en tung beslutning

Vår yngste sønn hadde nok alltid følt at han sto i skyggen av storebroren sin, som alltid hadde vært en utadvendt gutt full av selvtillit. Lillebroren på sin side var mer innesluttet. Han var også sjenert og visste aldri helt hvordan han skulle opptre i sosiale sammenhenger.

Fotball var ikke noe for ham, men han fant heldigvis glede i å spille badminton. Mannen min og jeg kjørte ham rundt i landet til turneringer for å støtte opp om sporten hans.

Vi var så glade for at han hadde funnet noe som han likte og var god til.

Likevel endte han opp med å slutte da han kom opp i ungdomsklassene og møtte tøffere motstand. Det var som om han ga seg hver gang han møtte motstand.

Da han skulle velge utdannelse, hadde vi det samme problemet. Ble det for vanskelig, ga han seg. Etter et par feilslåtte forsøk hvor han droppet ut av utdannelser og sluttet i en lærlingplass, lykkes det mannen min å skaffe ham en lærlingplass som blikkenslager, og det var tilsynelatende et treff.

Han bodde hjemme inntil han var 25 år og ble ferdigutdannet som blikkenslager. Et halvt år før han var ferdig, hadde han møtt en jente som var litt yngre enn ham, og de var blitt kjærester.

Han flyttet direkte hjemmefra og sammen med henne i hennes lille leilighet i byen. Hun var en søt pike, men virket ikke spesielt interessert i å bli kjent med oss. Hun var sterkt knyttet til familien sin, og de reiste dit så ofte det lot seg gjøre.

Det var trist at vi ikke lenger så særlig mye til sønnen vår, men vi trøstet oss med at han hadde det godt sammen med kjæresten sin.

Der storebroren hans hadde hatt en stor vennekrets gjennom fotballen pluss flere kjærester, så hadde lillebroren, så vidt vi visste, ikke hatt noen kjærester tidligere.

Da hun også ble ferdig med sin utdannelse, flyttet de for å komme nærmere hennes familie. De kjøpte et gammelt hus, som krevde en god del oppussing, men vi forsto at svigerfamilien hans ville hjelpe til med å sette i stand, så det skulle nok gå bra.

Storebroren hans hadde også slått seg til ro med en søt jente. Det var den store kjærligheten, og kort etter at de hadde flyttet sammen, fortalte de at vi skulle bli besteforeldre.

Lillebroren og kjæresten på sin side snakket ikke om barn. Vi visste ikke om det var fordi de ikke kunne, og vi ville heller ikke spørre.

Vi hadde ikke et nært forhold til kjæresten hans, og dessverre heller ikke lenger til sønnen vår, så vi følte at vi ved å spørre ville trenge oss på.

Les også: (+) Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet

Bryllup

Da huset deres var ferdig pusset opp, inviterte vår yngste sønn og kjæresten hans til bryllup. Vi gledet oss til å være sammen med dem og se huset. Storebroren og kjæresten var også invitert.

De to brødrene hadde imidlertid ikke hatt særlig mye til felles, og etter at lillebror flyttet ble kontakten dem imellom sporadisk, men det ble likevel en flott fest for alle, og vår yngste sønns svigerforeldre var hyggelige mennesker, som mannen min og jeg syntes hadde tatt godt imot sønnen vår.

Det var likevel ikke noe som tydet på at de planla familieforøkelse. Vår sønns kjæreste elsket hunder, og kort tid før bryllupet hadde deres to Beagles fått valper.

Hundeoppdrett var hennes store lidenskap, og hundene var barna deres, som hun sa til vår sønn i bryllupstalen.

En måneds tid etter bryllupet ringte sønnen vår og fortalte at han ville stikke en tur innom. Vi hadde ikke sett ham siden festen, så det var en hyggelig overraskelse.

Da han kom, gikk han imidlertid rett på sak. Huset hadde vært dyrere å pusse opp enn forventet og med et stort bryllup og etterfølgende bryllupsreise til New York, hadde han vært nødt til å ta opp flere dyre forbrukslån som han nå ikke hadde råd til å betale avdragene på.

Nå ville han gjerne samle alle forbrukslånene til ett, men banken ville ikke hjelpe ham.

Mannen min holdt på å falle av stolen da han hørte at det dreide seg om over 300 000 kroner, men vi lovte å undersøke hvordan vi kunne hjelpe ham. Vi hadde et par år til vi skulle pensjonere oss, så vi måtte tenke oss godt om.

Sønnen vår ga oss et overslag over hva han kunne klare å betale i måneden, og det hørtes fornuftig ut.

Han ville ikke at vi sa noe til hans kone om avtalen vår, for hun kjente ikke til forbrukslånene og ville bare bli bekymret. Jeg mente at hun burde vite om at de hadde levd over evne, men sønnen vår insisterte. Dette ville han selv løse med hjelp fra oss.

Vi endte opp med å ta lån på huset vårt som han skulle betale avdrag på hver måned. Vi ble enige om å hemmeligholde det for hele familien, fordi kona ikke skulle vite det.

Sønnen vår var veldig takknemlig og sa at han aldri ville glemme at vi hjalp ham.

– Nå håper jeg ikke at storebroren hans også havner i pengeproblemer. For vi har ikke råd til å hjelpe ham også, som mannen min sa.

Men det gjorde han heldigvis ikke. Den hjelpen han trengte, var mest med det lille barnebarnet vårt. Der var en lillesøster på vei, og de var glade for at vi hentet storesøster fra barnehagen et par ganger om uken.

Vi holdt mye av å være sammen med både barnebarn og foreldre, så det var en ren fornøyelse. Det gikk derimot dårligere når det gjaldt fornøyelsene for lillebroren hans.

Les også (+) Han kunne miste familien sin på grunn av meg

Likegyldig

Det første avdraget kom som det skulle, men så startet unnskyldningene, og det ble lenger og lenger mellom hvert avdrag. Til slutt betalte han ikke i det hele tatt.

Når vi kontaktet ham, hadde han mange forklaringer og lovte bot og bedring, mens han andre ganger ikke tok telefonen i det hele tatt.

Jeg likte ikke situasjonen vi hadde havnet i, og jeg var bekymret for hvordan vi skulle klare oss når vi ikke om lenge ble pensjonister.

Mannen min var sint, men vi snakket ikke med noen om det. Det føltes så skamfullt å ha en sønn som var så likegyldig overfor oss, at han ikke brydde seg med å betale gjelden sin til oss.

I samme periode døde min manns bror etter flere års sykdom. Vi var i tvil om hvorvidt vi skulle fortelle det til vår sønn. Ville han overhodet komme i begravelsen, og hadde vi egentlig lyst til å treffe ham på en allerede tung dag?

Det ble storebroren hans som fortalte om begravelsen. Han visste fortsatt ikke noe om lånet lillebroren hadde fått, men han kunne ikke unngå å se det stramme draget faren hans fikk om munnen da det ble snakk om lillebroren. Han dukket opp i begravelsen uten sin kone, og lot som ingenting.

Vi unngikk ham det meste av ettermiddagen og kjørte hjem uten å si farvel. Dagen etter ringte storebroren for å høre hva i all verden som foregikk, men mannen min og jeg var jo enige om ikke å si noe før vi hadde funnet ut av hva vi skulle gjøre.

Jeg svelget all skam og kontaktet banken for å høre hvilke muligheter vi hadde. De kunne ikke hjelpe, fordi vi hadde tatt opp lånet i vårt navn og sto derfor ansvarlige for avdragene.

En advokat anbefalte oss å skrive et testamente for å minimere den arven vår yngste sønn ville få når vi døde. Han ville få sin pliktdelsarv og ikke noe mer.

Det var en tung beslutning å skrive et slikt testamente. Det føltes på en måte som en hevn, selv om vi jo aldri ønsket ham noe vondt.

Men etter mange samtaler med et vennepar vi hadde kjent siden ungdommen, kom vi frem til at det var den riktige beslutningen. Det var i det hele tatt nærmest terapeutisk å snakke med utenforstående om sønnen vår.

Den siste gangen vi snakket med vår yngste sønn, var det ikke mye vi sa til hverandre. Han hadde på det tidspunkt ikke betalt avdrag på 12 måneder, og det nye testamentet lå på bordet og manglet underskriftene våre.

Han vegret seg for å snakke om penger, fordi konen hans sto ved siden av. Det viste seg at de skulle reise på ferie i utlandet. Det var dråpen. Vi brøt all kontakt med ham, og han har ikke forsøkt å kontakte oss eller betalt avdrag på gjelden.

Vi underskrev det nye testamentet og inviterte vår eldste sønn med kone for å fortelle om beslutningen vår.

Han ble rasende på broren sin, men vi ba ham respektere at vi under ingen omstendigheter ønsket at han blandet seg inn. Det aksepterte han, men han sa også at han aldri ville se eller snakke med broren sin igjen.

Vi bebreidet lenge oss selv for at vi åpenbart hadde skapt en så egoistisk og uansvarlig sønn. Vi hadde jo beskyttet ham som et lite barn til langt opp i ungdommen. Hadde vi stilt større krav og presset ham til å stå i det når det ble vanskelig, så hadde kanskje alt gått annerledes?

Alt vi hadde foretatt oss var imidlertid av kjærlighet, og nå kunne vi ikke gjøre om det. I dag har vi forsont oss med det hele og vi snakker ikke ofte om vår yngste sønn, men vi håper jo at han har det bra.

Den ulykksalige situasjonen har bundet familien tettere sammen. Vår eldste sønn og hans kone har tatt seg av oss hele veien, og vi er veldig takknemlige for det tette forholdet vi har til dem og våre tre barnebarn.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Han fikk lov til alt, bare fordi han var så søt. Til slutt fikk jeg nok

Jeg våget ikke fortelle om sykdommen min. Det fikk uante konsekvenser