De blå sidene
Først forlot han meg for en annen. Så «kjøpte» han sønnen vår med dyre gaver
Jeg er uføretrygdet og kan ikke konkurrere med eksmannen min.
Espen og jeg giftet oss da jeg var 20 og han 24 år. Vi ønsket oss barn, men det skulle gå 10 lange år med håp og skuffelser før vi lyktes.
Jeg var uføretrygdet etter en bilulykke, men klarte meg godt i hverdagen, selv om dagene ble lange da jeg måtte slutte i den trivelige jobben min.
Men så fikk vi endelig vårt etterlengtede barn, da fikk dagene mine mening og innhold. Jeg elsket lille Torstein, jeg elsket min mann og syntes livet var godt å leve.
Vi bodde i en treroms blokkleilighet. Visst skulle vi ønske at vi hadde noe mer romslig, men vi måtte bruke fornuft.
Vi hadde ikke økonomi til større bolig, for jeg kunne ikke regne med å komme i jobb igjen. Men jeg likte å være en bollebakende mor med tid for gutten min og vennene hans.
Kort sagt, jeg var lykkelig, selv om jeg var plaget med kroniske smerter.
Les også (+): – Jeg forlot min samboer og datter for en selvopptatt og ondskapsfull kvinne
Sjokkbeskjeden
Det var rett etter vi hadde feiret 12-årsdagen til Torstein at jeg merket de første tegnene på at Espen hadde forandret seg.
Han ble fraværende, fjern og taus, det var som han ikke lenger la merke til meg.
Han som før kom hjem etter jobben og gjerne droppet både julebord og annen selskapelighet til fordel for oss, ble nå plutselig veldig opptatt av å være med på alt som foregikk.
Jeg tenkte først at det var et utslag av den mannlige overgangsalderen. Han hadde fylt 45 og trengte kanskje å bevise at han fremdeles var ung nok til å være med på det meste. Men det var nok verre enn som så.
– Jeg har forelsket meg, sa Espen like ut en kveld han kom sent hjem og Torstein hadde sovnet.
Jeg stirret forvirret på ham – spøkte han?
Det var ingen spøk. Han fortalte at han hadde forelsket seg i sin nye sjef i firmaet hvor han jobbet, og at forelskelsen var gjensidig.
Jeg fikk sjokk. Ikke et øyeblikk hadde jeg forestilt meg noe slikt, for meg var det bare Espen, og jeg hadde trodd at det var slik for ham også.
Jeg var svært såret, men måtte godta situasjonen. For Espen fortalte at de allerede hadde bestemt seg for at det skulle bli dem to.
Den natten orket jeg ikke å legge meg. Jeg ble sittende i godstolen og gruble. Jeg innså at jeg hadde vært altfor godtroende.
Dessuten – hvis jeg skulle være ærlig – så hadde Espen og jeg glidd fra hverandre de siste årene. Det var sant nok, men vi kunne da ha forsøkt å rette på det?
Neste dag sa Espen at han ville flytte så snart som mulig. Vi fortalte det til Torstein sammen. Som unger flest i en slik situasjon reagerte han med sorg.
– Hvorfor skal dere skilles, dere krangler jo aldri, gråt han.
Jeg strøk ham over håret. Jeg forsikret ham om at vi begge var like glad i ham fremdeles. Jeg kunne ikke si noe om Espens nye dame, det var vi enige om å skåne Torstein for inntil videre.
Det ble tomt og rart hjemme etter at Espen flyttet på hybel. Det var på et av Torsteins besøk hos faren at Espen fortalte at han hadde truffet en ny dame.
Og etter å ha bodd på hybel i knapt to måneder flyttet han sammen med kjæresten Lise. Han flyttet inn i hennes store hus på Oslos beste vestkant.
Etter første besøk var gutten ganske lunken til pappas nye dame, men han var tydelig imponert over huset og bilen hennes. Men det tok ikke lang tid før Torstein ble fortrolig med Lise.
– Hun er kjempegrei, sa han etter det tredje besøket i hjemmet hennes. – Hun har lovet meg nye skøyter og dataspill. Hun skal innrede et eget rom til meg, og jeg kan velge selv hvordan jeg vil ha det, sa han begeistret.
Etter hvert var det ikke måte på hvor mye datautstyr og andre dyre ting Lise kjøpte til gutten, og hvilken 12-åring kan si nei til noe sånt?
Med min lille trygd kunne jeg overhodet ikke konkurrere med Lise.
Og Torstein, som hadde vært en harmonisk, fornøyd gutt, begynte å sammenligne vår lille, trange leilighet, som han ble mer og mer misfornøyd med, med Lises romslige hus.
Les også (+): Alt virket perfekt hjemme hos oss. Folk skulle bare visst
Nyheten sjokkerte meg
Så kom nyheten som slo meg helt ut. En helg Torstein hadde vært hos faren, kjørte Espen ham hjem søndag kveld som vanlig.
Denne gang var Espen med inn og var blidere og hyggeligere enn han hadde vært på lenge.
– Torstein og jeg vil snakke med deg om noe, sa han.
Så plumpet Torstein ut med det – han ville flytte fra meg og bo hos faren og Lise. Jeg ble målløs og satt bare og stirret fra den ene til den andre mens klumpen vokste i halsen.
Espen prøvde å forklare det med at nå hadde de så god plass og mulighet til å gi Torstein alt han ønsket seg av leker og utstyr.
Leker og utstyr! Først mistet jeg altså mannen min, og nå ville de ta sønnen fra meg også – for å gi ham leker og utstyr.
Da jeg endelig klarte å si noe, spurte jeg Torstein om han hadde tenkt grundig gjennom dette. Han forsikret meg om at det hadde han, men da han så hvor lei meg jeg ble, tilføyde han fort:
– Men jeg kommer ofte og besøker deg.
Hva kunne jeg si eller gjøre? Gutten var tenåring og hadde rett til å bestemme selv. Jeg kunne ikke annet enn å godta det, men med stor sorg.
Torstein flyttet to måneder senere. Han er hos meg annenhver helg, og jeg ser jo at han trives med sitt nye liv. Det gjør ikke jeg.
Jeg har mistet det kjæreste jeg eier, er 40 år og uføretrygdet. Jeg har følelsen av at materialismen råder i samfunnet vårt i dag, det er blitt slik at materielle goder teller mer enn noe annet.
Derfor var jeg dømt til å tape i kampen mot Espen og Lise. De har kjøpt gutten ved å gi ham alt han ønsket seg, alt mamma ikke kunne gi.
Jeg bare håper at han en dag ser at de viktigste verdier i livet ikke kan kjøpes for penger.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
