Leserne forteller
Jeg grublet over når og hvorfor ting gikk galt. Svaret kom som en storm
Da jeg forsto at mannen min ville gå fra meg, ble jeg desperat. Jeg kunne ikke se for meg en hverdag med en oppløst familie.
Vi hadde vært på fest hos venner den kvelden, og vi var begge litt beruset – kanskje mannen min litt mer enn meg.
«Jeg har ikke lenger de rette følelsene for deg», sa han plutselig.
Uten å si det direkte, hørtes det ut som om han ønsket at vi skulle skille oss.
«Hva mener du?» spurte jeg, men i stedet for å forklare meg hva han tenkte, sa han at vi fikk snakke om det en annen gang.
Vi la oss i sengen, som vi hadde delt i nesten 20 år, og selv om jeg ikke var edru, husker jeg at jeg hadde en urolig følelse inni meg da jeg krøp inntil ham.
Han la armen rundt meg, og selv om noe føltes veldig galt, sovnet jeg.
Da jeg våknet morgenen etter, hadde jeg vondt i magen og følte uro, og det første som slo meg var at jeg hadde det vi kaller «bondeanger», altså ettervirkninger av en kveld med for mye alkohol.
Men så kom jeg på hva Trond hadde sagt, og det føltes som om følelsene raste gjennom kroppen min.
Ville han si noe selv om det han hadde sagt? Jeg ventet spent, men da han sto opp, sa han ingenting og alt virket som før.
Vi lagde frokost til de to barna våre og oss selv. Han stekte søndagsomeletten, slik han pleide, og vi gikk på tur, slik vi gjorde hver søndag. Alt virket å være som før.
Vi hadde hatt et rolig samliv og et ok ekteskap, slik jeg så det. Lidenskap var ikke et ord jeg vil si at fantes mellom oss, men vi kranglet ikke, var enige og fungerte bra sammen på alle måter.
Jeg hørte og leste om ektepar som slet med utroskap, sinne og store krangler, og tenkte at jeg var heldig.
I ukene etter at Trond sa til meg at han ikke hadde de rette følelsene for meg, forsøkte jeg å være helt vanlig, men inni meg var det sådd en usikkerhet, og jeg ventet på at han skulle forklare meg hva han hadde ment og hvorfor han sa det han gjorde, men han sa ingen ting.
Og fordi det var sånn, slo jeg meg etter hvert til ro med at det bare hadde vært «fyllerør».
Les også (+): Det var alltid jeg som måtte ordne alt. Men nå orket jeg ikke mer
Han ville skilles
Det gikk tre år til, og vår hverdag var som den pleide, uten dramatikk og med stor grad av forutsigbarhet.
Vi var en familie som i andres øyne fikk det til. Mens han fulgte opp vår eldste sønn i fotball, fulgte jeg opp datteren vår i håndball og dans.
Kveldene våre var rolige. Mens Trond satt foran TV og så på sport, gikk jeg litt frem og tilbake i huset for å få unna de huslige gjøremålene. Jeg hadde gjort disse tingene i så mange år at jeg praktisk talt gikk på autopilot.
Når jeg var ferdig, gikk jeg på badet og pusset tenner og tok på meg nattkjole. Med årene hadde jeg sluttet å si god natt, jeg bare forsvant stille inn i ektesengen, og når han etter hvert la seg, hadde jeg sovnet for lengst.
Når jeg ser på hva jeg skriver, ser jeg hvordan det oppfattes, men den gangen så jeg på vårt daglige liv som trygt og bra.
Derfor var det et sjokk da Trond på nytt sa til meg den setningen som noen år tidligere hadde opprørt meg sånn: «Jeg har ikke lenger de riktige følelsene for deg.»
Denne gangen hadde vi ikke vært på fest og han sto edru og alvorlig rett ved siden av meg mens vi ryddet opp etter en vanlig middag. Barna, som var blitt tenåringer, hadde løpt fra bordet for å være sammen med venner.
Umiddelbart kom den paniske følelsen som fikk meg til å tenke at jeg kom til å kaste opp.
«Hva er det du forsøker å si?» spurte jeg. «Vil du skilles?»
Han sa at han hadde tenkt på det i flere år, at vi var mer venner enn kjærester, og at han lenge hadde slitt med tanken på å leve slik resten av livet, uten den kjærligheten som skal være mellom mann og kvinne.
Slik jeg så det, hadde vi gode grunner til å fortsette sammen, vi hadde jo to barn. Det beste måtte da være å sørge for at de fikk ha sitt familieliv, argumenterte jeg.
Han sa at han hadde tenkt på dette, han også, men til slutt landet han på at vi var dårlige forbilder hvis vi ga opp egne drømmer og levde ulykkelig, bare for deres skyld.
«Jeg tror de ønsker oss mer enn det, de er kloke, unge mennesker», sa han.
Så redd som jeg var da, hadde jeg aldri vært før. Mannen min hadde bestemt seg for å flytte ut, og tanken på å leve livet alene, med barn boende hos meg annenhver uke, fremsto som det verste av alt tenkelige.
Hva ville familie og venner si, ikke minst? Det var et nederlag.
Les også (+): Hver gang det skjer, løper mannen min ut for å slippe unna
Kjærlighetshormoner
I to uker bodde han hjemme og vi sov i samme seng, selv om han hadde bestemt seg for å skilles. Jeg fortalte ingen ting til noen om det som skulle skje; det orket jeg ikke.
Da Trond sa at vi måtte fortelle barna om bruddet, var jeg sikker på at de kom til å bli sinte og fortvilet, men det skjedde ikke.
«Kanskje får dere det bedre?», sa den eldste. Bedre? Jeg ble så overrasket, for jeg trodde ikke at jeg hadde fremstått som ulykkelig.
Det skulle vise seg at tenåringene var mindre påvirket av bruddet enn oss voksne. De sa at de gledet seg til å veksle mellom to hjem, og de var begeistret da faren sa at de skulle få innrede de nye rommene sine selv.
Det var jeg som sørget. Og i den «boblen» jeg var i, følte jeg nesten et svik da ungene mine uttrykte begeistring over farens oppussingsprosjekt i et nytt hjem.
Da han flyttet ut, orket jeg ikke å gå ut etter arbeidstid. Hvis noen kommenterte bruddet, klarte jeg ikke å åpne opp, men avviste folk.
«Det er ikke mitt valg», var hva jeg kunne strekke meg til å si.
I et halvt år følte jeg på en slags skam, men jeg så at barna mine hadde det bra og at Trond virket gladere. Selv grublet jeg over når og hvorfor ting gikk galt.
Svaret på alt kom som en storm. En vårdag for tre år siden ble jeg invitert til gode venner, som også hadde bedt en fraskilt mann, som var like glad i å gå turer som det jeg er.
De hadde selvfølgelig en baktanke med å be både ham og meg, og det skulle vise seg at de kjente oss begge ganske godt. Han og jeg fant tonen, og det jeg aldri trodde kunne skje, skjedde. Jeg ble oppover ørene forelsket.
I mange år hadde jeg levd på det jevne, uten store følelser av noe slag. Jeg var tilfreds og fornøyd med tingenes tilstand og mente selv at jeg ikke savnet noe.
I møtet med stor kjærlighet, måtte jeg gå noen sannhetsrunder med meg selv.
Sannheten var at Trond og jeg var ungdommelig forelsket en gang, men at de følelsene egentlig forsvant ganske fort.
Samme hvor hardt jeg forsøkte å hente frem minner om en kropp i brann, klarte jeg det ikke. Han og jeg levde i en årrekke sammen som venner mer enn kjærester.
Da jeg ble sammen med ham som nå er min samboer, skjedde det noe med meg. Jeg ble gladere, mer oppstemt, lo mer, ble kvikkere.
«Mamma, det er så fint å se deg sånn», sa barna mine.
De så en far som også var gladere. Også han fant en ny kjæreste ganske raskt etter bruddet.
I dag vet jeg at kjærlighetshormoner gjør oss til bedre utgaver av oss selv. Hjemme er jeg blitt en morsommere og kulere mor. På jobben er det mer humor og latter rundt meg fordi jeg har det virkelig bra hjemme.
Jeg har en kjæreste, som spontant legger armene rundt meg, som sier at han elsker meg, og som ler av de samme tingene som meg. Ikke minst legger vi oss sammen hver kveld.
Jeg har tenkt mye på at jeg la meg uten å si god natt, at Trond og jeg nesten ikke snakket sammen i årene vi var gift, fordi han så på TV mens jeg ryddet og vasket.
Vi gikk på autopilot, begge to, og vi beriket ikke hverandres liv. Det skyldtes at vi egentlig ikke hadde store følelser for hverandre, ikke rent kjærlighetsmessig.
For det har jeg forstått nå; det var ikke bare han som manglet de rette følelsene for meg. Jeg hadde dem heller ikke overfor han.
Da jeg erkjente det, klarte han og jeg endelig å snakke sammen igjen, som de vennene vi alltid har vært. Det var riktig at vi sluttet å leve sammen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
