Leserne forteller
Vi ble sjokkert av det vår svigerdatter fortalte om sønnen vår. Det viste seg at årsaken lå i fortiden hans
– Hva er det som har skjedd? Nå vil jeg vite sannheten, sa jeg og grep armen hennes. Jeg kjente en angstklo rundt hjertet.
Mannen min og jeg har prøvd å gi sønnen vår en trygg og god oppvekst. Etter mye grubling og selvransakelse mener vi at vi ikke har sviktet som foreldre.
Riktignok var han enebarn, men vi var svært bevisste på ikke å skjemme ham unødig bort eller bli overbeskyttende av den grunn.
Sønnen vår var grei å ha med å gjøre. Han fikk lett venner og var en snill og åpen gutt. Ikke engang i puberteten ble han noe spesielt vrang og opprørsk.
Han var en trygg og glad gutt med mange interesser, aktiv i idrettslaget og ivrig speider.
I alle år prioriterte mannen min og jeg å kjøre til og fra ulike stevner og leire, og vi deltok i et utall foreldredugnader. Vi mente det var viktig å bli kjent med vår sønns venner og foreldrene deres.
Derfor føler vi at vi ikke bare hadde god kontakt med gutten vår, men at vi også hadde godt kjennskap til vennene og det sosiale livet hans.
I løpet av vår sønns oppvekst hørte vi aldri noen som klaget over at han var aggressiv og vanskelig. Han var en fredelig og rolig gutt som ikke likte uvennskap og slåsskamper.
Noe ustyrlig temperament og farlig sinne, som svigerdatteren vår fortalte om, har vi aldri merket noe til. Og jeg og mannen min har alltid vist sønnen vår at vi både har vært glad i hverandre og i ham.
Hva har vi da gjort galt? Hvor har vi sviktet? Hvordan er det mulig at en deilig baby, en skøyergutt, en grei tenåring og forelsket ung mann får seg til å banke opp kvinnen i sitt liv?
Etter at vi fikk vite at han var konemishandler, har jeg sørget og grublet i søvnløse netter. Jeg grublet til nervene slo klikk og jeg ble innlagt på psykiatrisk avdeling.
Sønnen vår hadde hatt en rekke kjærester, men jeg hadde inntrykk av at det hadde vært overfladisk, for han var ikke sammen med noen av dem særlig lenge.
Det ble alvor først da han traff hun som ble vår svigerdatter, trodde vi.
Les også (+) «Bare vent, de kommer snart til å bli skilt», sa mamma bestandig om andre. Det ødela mye for meg
Søke hjelp
Til å begynne med skjønte vi ikke at de hadde problemer. Men slikt lar seg ikke skjule i lengden. Stadig oftere møtte vi en fortvilet svigerdatter med uforklarlige blåmerker. En søndag sønnen vår var alene på skitur, sprang bomben.
Mannen min og jeg hadde spasert en tur og stakk innom sønn og svigerdatter på hjemveien. Vi ble tatt imot av en svigerdatter med et anstrengt smil, og jeg så på øynene hennes at hun hadde grått.
Hun hadde bloduttredelser rundt det ene øyet, og underarmen hennes hadde et stort, blåsort merke.
– Hva er det som har skjedd? Nå vil jeg vite sannheten, sa jeg og grep armen hennes. Jeg kjente en angstklo rundt hjertet.
Hun begynte å gråte, men fikk etter hvert frem at det var sønnen vår som var årsak til blåmerkene. Da gråten stilnet, fortalte hun lavmælt om hvordan han kunne forandre seg til en syk person med et forferdelig sinne.
Da slo og sparket han uten hemninger, til han sank sammen i gråt. Etter slike anfall pleide han å være utrøstelig, lovet bot og bedring og tryglet om tilgivelse.
– Og jeg tilgir ham, hver eneste gang, sa hun. – Men nå er jeg ikke sikker på om jeg klarer mer, selv om jeg er glad i ham. Hvis han bare ville søke hjelp …
– Vi skal støtte deg, sa jeg og klemte henne. – Vi må få ham til å søke hjelp hos psykolog.
Vi ble hos dem til sønnen vår kom hjem. Han virket amper og tydelig nervøs da han fikk øye på oss. Vi konfronterte ham med mishandlingen, han prøvde å nekte. Da han forsto at det ikke nyttet, innrømmet han det hele.
– Jeg skjønner ikke hva som kommer over meg, sa han. – Jeg er jo så glad i deg, sa han til vår svigerdatter. – Og jeg er redd dette sinnet mitt selv. Jeg forstår at det er sykt, sa sønnen vår og begynte å gråte.
Sammen ble vi enige om at han måtte gå til psykolog. Det var en lettelse og et lite streif av håp da han omsider lovet oss å søke hjelp allerede neste dag.
Les også (+) Jeg hadde fire barn, ingen inntekt og et ødelagt ekteskap. Så dukket det opp et ukjent testament
Ukontrollert raserianfall
Det er over ett år siden denne kvelden. De har ikke gått fra hverandre, tvert imot har vår svigerdatter trofast stått ved vår sønns side i hans møysommelige kamp for å endre adferd.
Det hender hun har blåmerker fremdeles, men langt mer sjelden enn før. Vi har sagt vi forstår hvis hun forlater ham, vår støtte har hun uansett. Ingen skal finne seg i vold og mishandling.
– Jeg går ikke fra ham, nå ser vi at det går fremover, sa hun da hun stakk innom oss for noen uker siden.
Hun fortalte at psykologen lenge hadde sagt at sønnen vår fortrengte noe fra sin ungdomstid. Og vår sønn hadde betrodd henne at skremmende bilder fra en trafikkulykke hadde begynt å dukke opp i minnet hans.
Psykologen sa at disse minnene med stor sannsynlighet var nøkkelen og forklaringen på hans ukontrollerte raserianfall.
Denne skremmende opplevelsen han hadde fortrengt, hadde gitt ham et sår på sinnet, mente psykologen.
– Han har fortalt meg noe som skjedde den gang han var i militæret, sa vår svigerdatter.
– Han ville at jeg skulle fortelle om det til dere. Fremdeles orker han ikke å snakke stort om det som hendte, men han ville vi skulle dele dette gjennombruddet i behandlingen med dere, så vi alle kan få et sterkere håp om at han skal bli frisk.
Forbauset lyttet jeg til hva hun hadde å fortelle. At sønnen vår hadde vært glad i en jente da han avtjente verneplikten, hadde jeg aldri visst noe om …
Hun var fra det stedet hvor sønnen vår var i førstegangstjeneste. En dag hadde han vært på joggetur og kom som førstemann til åstedet for en trafikkulykke.
Han fant bilføreren død i forsetet. Det var en ung jente. Hun var sterkt kvestet, men han så at det var kjæresten hans.
Han hadde aldri fortalt om henne eller hennes tragiske og voldsomme død til noen av oss. Men hun hadde vært hans første, store kjærlighet. Han hadde planlagt å ta henne med hjem i høstferien.
Han hadde vært svært forelsket og stolt og ville ikke bare fortelle om henne over telefon. Etter den tragiske ulykken ville sønnen vår bare dø.
Han fikk noen piller av legen, men ingen hjelp til å bearbeide sorgen. I stedet klarte han å fortrenge det hele.
Men alt som hendte den gang, begynte å komme opp til overflaten etter at han giftet seg. Minnene kom frem i form av angst, depresjon og det, inntil nå, uforklarlige raseriet som ga seg utslag i konemishandling.
I ukene som har gått etter at vi fikk høre om ulykken, har flere biter falt på plass i det møysommelige puslespillet det er for sønnen vår å bli frisk.
Psykologen mener han vil bli helt bra, men det kan ta tid. Han må tvinge seg til å huske, bearbeide og bli ferdig med fortiden.
Det viktigste er at han, med både hode og følelser, kan forstå hvor heldig han har vært som har funnet kjærligheten for annen gang og kan gå videre i livet med en kvinne han elsker.
Hvis skyldfølelse, smerte og fortrengning slipper taket, vil også den voldsomme aggresjonen forsvinne.
Jeg forteller denne historien mest for vår svigerdatters del og for alle andre i lignende situasjoner. Jeg vil ikke unnskylde min sønns handlinger. De er gale og totalt uakseptable, samme hva psykologen sier.
For min mann og meg er det viktig å være der for gutten vår, men det er vel så viktig å se feilene hans. At kjæresten hans døde var tragisk. Å fortrenge det er sykt.
Likevel er jeg lettet over at det er en psykisk skade som er årsak til volden, og ikke noe fra barndommen.
En kan selvsagt diskutere hva som virker mest inn av arv eller miljø. Men hverken jeg eller mannen min kjenner til at noen andre i slekten vår har vært mishandlere eller voldelige på andre måter.
Derfor tror vi at det som skjedde den gang sønnen vår var i militæret, er årsaken til alt dette vonde. Vår trøst er at problemet ikke lenger er skjult og at han får behandling.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
