leserne forteller

Først i voksen alder forsto jeg hva min egen mor hadde gjort mot meg

Jeg har ald­ri hatt et vel­dig godt for­hold til mo­ren min. Først nå i godt vok­sen al­der for­står jeg hvor­for.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: Getty Images
Sist oppdatert

Alle øns­ker å ha et godt for­hold til mo­ren sin. Alle drøm­mer om å bli els­ket be­tin­gel­ses­løst og bli verd­satt for den man er. Men det er ikke all­tid det er slik. Det­te skal jeg gå inn i når jeg de­ler min his­to­rie.

Sett uten­fra: Jeg voks­te opp med en fan­tas­tisk mam­ma, som var en ild­sjel i lo­kal­sam­fun­net, og som var en pri­mus mo­tor i de ak­ti­vi­te­te­ne søs­te­ren min og jeg del­tok i. Hun bak­te ka­ker til sko­le­av­slut­nin­ger, sa all­tid høyt og ty­de­lig hva hun men­te om ting og ble sett på som en res­surs.

Det var fan­tas­tisk mye bra med hen­nes væ­re­må­te.

Som barn så jeg opp til henne. Hun for­tal­te meg hvor­dan ting måt­te være og jeg lyt­tet og var flink pike. Jeg ble den snil­le jen­ta, som gjor­de som de voks­ne sa. Jeg hus­ker at mam­ma skrøt av meg. Når jeg pyn­tet meg sa hun at jeg var ny­de­lig.

Et min­ne har jeg ald­ri klart å leg­ge bort. Det hand­let ikke om meg, men om en jen­te i klas­sen min, som bod­de noen kvar­ta­ler unna oss.

Hun be­gyn­te å bli lub­ben og mam­ma snak­ket for­ak­te­lig om henne, som om hun var ek­kel. «Hun bur­de ha spist mind­re ka­ker!» sa hun, et­ter at vi had­de hatt be­søk av henne.

Jeg så ikke på ven­nin­nen min som noe an­net enn nor­mal, men for­di mam­ma gjor­de meg opp­merk­som på krop­pen hen­nes, så jeg at hun had­de en litt stør­re mage enn vi and­re jen­te­ne. Or­det tjukk kom på plass i mitt vo­ka­bu­lar, og å være tjukk var noe av det verst ten­ke­li­ge. For­di mam­ma sa det.

Da ten­å­re­ne kom end­ret min kropp seg. Jeg had­de på fars­si­den noen sto­re men­nes­ker, hvil­ket jeg ble min­net om til sta­dig­het av mam­ma i den­ne ti­den. Hun laget et skrem­me­bil­de. «Nå må du pas­se deg så du ikke blir som bes­te­for­eld­re­ne dine», gjor­de hun klart.

Både far­mor og far­far var fer­me men­nes­ker, det så jeg, men jeg els­ket dem. Far­mor var myk, kjær­lig og god.

For­eld­re­ne mine ble skilt og jeg bod­de mest hos mam­ma. Jeg vet i dag at det var for­di hun krev­de at det skul­le være slik.

Had­de jeg fått vel­ge hvem jeg skul­le bo sam­men med, ville jeg ha valgt pap­pa, for hos ham slap­pet jeg av.

Han var glad i meg som jeg var og sa at jeg var den fi­nes­te jen­ta han viss­te om. Jeg kjen­te i hjer­tet mitt at han vir­ke­lig men­te det. Ald­ri kom­men­ter­te han det hvis jeg for­syn­te meg to gan­ger av en mid­dag.

Hos mam­ma ble pro­ble­me­ne stør­re og stør­re. Jeg var 15 år da jeg fikk vite at jeg var blitt tjukk og at jeg måt­te skjer­pe meg og trene mer og spi­se mind­re. Jen­ta jeg så i spei­let var på in­gen måte pen.

For­di mam­ma sa at jeg måt­te slan­ke meg, ha­tet jeg krop­pen min. For­di jeg var for­tvi­let, ble jeg in­ne­slut­tet, og hun sa at jeg var vrang og van­ske­lig å ha med å gjø­re.

I fle­re år for­søk­te jeg å gå ned i vekt, men uten hell. Det end­te med at jeg ble så sul­ten at jeg kas­tet meg over mat i det skjul­te. Den von­de spi­ra­len var et fak­tum. Jeg ble «hun sto­re».

Hjem­me had­de jeg en mor som til sta­dig­het min­net meg på hvor lite pen jeg var.

«Du kan ikke la krop­pen din for­fal­le i så ung al­der», sa hun, og la til at hun sa det for­di hun ville mitt beste.

Les også: (+) Jeg var på joggetur da jeg plutselig løp forbi mamma – og avslørte hennes livslange hemmelighet

Mamma kalte det "velmente råd"

«Jeg vil ditt beste», sa hun i grun­nen vel­dig ofte, og jeg trod­de på henne. I dag ser jeg at hun ald­ri ak­sep­ter­te meg som jeg var – at hun for­ak­tet meg for­di jeg ikke had­de selv­di­sip­lin nok til å bli slank.

Hun skam­met seg over meg og nek­tet å ak­sep­te­re at jeg ikke had­de den sam­me, slan­ke krop­pen som hun og lil­le­søs­te­ren min.

Jeg skri­ver i for­tid, som om det bare gjaldt den gan­gen, men sann­he­ten er at hun fort­satt kan finne på å snakke ned­la­ten­de til meg. I vok­sen al­der har jeg måt­tet tåle mye fra min mor. Al­der­dom­men har på in­gen måte gjort henne mil­de­re.

Det er ikke min hen­sikt å hen­ge ut mam­ma. Hun er også et fyr­ver­ke­ri av et men­nes­ke, som gjør mye bra. Det er over­for meg at hun tråk­ker over. Bare over­for meg. For­di hun har fobi mot fed­me, li­der jeg.

«Nå må du ta deg sam­men», er hen­nes man­tra over­for meg.

Da jeg fikk barn var hun flink til å for­tel­le meg at jeg ald­ri måt­te la bar­na mine bli like sto­re som meg og jeg opp­lev­de det som vel­dig så­ren­de. Hvor­for fant jeg meg i at hun snak­ket slik til meg? Jo, for­di jeg trod­de at hun had­de rett og var i sin ful­le rett. Dess­uten at hun snak­ket ut av kjær­lig­het.

Når jeg ten­ker på alt jeg har fun­net meg i, blir jeg først og fremst trist. Da min dat­ter kom i ten­å­re­ne sa bes­te­mo­ren: «Du må love meg at du pas­ser på vek­ten, slik at du ikke blir som mo­ren din».

I dag ser jeg at in­gen som snak­ker som henne kan dekke seg bak et kjær­lig­hets­mo­tiv.

Når jeg ser til­ba­ke på hen­nes og min his­to­rie sam­men, ser jeg at jeg ble mob­bet i mitt eget barn­doms­hjem, og langt inn i vok­sen al­der. På grunn av henne føl­te jeg meg ald­ri fin el­ler bra nok. Hun ga meg et elen­dig selv­bil­de.

Først som 50-år­ing har jeg inn­sett at jeg ikke er i ka­te­­go­ri­en vel­dig stor. Jeg er bare ferm. Noen vil si ferm og flott.

Les også (+) Sjefen gjorde livet mitt til et mareritt

Jeg valgte henne bort

De siste to åre­ne har jeg holdt av­stand til mam­ma. Hver gang jeg er sam­men med henne, fø­ler jeg meg tråk­ket på. Det går ikke len­ger.

En­de­lig har jeg inn­sett at jeg må verne om meg selv og unn­gå de si­tua­sjo­ne­ne som drar meg ned.

Hun fø­ler seg svik­tet og sier at jeg er utakk­nem­lig. Hun min­ner meg hele ti­den om alt det gode hun har gjort for meg. Når jeg sier at jeg har følt meg mob­bet av henne, sier hun at jeg over­dri­ver og at jeg må lære meg å se at hun bare ville hjelpe meg.

Det er nyt­te­løst å dis­ku­te­re dis­se tin­ge­ne med henne. Hun nek­ter å ta selv­kri­tikk.

Selv­føl­ge­lig er det ald­ri hyg­ge­lig å måt­te ta av­stand fra sine egne. Det er vik­tig for meg å få sagt at jeg ten­ker mye på mam­ma og er glad i henne, til tross for hva hun gjor­de mot meg.

Jeg har ana­ly­sert og saum­fart hen­nes kom­men­ta­rer gjen­nom fle­re tiår og har lan­det på at hun er sy­ke­lig opp­tatt av å være slank.

Hun har en fobi, rett og slett, hånd­te­rer ikke over­vekt el­ler «flesk», som hun kal­ler det. Der­for, strengt tatt, er det synd på henne.

Av­stan­den jeg har valgt å ha, har gjort meg godt. I mitt liv nå er det in­gen som rak­ker ned på meg. Jeg får være meg selv og opp­le­ver at både barn, ek­te­mann og ven­ner er glad i meg ak­ku­rat som jeg er.

Sist som­mer var jeg på fe­rie sam­men med noen barn­doms­venn­in­ner og det ble snak­ket om mam­ma. Da kom det frem at også de had­de re­agert på hvor­dan hun snak­ket om min kropp og vekt. Det var en let­tel­se å få be­kref­tet det jeg har følt; at jeg ble ut­satt for mob­bing i eget hjem.

Til og med de, som ble løf­tet frem av mam­ma, støt­tet meg. For hva hun sa når de var rundt oss, var: «Se så slank og pen hun er».

Dess­ver­re fin­nes det man­ge for­eld­re som rak­ker ned på egne barn for­di de ikke er pene el­ler flin­ke nok. Jeg hå­per at min his­to­rie kan få voks­ne til å ten­ke seg om når de snak­ker til barn og unge spe­si­elt. Å gå gjen­nom li­vet med et dår­lig selv­bil­de er en kre­ven­de øv­el­se. Det vet jeg.

Min lyk­ke er at jeg gjen­nom å for­stå hva som skjed­de har klart å rei­se meg. Jeg er en­de­lig stolt av den jeg er. Ikke minst er jeg stolt av at jeg har klart å lære mine barn at de er helt per­fekt ak­ku­rat slik de er. Det er den beste ga­ven et barn kan få med seg i li­vet.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Denne saken ble første gang publisert 14/06 2022, og sist oppdatert 15/06 2022.

Les også