Leserne forteller
Jeg hadde bestemt meg for å flytte fra ham. Det var da det utenkelige skjedde
Jeg angrer ikke på valget jeg tok, selv om det påførte ham mye smerte.
Jeg husker ennå dagen vi giftet oss. Birger sto der, så rak, flott og fin i herrebunad, og han smilte på en måte som jeg aldri hadde sett at han smilte før.
Hjertet mitt gjorde kraftige byks, kjentes det som. Så lykkelig som jeg var da, har jeg bare vært to ganger siden, og det var da jeg fødte våre to fantastiske barn.
Hvor ble kjærligheten av – når ble den borte? Jeg kan ikke peke på et tidspunkt, en fase eller en konkret hendelse som førte til at ting snudde.
Heller tror jeg at vi med årene sakte, men sikkert vokste fra hverandre, mistet kommunikasjonen og endte med å bli likegyldige overfor hverandre.
Allerede da barna var små merket jeg at kjærlighetslivet ble labert. Den gangen gjorde det meg ikke noe, for jeg var sliten av å stå i full jobb samtidig som jeg var en pliktoppfyllende og ordentlig mamma.
Jeg orket ikke å ha sex; jeg sovnet i samme øyeblikk som jeg la hodet på puten.
I mange år var vi venner, og den viktigste oppgaven vi hadde, var å sørge for ungene.
Jeg tenkte iblant at vi var et godt team, men samtidig vokste det frem en tanke om at vi var på hver vår planet.
Iblant ergret jeg meg over ham. Han lærte aldri å legge skittentøy i skittentøykurven, han sprutet tannkrem på speilet, bommet på toalettet og gikk inn med skitne sko. Han var ikke flink til å hjelpe til med husarbeidet.
Da jeg ble 50 år og det ble naturlig å gjøre opp status, slo det meg at det var mange, mange år siden vi hadde vært kjærester.
Vi holdt sammen nærmest av plikt, fordi det ble forventet av familien og vennene våre. De trodde at vi hadde et godt ekteskap, siden vi ikke kranglet.
Da også Birger ble 50 år og jeg skulle holde en tale, forsto jeg for alvor hvor galt det var fatt, for jeg klarte ikke å finne gode ting å si, utover at han var en flott far.
«Du trenger bare å si at du er glad i ham», sa søsteren min, og jeg fikk en kroppslig reaksjon, for jeg visste at jeg ikke ville kunne si de ordene han ønsket seg: «Jeg elsker deg.»
I stedet for å være personlig i talen valgte jeg å være humoristisk. Jeg snakket om alt som irriterte meg. Og etterpå så jeg at han var såret.
Det var i kjølvannet av disse tingene at jeg ble betatt av en annen mann, og jeg forsto raskt at jeg måtte gjøre noe med livet mitt.
Jeg ønsket å føle at jeg levde – jeg drømte om å føle meg lykkelig.
Det er viktig for meg å få sagt at mannen min aldri har vært slem. Det verste jeg kan si om ham, er at han var følelsesmessig «flat».
Jeg tror han er en type person som ikke trenger mye «ild», mens jeg trenger mer enn han klarte å gi.
Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Skilsmisse
Da jeg endelig fant motet til å ta den store samtalen om at jeg ønsket skilsmisse, reagerte Birger med vantro og sjokk.
«Men jeg forventer ikke at du skal stille opp for meg», sa han, da jeg minnet om at vi hadde sluttet å være intime med hverandre.
Jeg sa at jeg følte meg frisk og sterk, og at jeg følte jeg skyldte meg selv å ta lengslene mine på alvor.
Han ville ikke forstå, og til slutt måtte jeg bli brutalt ærlig.
«Jeg er ikke glad i deg lenger, ikke på den måten en kone skal være glad i mannen sin», sa jeg.
Jeg så at jeg likeså gjerne kunne ha fiket til ham.
Neste dag begynte jeg å se etter ny bolig på finn.no, og jeg satte meg ned for å se på hvordan vi kunne dele verdiene våre, uten at han måtte flytte fra huset vårt, som var nesten nedbetalt.
I kroppen følte jeg en slags sitring – en pirrende forventning om hva livet skulle gi meg i fortsettelsen.
Jeg rakk akkurat å fortelle barna om min avgjørelse. Noen dager senere hørte jeg en kveld et digert brak fra badet vårt.
Da jeg kom inn dit, lå Birger på gulvet og ansiktet var forpint; jeg så at han var veldig redd. Da jeg snakket til ham, klarte han ikke å svare meg. «Slag», resonnerte jeg og ringte 113.
Han hadde hatt en alvorlig hjerneblødning og ble liggende i koma i mange dager. Da han våknet, viste det seg etter hvert at han hadde lammelser og slet med språket.
Der og da innså jeg at jeg måtte bli hos ham, hjelpe ham og stille opp for ham. Tross alt er jeg en ordentlig person.
«Hva gjør jeg nå?» Jeg sto foran speilet og stilte dette spørsmålet, og i neste øyeblikk hørte jeg min egne, såre gråt. Jeg hadde ikke grått på mange år, og tårene bare rant og rant.
Det var som om jeg så min egen, selvstendige fremtid bli pulverisert. Jeg innså at jeg ikke kunne tenke på meg selv og fullføre planen om å flytte fra han.
«Mamma, nå må du bli hos pappa», sa barna våre. «Selvfølgelig», sa jeg.
Drevet av plikt tok jeg vare på mannen min det neste året, og hver kveld gråt jeg meg stille i søvn.
Han var irritabel og sint på meg og krevde mye. Jeg fikk redusert stillingen min til 80 prosent, men hadde likevel ikke tid til meg selv.
Når du over lang tid bare gjør det du føler deg tvunget til, uten at det ligger kjærlighet eller glede i det, er det som om det vokser en diger verkebyll inni deg.
Jeg visste at jeg kom nærmere og nærmere punktet som ville sendte meg utfor stupet.
De gamle foreldrene mine, barna og vennene våre sa til meg at jeg var fantastisk, men jeg ønsket ikke å være fantastisk.
Egentlig drømte jeg bare om å pakke ned tingene mine og dra. Så fikk andre ta seg av min syke mann.
En morgen klarte jeg ikke å stå opp. Jeg følte at jeg hadde dobbeltsyn og var svimmel og kvalm. Da søsteren min kjørte meg til legen, var jeg redd for at det feilte meg noe alvorlig, at det var straffen for alle de stygge tankene jeg hadde hatt underveis.
Men det viste seg at jeg «bare» hadde møtt veggen.
Så jeg ble sykmeldt og begynte i terapi, og kommunen stilte opp med hjelp til Birger. Hos psykologen fikk jeg tømt meg helt, og jeg forsto etter hvert at ingen andre kom til å ta vare på meg – jeg måtte ta vare på meg selv.
Selv om ungene mine mente at jeg var en egoist, gjennomførte jeg avgjørelsen om å flytte og ta ut separasjon.
Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Fortjener sann kjærlighet
To år etter at Birger fikk slag fikk jeg et nytt hjem. Jeg måtte bestemme meg for ikke å ha dårlig samvittighet. Jeg fortjener å ha et harmonisk liv.
Jeg vet at mange tenker at jeg har oppført meg egoistisk og fælt fordi jeg forlot en mann som allerede lå nede, men vårt ekteskap var over før han ble syk, og derfor mener jeg at jeg har handlet riktig.
Å leve sammen med ham ene og alene fordi jeg synes synd på ham, er slik jeg ser det et overgrep også mot ham. Vi fortjener sann kjærlighet, begge to.
Heldigvis ser jeg nå at han har fått det bedre. Iherdig opptrening har fått ham på bena og språket er tilbake – han er nesten som før.
Han er heller ikke så sint som han var, ifølge barna våre, så det sinnet var nok bare rettet mot meg.
Og jeg? Jeg bor på 60 kvadratmeter og føler meg tilfreds og glad. I et halvt år har jeg datet en mann, som jeg går på turer og spiser middag med.
Vi har spennende samtaler og ler masse sammen, og han får meg til å føle meg attraktiv og levende.
Jeg håper at jeg gjennom min historie kan minne om ansvaret vi alle har for oss selv. Du kan ikke forvente at andre skal gjøre deg lykkelig.
Du må selv legge premissene for ditt liv og gjøre de valgene som er best for deg. Jeg angrer ikke og er forsonet med at jeg påførte min eksmann sorg. Hans sorg kan ikke være avgjørende for hvordan jeg skal leve mitt liv. Dessverre.
Men jeg unner ham alt godt og håper at han finner lykken, uten meg ved sin side. Kanskje etter hvert kan vi omgås som venner.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
