De blå sidene

– Jeg forlot min samboer og datter for en selvopptatt og ondskapsfull kvinne

Jeg var blitt far til en liten og vakker jente og hadde det bra. Men da min nye kollega la an på meg, klarte jeg ikke å tenke klart. Hun var så utrolig pen og sjarmerende. Men jeg måtte betale en stiv pris for min dumhet.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: Getty Images (Illustrasjonsfoto)
Sist oppdatert

Jeg vet at jeg ikke er ale­ne om å ha ro­tet til li­vet mitt.

Rundt om i Norge fin­nes det man­ge menn som har tenkt med noe an­net enn ho­det, og som har latt seg erobre og be­snæ­re av en kvin­ne som har vært hak­ket mer at­trak­tiv enn den de lev­de sam­men med.

Min his­to­rie hand­ler om dy­re­kjøpt et­ter­på­klok­skap, og det er med stor sorg at jeg sit­ter her og skri­ver. Min hver­dag kun­ne vært fin og ukom­pli­sert, men i ste­det er den håp­løst van­ske­lig og nes­ten ikke til å leve med. Det vers­te er at jeg kan tak­ke meg selv.

Jeg var sam­bo­er med ver­dens fi­nes­te dame. Ikke for­di hun var bil­ledskjønn og opp­sikts­vek­ken­de pen, men i kraft av sitt tål­mo­di­ge og snil­le ve­sen.

Ida og jeg ble kjæ­res­ter da vi var 18 år gam­le. Vi skul­le inn i rus­se­ti­den og had­de det bra på alle må­ter. Jeg fikk være meg. Hun var tro­fast, ær­lig og hund­re pro­sent til å sto­le på. Det kun­ne ikke ha falt meg inn å mis­ten­ke hen­ne for noe som helst, for hun var den hun utga seg for å være.

For­di jeg ikke had­de hatt lang­va­ri­ge for­hold før, føl­tes det godt å kom­me inn i noe va­rig. Jeg lik­te å ha en å leg­ge meg inn­til hver kveld, en å sit­te i so­fa­en med og hol­de i hån­den.

Når jeg ten­ker til­ba­ke, hus­ker jeg at Ida og jeg lei­de hver­and­re over­alt i de før­s­te to åre­ne. Sam­men med hen­ne føl­te jeg meg sterk og hel.

Vi flyt­tet sam­men da hun be­gyn­te å job­be som kon­di­tor i et ba­ke­ri et­ter læ­re­ti­den, og jeg selv fikk jobb i en lo­kal be­drift et­ter endt mi­li­tær­tje­nes­te. Selv om jeg ikke had­de noen lang ut­dan­nel­se, fikk jeg fine ar­beids­opp­ga­ver.

Jeg var plikt­opp­fyl­len­de og am­bi­si­øs som sel­ger og klat­ret i gra­de­ne gan­ske raskt. Det var en fan­tas­tisk tid.

Men noe skjer når du gjør suk­sess. Da Ida ble gra­vid, og jeg skul­le bli far, var jeg al­le­re­de haus­set opp som su­per­sel­ge­ren.

Kan­skje gikk det meg til ho­det. Jeg ble mer høy­lytt, mye mer selv­be­visst og mye mer vå­gal ver­balt. Kjæ­res­ten min kom­men­ter­te for­and­rin­gen i mil­de or­de­lag, og jeg lo av hen­ne. Vi had­de det fint, og vi skul­le bli for­eld­re.

Les også (+): Jeg gledet meg til å fortelle deg at jeg var gravid. Reaksjonen din var et sjokk

Jeg ble pappa

Så kom jen­ta vår, lil­le og ny­de­li­ge So­fie, med mas­se sort hår på ho­det.

Jeg var stolt, men det skjed­de så mye på job­ben at ho­det mitt nok var mest der.

Da dat­te­ren min var blitt rundt tre må­ne­der gam­mel, fikk vi inn en ny med­ar­bei­der på job­ben. Hun skul­le job­be på min av­de­ling, og jeg ble satt til å lære hen­ne opp. Hun var så flott at alle mine mann­li­ge kol­le­g­er så langt et­ter hen­ne. Hun var kvikk i re­plik­ken, mor­som å være sam­men med og her­lig å snak­ke med.

I dag ser jeg at hun la an på meg fra før­s­te dag. Sta­dig kom hun borti meg når hun gikk for­bi. Det kun­ne være en hånd som strøk over lå­ret mitt el­ler et bryst som klem­te seg mot ryg­gen min når hun bøy­de seg over meg for å se hvor­dan jeg gjor­de ting på PC-en.

Det er synd å si, men jeg var bare en mann. Hun ten­te meg vold­somt. Da vi et­ter kort tid ble sendt ut på en rei­se sam­men, var ska­den al­le­re­de skjedd, for inni ho­det mitt had­de jeg sto­re drøm­mer om hen­ne og meg.

Det vis­te seg at hun had­de det sam­me. Glemt var det fak­tum at jeg had­de sam­bo­er og et lite barn hjem­me.

I lø­pet av to da­ger had­de min nye kol­le­ga over­be­vist meg om at vi var skapt for hver­and­re, at det var den sto­re kjær­lig­he­ten som had­de ram­met oss. Dis­se for­kla­rin­ge­ne rett­fer­dig­gjor­de det jeg gjor­de mot mo­ren til min lil­le dat­ter.

Jeg be­stem­te meg for å leg­ge kor­te­ne på bor­det og for­tel­le alt. Jeg sa at det ikke nyt­tet å kjem­pe imot, jeg var truf­fet av ly­net.

Ida ble knust av sorg, men lot meg gå uten å lage stor dra­ma­tikk. Jeg had­de vondt av hen­ne, men var så fa­sci­nert og be­tatt av den and­re at jeg ikke klar­te å ta inn over meg hva jeg egent­lig gjor­de. Fa­mi­li­en min men­te at jeg opp­før­te meg umo­dent.

Du går ikke fra sam­bo­e­ren din når du har et barn på seks må­ne­der, mente de. Mo­ren min var sik­ker på at jeg en dag kom til å ang­re.

Jeg les­te en gang et in­ter­vju med en kjent norsk for­­fatter. Han ble spurt hvil­ket råd han vil­le gi de unge i dag. Han svar­te at de unge bur­de lyt­te til de rå­de­ne som mo­ren ga fordi hun alltid har rett. Nå vet jeg at det er slik det er.

Kort for­talt ble min nye flam­me gra­vid. Jeg ble far til en li­ten gutt bare kort tid et­ter at min lil­le dat­ter had­de fylt ett år.

Les også (+): Alt virket perfekt hjemme hos oss. Folk skulle bare visst

Utålmodig ny samboer

Men hver­da­gen med fan­tas­tis­ke Hege ble en helt an­nen enn jeg had­de fore­stilt meg. Der min eks var tål­mo­dig, var hun utål­mo­dig og opp­fa­ren­de. Der min eks var snill og om­tenk­som, var hun selv­sen­trert og ego­is­tisk.

Alt jeg gjor­de var feil i min nye sam­bo­ers øyne.

Hun kla­get på alt og alle, og hun var bit­ter for­di krop­pen hen­nes var «øde­lagt» et­ter fød­se­len. Grunnen var noen stak­kars strekk­mer­ker på lå­re­ne.

Det gikk opp for meg at det var en hel­dags­jobb for hen­ne å være pre­sen­ta­bel og sexy. Grad­vis for­sto jeg at det flot­te ytre var et re­sul­tat av ni­tid job­bing for­an spei­let og like ni­tid tel­ling av ka­lo­ri­er. Da vi fikk barn, vil­le hun ikke være nær meg len­ger.

Jeg fikk høre at jeg ikke tjen­te godt nok, si­den vi ikke had­de råd til å kjø­pe et flott hus.

Hun or­ket hel­ler ikke at jeg skul­le ha dat­te­ren min hos oss an­nen­hver helg. Hun mente at hvis jeg skulle ha sam­vær med hen­ne, fikk jeg rei­se hjem til for­eld­re­ne mine.

Sånn ble det også. Helt til det ikke gikk len­ger. Forholdet gikk i tusen knas, og jeg ble ale­ne, full av an­ger over alt jeg had­de ro­tet til.

Nå er jeg helgepappa til to små barn. Det sis­te året har jeg følt meg mis­lyk­ket og dum. Da jeg en­de­lig kom til sans og sam­ling, var det for sent å ord­ne opp i ting.

Ida hadde fått seg ny kjæ­res­te, en som heg­net om hen­ne og var tro­fast. Iblant sier hun at hun har til­gitt meg og faktisk sy­nes synd på meg.

Så her sit­ter jeg og be­ta­ler et­ter­på­klok­ska­pens stive pris.

Jeg had­de ver­dens fi­nes­te sam­bo­er og skus­let hen­ne bort til for­del for en selv­opp­tatt og ond­skaps­full per­son.

Nå bru­ker hun da­ge­ne til å lage mest mu­lig støy rundt meg. Hun har krevd at jeg blir flyt­tet til en an­nen av­de­ling på job­ben, og hun lar meg ikke ha sam­vær med søn­nen vår de sam­me hel­ge­ne som jeg har dat­te­ren min. Hver­da­gen er et kaos.

Jeg vet nå at stor­men­de be­gjær ikke nød­ven­dig­vis er den sto­re kjær­lig­he­ten.

Kjær­lig­he­ten kan lig­ge gjemt i det hver­dags­li­ge, de gode fø­lel­se­ne, i en stil­le trygg­het som er tuf­tet på gjen­si­dig re­spekt. Dess­ver­re for­sto jeg det­te for sent.

Nå hå­per jeg at and­re menn kan lære noe av min his­to­rie.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Denne saken ble første gang publisert 29/03 2023, og sist oppdatert 30/03 2023.

Les også