DE BLÅ SIDENE
Jeg fortvilte over at datter min var så forskjellig fra meg. Til slutt fikk jeg en skikkelig aha-opplevelse
Jeg klarte ikke å forsone meg med at datteren min var så himmelvidt forskjellig fra meg, og forholdet mellom oss var skakkjørt.
Da jeg ble mor til Frida for mer enn 25 år siden, hadde jeg mange romantiske forestillinger om familielivet og morsrollen. Jeg gledet meg veldig til å bli mamma. Da jeg fødte en datter, følte jeg meg som verdens heldigste. Det var en jente jeg aller helst ønsket meg.
Jeg tenkte tilbake på min egen barndom i en søskenflokk på tre. Jeg var den første jenta i familien, og jeg sto til forventningene. For jeg ble en søt, liten og forsiktig jente som elsket å leke med dukker og hjelpe moren min på kjøkkenet.
Hun pleide å si at de som bare hadde gutter, virkelig ikke ante hva det ville si å være foreldre. Med det mente hun å gi et bilde på hvor enkelt, ukomplisert og koselig det var å ha meg.
Moren min og jeg hadde et fantastisk forhold. Kranglene i vårt hus var mellom henne og brødrene mine.
De rotet, sloss og gikk inn med skitne støvler. Jeg ble ikke skitten. Jeg var en «jente-jente» som gikk store omveier rundt sølepyttene. Brødrene mine irriterte seg over at jeg var så prektig.
I dag tenker jeg at jeg ble født slik. Jeg ville være pen, ren og være kledd i rosa. Jeg ville ha silkebånd i håret, og jeg elsket sminke og langt, lyst hår. Altså gled jeg inn i rollen som min mors prinsesse.
Mamma sydde og kjøpte nydelige kjoler til meg og elsket å gre og flette håret mitt.
Derfor ble min egen morsrolle så mye mer problematisk enn jeg hadde trodd. Jeg tok det nærmest for gitt at det lille pikebarnet jeg fikk i armene, kom til å bli som meg.
Men det å være mamma til Frida ble en utfordring fra første dag. Hun gråt om natten og om dagen. Hun ble sint når vi kledde på henne og lot seg aldri trøste.
Da hun ble to år, og jeg ville kle henne i rosa tyll, sto hun i en bue og nektet å ha den på seg. Hun rev i skjørtekanten og var illsint.
Da hun var tre, begynte hun å gå i skuffene og finne klær selv. Hun ville ha på en sort tights. Jeg lokket med at i dag skulle hun være fin. Det ble en kamp. Det gikk opp for meg at jeg hadde fått en stri jente med et eget syn på hva som er pent.
Da Frida ble seks år, ble faren hennes og jeg skilt. Det var mitt valg å gå, så jeg var ikke lei meg. Jeg skulle få ha barnet mitt hos meg nesten hele tiden, med unntak av annenhver helg. Det passet meg bra, for jeg ønsket virkelig å være sammen med henne mest mulig.
Bak oss hadde vi en roligere periode, og jeg var sikker på at hun var i ferd med å akseptere at hun ikke alltid kunne få viljen sin. Faktisk aksepterte hun å ta på seg noen av de klærne jeg ønsket at hun skulle gå i.
Les også (+): Alle har vel sviktet et annet menneske. Men sviket mitt var verre
Betent i puberteten
Frem til hun var 12 år var hverdagen relativt grei. Vi kranglet litt, og hun svarte meg og nektet å innordne seg til tider, men det var ikke verre enn at jeg trodde det kom til å bli helt bra.
Dessverre tok jeg feil. Da hun ble tenåring, åpenbarte hun seg som et monster. Alt jeg sa, tenkte og mente var galt eller «sykt», som hun kalte det.
Da hun var 14, kastet hun alt tøyet jeg hadde kjøpt til henne, og sa at hun ville handle klærne sine selv. Faren sa at det måtte være OK.
Jeg ga meg, med det resultatet at hun gikk i sorte klær hele tiden. Jeg forsøkte å la være å kommentere det, men klarte ikke. Når jeg sa noe, kneiste hun med nakken og gikk ut. Døren ble slamret igjen.
Da hun var 16 år, var forholdet vårt blitt så betent at hun flyttet til pappaen sin, og jeg var lettet. Jeg var utslitt av protestene og meningene hennes. Jeg sa til venne mine at hun var et krevende barn, mer enn jeg klarte å takle.
Avstanden mellom datteren min og meg ble bare større og større etter hvert som hun ble eldre. Verdiene våre sprikte, og jeg sluttet ikke å la meg sjokkere over alle tatoveringene hun tok, ringene hun fikk satt i nesen, tungen og brystvortene, håret som ble klippet kort og farget sort og dramatisk, og meningene hennes. Alt ved henne føltes fremmed.
Det er flaut å innrømme det, men jeg lurte faktisk på om hun var min datter. Kunne hun ha blir byttet med en annen på fødeavdelingen?
Hvis Frida som ung voksen kom hjem til meg på middag, hadde vi ingenting å snakke om. Jeg spurte gang på gang om det ikke var vondt å spise med den ringen på tungen.
Nå skjønner jeg mer
Nå har jeg innsett hvorfor hun ikke sluttet å bli provosert. Jeg klarte virkelig ikke å la ting ligge. Det plaget meg så voldsomt at hun skilte seg sånn ut. Jeg skammet meg over at hun var min datter.
Jeg hadde drømt om å få en mild, rosa prinsesse, men fikk en sort og mannhaftig guttejente.
Men Frida fikk kjæreste og etablerte seg. Hun tok utdannelse som sosionom og fikk en fin jobb i en ungdomsinstitusjon. Hun ble gravid. Jeg burde ha skjønt bedre.
Men da hun kom til meg for å si at hun skulle bli mamma, datt det ut av meg at det var på tide å ta bort piercingen i brystene.
Da sa hun oppgitt til meg at jeg ikke hadde forbedringspotensial. At jeg var så opptatt av å være perfekt, at jeg ikke klarte å glede meg over noe i livet. Så gikk hun.
Mens hun gikk gravid, var relasjonen vår skakkjørt. Eksmannen min ringte og sa at jeg måtte ta meg sammen og forsøke å se at datteren vår trengte meg. Men jeg svarte bare at hvis det var noe hun ikke trenger, så var det meg. Jeg var såret og selvsentrert.
Les også (+) Da jeg fant ut hva mannen min hadde brukt pengene våre på, fikk jeg sjokk
Gikk til terapi
Gjennom en venninne fikk jeg tips om en spesiell terapeut som var god på relasjonsproblemer. Jeg ble overtalt til å oppsøke ham. Da jeg kom inn i rommet, følte jeg først at det var helt feil.
Mannen som tok imot meg, hadde hestehale og så ut som en hippie.
Da han så ansiktet mitt, sa han at jeg måtte vente med å gjøre meg opp en mening om ham til etter at vi har snakket sammen. Han traff jo spikeren så til de grader på hodet at jeg satte meg lydig ned.
Å åpne seg for terapeuten føltes forbløffende enkelt. Jeg ga uttrykk for oppgittheten jeg følte, og fortvilelsen over at datteren min var så ulik meg.
Da jeg var ferdig, så han på meg og spurte rolig om jeg ville at datteren min skulle være mer lik meg.
Da spørsmålet kom, innså jeg plutselig hvor dumt det var å si ja. Men sannheten var at jeg hadde et ønske nettopp det.
Terapeuten sa at jeg hadde brukt mye tid på å forsøke å presse datteren din inn i en form hun ikke passet inn i. I grunnen er det utrolig at hun har stått imot. Han sa at jeg hadde en usedvanlig sterk datter.
Gjennom noen timer ble jeg bevisstgjort min egen rolle i det vanskelige forholdet til Frida. Og jeg endret meg. Jeg klarte å se forbi tatoveringene og ringene.
Frida sa til meg at jeg hadde forandret meg. Jeg hørte på stemmen hennes at det var positivt ment. Jeg svarte at jeg hadde innsett at hun ikke var meg. Hun var en helt unik person, hørte jeg meg selv si.
Hadde jeg bare forstått det tidligere.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
