De blå sidene
Foreldrene mine nekter å gi slipp på meg
De ødela mitt første samboerskap. Nå er det samme i ferd med å skje igjen.
Jeg vet hvorfor Egil har gått lei. Kranglingen oss imellom har pågått i lang tid, og jeg har ikke gjort noe for å endre situasjonen.
På mange måter har jeg vært forberedt på at det kom til å bli et brudd mellom oss, selv om jeg håpet at sønnen vår, Petter, skulle få ham til å bli.
Jeg har opplevd det før også. Da jeg var samboer med Knut i begynnelsen av 20-årene, skjedde akkurat det samme. Han orket ikke mer. Og det han ikke orket, er det samme som Egil ikke orker lenger — foreldrene mine.
Selv om jeg nå ser at begge mennene mine hadde rett i det jeg mente var urettferdige beskyldninger, klarer jeg fremdeles ikke å gjøre noe med situasjonen.
Jeg er enebarn. Det som preget livet mitt, og som jeg trodde var normalt i oppveksten, er mammas angst.
Hun har sosial angst, ja stort sett angst for det meste. Hun var overbeskyttende og livredd for at det skulle skje noe med meg.
Jeg kan ikke huske at foreldrene mine noen gang har hatt omgangsvenner. Vi var mye sammen med besteforeldrene mine, helt til de døde da jeg var i tenårene.
Vi vanket også litt sammen med mammas søster og hennes familie, men det var ganske sjelden.
Jeg lekte med noen jenter som bodde i samme gate, men de fikk aldri være inne hos oss. Mamma orket det ikke. Om sommeren derimot fikk vi leke i hagen bare vi ryddet opp etter oss.
Pappa fortalte meg tidlig at mamma ikke var frisk. Det er noe jeg alltid har forholdt meg til, det var bare sånn det var.
I tillegg til angsten hadde hun ofte hodepine. Hun orket ikke mye bråk og uro. Derfor har jeg vært stolt over at hun orker så mye av Petters lek og lyder, nettopp fordi jeg vet hvor lite sterk hun er.
Mamma var tålmodig og interessert i alt jeg foretok meg. Hun fulgte meg opp med lekser og lærte meg å bake, strikke og de typiske hjemlige syslene.
Så jeg kan ikke si annet enn at jeg hadde en fin oppvekst, til tross for at vi levde såpass isolert og nesten ikke hadde nettverk.
Les også (+): Først forlot han meg for en annen. Så «kjøpte» han sønnen vår med dyre gaver
Respekterte ikke mitt privatliv
Da jeg møtte Knut i slutten av tenårene, gikk det lang tid før jeg presenterte ham for mor og far.
Derimot tilbrakte jeg mye tid hjemme hos ham og ble godt kjent med moren hans.
For første gang hadde jeg et voksent menneske jeg kunne betro meg til og snakke med om hvordan det var å ha en mor med mange psykiske plager.
– Det er fint du har omsorg for moren din, men du må også lære deg å lytte til dine egne behov, sa moren hans en gang og strøk meg over kinnet.
Jeg forsto ikke den gang helt hva hun mente, men ordene hennes må ha rørt ved noen indre strenger, for jeg husker jeg fikk tårer i øynene.
Forholdet mellom Knut og meg utviklet seg positivt, og da vi var ferdige med videregående, bestemte vi oss for å flytte sammen.
Jeg innså vel også at det var på tide å stå på egne ben, og trodde i min naivitet at de tette båndene mellom mor, far og meg automatisk ville løsne litt hvis jeg flyttet.
Jeg var 20 år, og foreldrene mine kunne ikke nekte meg å flytte ut av barndomshjemmet. Men du verden som mamma gråt da jeg pakket sakene mine.
Hun fikk hodepine, og hun skalv over hele kroppen. – Jenta mi, jeg ønsker ikke å reagere sånn, det bare blir slik. Du vet, jeg er ikke sterk…
Det var mitt nye hjem som fikk mamma og pappa ut av huset. Nå måtte de sette seg i bilen, som de ellers aldri bruke til annet enn storhandel, for å oppsøke meg.
De kom ofte på besøk, og i tillegg ringte de stadig, både hjemme og på jobben. De var vant til å ha oversikt over livet mitt. Spesielt mamma trengte å vite hvordan jeg hadde det, og hva dagen min inneholdt.
I begynnelsen var Knut overbærende. Han tok seg en joggetur hvis han følte at det ble for mye. Eller gikk på kino.
Jeg hadde sagt til ham at han gjerne måtte finne på andre ting og ikke føle at han måtte holde foreldrene mine med selskap.
Etter hvert var det omfanget av besøkene og telefonene som ble problemet. Mor og far levde livet sitt gjennom meg, og i dag kan jeg forstå at det ble for mye for Knut.
Han orket ikke mer. Jeg gråt og ba ham bli. – Du kan da ikke vrake meg på grunn av mor og far, sa jeg.
– Jo, dere er som limt sammen, navlestrengen er jo der fremdeles. Hvis jeg skal bli, må du kutte den. Ellers får vi gå hver vår vei, sa Knut.
Innerst inne skjønte jeg ham, men jeg klarte ikke å gjøre noe med det. Jeg kunne ikke såre mor og far, de hadde jo bare meg.
Dessuten var jeg vant til å ha dem rundt meg og trivdes vel med det på et vis. Men jeg så jo at mor og far aldri prøvde å få kontakt med Knut. De lot som han var luft.
Det endte med brudd mellom Knut og meg. Jeg beholdt leiligheten, men det ble til at jeg var mye hjemme hos mor og far.
Et par år senere møtte jeg Egil og ble forelsket. Denne gangen gikk alt veldig fort. Jeg ble gravid etter få måneder, og vi flyttet sammen.
Egil reagerte i begynnelsen positivt på den tette kontakten jeg hadde med mor og far. Selv hadde han hatt dårlig kontakt med sine foreldre.
– Du er heldig som har foreldre som er så glade i deg, sa han da jeg fortalte ham om mammas angstproblemer og at hun hadde bare meg.
Han holdt rundt meg og sa at han forsto, og at han ikke ville ødelegge det gode forholdet jeg hadde til foreldrene mine.
Det føltes så trygt at han sa dette. Endelig en mann som kunne forstå båndene mellom mor, far og meg — forstå og akseptere at ting var blitt som de var blitt.
Les også (+): – Jeg forlot min samboer og datter for en selvopptatt og ondskapsfull kvinne
Hyttekjøp
Det var etter at Petter var født at Egil virkelig skjønte hvor tette båndene var mellom mine foreldre og meg. Etter at de ble besteforeldre, følte de nok at de hadde enda større rett enn før til å være hos oss.
Mamma var så stolt, og hun visste ikke hva godt hun skulle gjøre for oss. Nå var de innom hver eneste dag og hadde med seg bleier, klesplagg og leker.
De beundret lille Petter i timevis, de ville holde ham, småprate og kose. De stakk til meg noen penger nå og da og ba meg si ifra hvis det var noe Petter trengte.
De overså Egil som de hadde gjort med Knut, og han syntes denne tausheten deres begynte å bli pinlig. Det endte som det hadde gjort med Knut — Egil trakk seg også mer og mer unna.
Men en dag kom Egil hjem og var overbegeistret. Han hadde kommet over en hytte og ville så gjerne vi skulle se på den. Den lå tre timers kjøretur hjemmefra, og han mente at denne hytta ville være løsningen på det han kalte våre problemer.
– Da kommer vi for oss selv. Hytta er liten, og det er ikke plass til overnattingsgjester, sa han tilfreds. Jeg nikket samtykkende.
Seks timers bilkjøring på en dag ville bli for mye for mor og far.
Vi dro og så på hytta dagen etter, og jeg falt like mye for både hytta og omgivelsene som Egil. Båtplass fulgte også med, og Egil, som elsker å fiske, var vill av begeistring.
For Petter ville det bli fint å ha somrene sine der — et paradis for barn. Så vi slo til, og et par uker senere var vi hytteeiere.
Først da fortalte vi det til mor og far. Jeg så på ansiktene deres at det var dårlig nytt, likevel ville de nå gjerne ut for å se på stedet. Vi bilte dit alle sammen, og de sa uten noen form for entusiasme at stedet virket greit.
Fikk oss en overraskelse
Det jeg ikke hadde forutsett, var at pappa allerede dagen etter saumfarte området for å se om det var flere hytter til salgs.
Og to måneder senere hadde de fått fatt på en hytte like ved vår. Jeg trodde at Egil skulle eksplodere da han hørte det. – Jeg orker ikke mer, skrek han.
– Jeg klarer ikke lenger ha foreldrene dine på slep i forholdet vårt. Den kloa de har rundt deg, har ikke noe med omsorg å gjøre. Det er en sykelig besettelse.
Jeg gråt og gråt, mens jeg forsøkte å forsvare mor og far. – Det får så være, sa Egil fast. – Men det er ditt problem. Jeg vil ikke mer!
Han ga meg det samme ultimatum som Knut hadde gjort. Jeg måtte ta et oppgjør. Det klarer jeg bare ikke å gjøre.
Jeg makter ikke å skyve foreldrene mine til side. Det ville ta knekken på mamma, det vet jeg. Men på den annen side ser jeg at det er vanskelig å være en familie så lenge situasjonen er slik den er.
En trussel
Jeg har for lengst forstått at foreldrene mine ikke er i stand til å inkludere de menn jeg er sammen med i fellesskapet vårt. En mann i mitt liv blir en trussel og gjør at mamma føler seg utilpass og stresset.
De har aldri gjort noe for å bli kjent med mine kjærester. De okkuperte hjemmet vårt, men lot som om både Knut og Egil var luft.
Jeg slites mellom kjærligheten til Egil, de behovene jeg selv har som et selvstendig, voksent menneske, og den ansvarsfølelsen jeg har overfor foreldrene mine.
Derfor kommer jeg til å følge Egils råd om å gå til psykolog. Han vil at vi skal holde kontakten så Petter i første omgang ikke blir så berørt av bruddet.
Og jeg orker ikke tanken på å miste Egil, likevel vet jeg at jeg ikke klarer å be foreldrene mine om å holde litt mer avstand. Men det kan jo hende jeg vil klare det etter hvert. For jeg innser nå at det må til.
Jeg så at Egil fikk håp i blikket da jeg fortalte at jeg skulle bestille time hos en psykolog.
Det er sikkert på tide å få et litt mer nyansert syn på det som for meg er blitt både normalt og ødeleggende på samme tid.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 23/02 2024, og sist oppdatert 23/02 2024.
