DE BLÅ SIDENE

Mannen foreslo å fjerne én ting fra stua. Forandringen var helt utrolig

Da barna flyttet ut, var det deilig å ha litt mindre hektiske dager. Problemet var at vi snart dovnet fullstendig bort. Til slutt innså vi at vi måtte ta grep.

Pluss ikon
<b>HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN.</b>
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN. Foto: Yay Images (Illustrasjonsfoto)
Først publisert Sist oppdatert

Jeg kan ikke helt for­kla­re hva som skjed­de med meg og min mann Hel­ge et­ter at bar­na flyt­tet hjem­me­fra, an­net enn at vi ble late sam­men. Med to ten­årin­ger i hus var det all­tid høyt ak­ti­vi­tets­ni­vå, men da
de flyt­tet, ble alt så stil­le.

På kvel­de­ne var vei­en kort til so­fa­en for­an TV-en, og vi spis­te dei­li­ge mid­da­ger og koste oss. Livs­ny­te­re, kal­te vi oss selv. Det var en del å gjø­re på hu­set, men vi ble mes­te­re i ut­set­tel­ser.

I over tre år lev­de vi det­te lat­manns­li­vet, uten å gjø­re så mye an­net enn helt nød­ven­dig ren­hold, snø­må­king og plen­klip­ping.

Vi gikk opp i vekt, og for­men vår var ge­ne­relt dår­lig. Vi snak­ket mye om alle de tingene som vi egent­lig bur­de ha gjort, men det ble med snak­ket.

En dag for­tal­te Hel­ge om en kol­le­ga som had­de fått hjer­te­pro­ble­mer. Selv om alt var un­der kon­troll, had­de det gjort inn­trykk. «Han er på min al­der», sa Hel­ge, og jeg skjøn­te at han tenk­te på seg selv og sin egen hel­se.

Se­ne­re på kvel­den snak­ket han om det igjen og la til at det var på høy tid at vi to kom oss opp av so­fa­en.

Les også (+): Alt virket perfekt hjemme hos oss. Folk skulle bare visst

Bort med TV-en

Det som hind­ret oss i å gjø­re al­vor av pla­ne­ne, var at vi had­de så lett for å set­te på TV-en og sit­te der pas­sivt og se på alt og in­gen­ting. Det var ak­ku­rat det­te Hel­ge men­te at vi måt­te gjø­re noe med. Han fore­slo at vi skul­le set­te bort hele TV-ap­pa­ra­tet.

Av­gjø­rel­sen satt langt inne hos oss beg­ge, men vi ble eni­ge. Hel­ge kjør­te bort TV-en til noen ven­ner som kun­ne ha den på la­ger.

Det ble en helt an­nen til­væ­rel­se. Vi sat­te i gang med å lage lis­ter over alt som måt­te gjø­res. Det var som om noe løs­net i oss beg­ge.

Hel­ge gikk uten­dørs og fikk over­sikt over alt som måt­te gjø­res der. Jeg star­tet i kjel­le­ren og fant ut at det ikke var tid og rom for å være sen­ti­men­tal.

Med en leid til­hen­ger stå­en­de uten­for, gikk det let­te­re å bære ut alt jeg ville kaste. Og før jeg rakk å ten­ke meg om, kjør­te Hel­ge av gårde til fyl­lin­ga.

Å ryd­de på den­ne må­ten gjor­de noe med meg. Det var som om noe tungt inn­ven­dig ble let­te­re. Det var så godt å se at det ble mer plass og luft rundt meg i kjel­le­ren, og at jeg fikk over­sikt over hva som var der.

Slik bruk­te vi kveld et­ter kveld. Vi ryd­det, pus­let og kas­tet, og uke­ne gikk. Hel­ge fikk re­vet den fal­le­fer­di­ge ute­bo­den og skif­tet råt­ne bord på ter­ras­sen, og jeg hør­te sta­dig at han plyst­ret. Det var opp­lagt at han koste seg mens han job­bet.

Les også (+) Jeg lot meg blende av rikdommen hans

Sun­ne­re liv

Gjen­nom fire års­ti­der har vi job­bet jevnt og trutt med både hu­set og oss selv. For også vi treng­te en li­ten sjau. Vi har be­gynt å spi­se sun­ne­re og trim­mer nes­ten hver dag, og vi har gått ned man­ge kilo i vekt.

Sam­men og hver for oss har vi fått or­den på det mes­te. To rom er pus­set opp. Spi­se­stu­en er malt og truk­ket om.

Alle lis­ter i alle rom er på plass, vi har fått or­den på ha­gen et­ter fle­re års for­søm­mel­ser. Nå er det så or­dent­lig og pent på ut­si­den av hu­set vårt, at na­bo­ene kom­men­te­rer hvor fint det har blitt.

I til­legg har vi blitt vant til å lyt­te til ra­dio­en, og slik har vi fått mer å prate om. Det er både mye fin mu­sikk og man­ge spen­nen­de de­batt­pro­gram­mer som har kom­met oss for øret i den­ne ti­den.

Og TV-en har vi hen­tet hjem igjen, men nå har vi plas­sert den inne på gjes­te­rom­met. For nå vel­ger vi ut noen få pro­gram­mer som vi har lyst til å se på, og så bru­ker vi mes­te­par­ten av ti­den på helt and­re ting.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.