Leserne forteller
Folk tror jeg er lat siden jeg er uføretrygdet. Hadde de bare visst
Jeg har vært uføretrygdet i fem år, men folk tror jeg bare er lat og arbeidssky.
En gang var jeg en glad jente, utadvendt, trygg og leken – en jente alle andre kjempet om å få leke med.
Den gangen elsket jeg livet og var positivt innstilt til alt, selv om min mor slet med sin psykiske helse og ikke hadde tid eller overskudd til å følge opp barna ut over det mest nødvendige.
Når jeg tenker tilbake på barndommen min, fremstår den som lys og god. Jeg hadde stor frihet og tilbrakte mye tid hjemme hos gode venninner, som vokste opp i gode kjernefamilier hvor de også åpnet armene for meg.
At faren min var ufør etter å ha blitt løsemiddelskadet og moren min gikk hjemme fordi hun slet med depresjoner og angst, var for meg det naturligste i verden. Det var jo slik jeg var vant til å ha det.
Jeg bestemte meg tidlig for å bli hjelpepleier. Jeg trivdes med å være ute blant folk og ville bruke omsorgen som var en naturlig del av meg.
Så kom ungdomsårene. Skolearbeidet gikk ikke så lett lenger, og jeg slet med fagene. En dag ble jeg stormende forelsket. Det endte i dyp sorg og skuffelse. Jeg var 16 år og trodde at følelsene var gjensidige. Han var 19 år og var nok mer ute etter et eventyr. Verden falt i grus.
Jeg opplevde min første depresjon i kjølvannet av dette.
Den gangen ble reaksjonene mine sett på som en kjærlighetssorg litt sterkere enn normalt, og alle sa at det ville gå over. Men jeg mistet lysten til å snakke med andre og delta i det sosiale livet; jeg følte meg fullstendig tom.
Livet var omtrent ikke verd å leve. Selvmord streifet meg ikke, men tomheten i meg føltes så påtrengende at all energien forsvant.
Etter et halvt år begynte jeg å komme meg igjen, mange kilo tynnere og fortsatt med lyst til å utdanne meg videre, men livsgleden ble aldri den samme som før.
Les også (+): Han sa at han var venn med eksen på grunn av barna. Så fikk jeg se et bilde av henne
Humørsvingninger
Resten av ungdomstiden var grei nok, men følelsesmessig kunne jeg svinge voldsomt. Jeg kunne la meg rive med og nærmest bli så lykkelig at det vippet over.
I slike stunder fikk jeg gjort ubegrenset og drev rovdrift på meg selv. Jeg var oversosial. Det var som å surfe på en stor, lykkelig bølge.
Men så, over natten, kunne all energien være borte. Jeg var som et flatt batteri og så ingen mening med noe.
I dag vet jeg at de store humørsvingningene og forskjellen i følelsesregistret skyldes en manisk-depressiv lidelse. Legen min mener at den er arvelig, og at jeg har vært disponert fra fødselen av. Kjærlighetssorgen ble en utløsende faktor i mitt tilfelle.
Jeg er blitt fortalt at jeg ikke er laget for å møte stor følelsesmessig motbør, psyken min tåler det rett og slett ikke.
Sett fra et slikt ståsted ville det ideelle for meg være å treffe en mann jeg ble glad i uten å være stormende forelsket. For et svik fra en jeg har intense, lidenskapelige følelser for, vil kunne føre til en ny katastrofe.
Jeg er så heldig at jeg har funnet mannen jeg vil dele resten av livet med, og han elsker meg inderlig som jeg er. Han er den beste støtten i livet mitt. Når alt føles forferdelig, er han her for meg. Jeg er på mange måter verdens heldigste.
Problemet er at omgivelsene ikke ser ut til å tro det når jeg sier at jeg er syk. Kanskje synes de at det er rart at jeg uten videre kan fortelle om min sykdom og samtidig gå lange turer hver dag.
De skulle bare visst at disse turene er min terapi for å holde depresjonene i sjakk.
Gang på gang har jeg forsøkt å være i jobb, men hver gang går det galt. Det er som om livsgleden blir borte og alt blir svart, uten at jeg forstår hvorfor.
Jeg opplever det samme hjemme, men da kan jeg legge meg ned og bare stirre tomt i taket. Det nytter ikke på en arbeidsplass. Jeg takler rett og slett ikke presset, om jeg aldri så gjerne vil.
Jeg forstår at folk kan ha problemer med å tro meg, og at de velger å tro at jeg er en trygdemisbruker og systemparasitt, som rett og slett ikke orker å jobbe, som synes det er behagelig å være hjemme.
Nå er det blitt slik at jeg nesten ikke tør å gå på min daglige tur, i frykt for hva naboene vil si.
«Jaså, du er i form til å gå tur. Du er ung og sprek, skal du ikke begynne å jobbe snart?» spør folk.
Det er vanskelig å svare på slikt.
Når jeg sier at jeg ikke klarer å være i jobb, at jeg har forsøkt mange ganger, mener andre at det må ha med innstillingen min å gjøre.
Men hva vet de om hvordan det føles når kroppen ikke vil stå opp fra sengen for å møte en ny dag fordi alt bare føles meningsløst og trist?
Slike dager har jeg ofte, og selv om viljen er aldri så sterk, klarer jeg ikke å flytte på bena. Det er akkurat som om de låser seg i protest mot å leve.
Når jeg har det slik, er jeg så fortvilet at jeg ikke klarer å se hvordan samboeren min i det hele tatt kan holde ut med meg.
Hva kan han se i meg? Jeg er totalt ubrukelig, klarer ikke engang å finne en jobb som passer. Jeg er en snylter som lever av andres innsats for fellesskapet. Slik tenker jeg når jeg har de dårlige dagene.
Les også (+): Mannen min er sur på svigersønnen vår og grunnen er helt idiotisk
Sosialangst
De siste månedene har jeg kviet meg for å gjøre ærend i butikken, gå til tannlegen eller legen. Jeg føler at alle ser rart på meg, at de hvisker og tisker om meg som suger til meg av de skattepengene de betaler.
Inni meg vet jeg at det ikke er så ille som jeg tror – det har både mine nærmeste og legen sagt, men jeg klarer ikke å tro på dem. Nå sier de at min sosialangst og paranoide tendens er en del av mitt sykdomsbilde. Før ønsket jeg å få barn, nå tør jeg ikke.
Hva slags mor ville jeg blitt, som ikke klarer å ta tak i meg selv engang? Dessuten vil jeg ikke at barnet mitt skal slite med samme problemer som moren min og jeg har. Sykdommen er arvelig, og det er derfor en risiko for dette hvis jeg velger å få barn likevel.
Min søster sier at hun tror det vil være positivt for meg i å bli mor. Hun mener at jeg i slik situasjon ville bli nødt til å fokusere på en annen enn meg selv.
Uten at hun sier det direkte, mener hun at mine problemer i stor grad bunner i selvopptatthet.
«Du føler for mye rett og slett. Slutt å kjenne så godt etter», sier hun.
Det er så lett for andre å si at en som er psykisk syk må ta seg sammen. Hadde de visst hvordan det virkelig er, ville de ikke vært så ubetenksomme. I mitt liv er det som noe mørkt og tomt regjerer.
Når den mørke skyen bestemmer seg, suger den seg fast og nærmest fyller kroppen og hodet. De stundene jeg er deprimert, er som en slags udefinert sorg, som virker lammende på systemet.
Når jeg nå forteller min historie i Hjemmet, er det i håp om at den kan spre kunnskap og forståelse blant alle dem som er friske.
Jeg vil så gjerne være til nytte og forsøker så godt jeg kan å stille opp for andre i de gode periodene. Men når alt blir svart, klarer jeg ikke, uansett hvor sterkt jeg ønsker det.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 21/08 2024.
