De blå sidene
Jeg var ung og måtte ta et valg for resten av livet. Dødsannonsen var en påminnelse
Jeg var en gift småbarnsmor som måtte velge hvordan resten av livet mitt skulle bli.
Jeg får sjokk. Dødsannonsen hans lyser mot meg. Tankene mine går 15 år tilbake i tid. Brått føles alt som skjedde, så nært. Den fredelige morgenen min ble plutselig vanskelig og vond.
Men før jeg forteller historien min, må jeg begynne med begynnelsen.
Ungdomskjæresten min, Helge, og jeg giftet oss tidlig. Vi kjøpte hus, fikk to herlige døtre i løpet av kort tid, og 24 år gammel satt jeg der med mann, barn, hund og stasjonsvogn.
Jeg var blitt voksen nesten før jeg skjønte det selv. Årene gikk, og Helge og jeg var da lykkelige, selv om det var strevsomt med fulle jobber og jentene som skulle følges opp.
Vi hadde vært så unge da vi ble sammen, at jeg ikke engang hadde kysset en annen mann.
Så skulle en god venninne av meg gifte seg, og jeg skulle være med på utdrikningslaget hennes. Etter en bedre middag dro vi i samlet flokk på byen.
Det var full fart på stedet da vi kom. Jeg hadde ikke drukket stort, for jeg skulle på jobb dagen etter.
Plutselig la jeg merke til en kjekk mann som kom inn i lokalet. Han satte seg ved et bord ved siden av oss, og ikke lenge etterpå møttes øynene våre. Etter å ha vekslet noen lange blikk kom han bort og spurte om vi skulle danse. Jeg spratt opp, selvfølgelig ville jeg det.
De øvrige festdeltagerne var blitt nokså fulle, og den vordende bruden ble etter hvert fulgt hjem av forloveren sin. Dermed kunne Patrick, som han het, og jeg danse uforstyrret.
Det ble en spesiell kveld. Jeg nærmest druknet i de store, brune øynene hans, og sommerfuglene danset i magen. Hva var dette? Jeg, som aldri hadde hatt sånne følelser for andre menn enn Helge. Det er bare å innrømme det, jeg tror jeg ble hodestups forelsket den kvelden.
Patrick hadde vært nedfor en stund etter et vondt brudd med eksen. Og så traff han meg, en gift tobarnsmor!
Han så ringen, og jeg fortalte at jeg var gift og hadde familie. Men det ble liksom bare ord. Jeg klarte ikke å konsentrere meg om noe annet enn denne flotte mannen som satt der sammen med meg.
Det endte slik det vel ikke skulle ha gjort. Jeg ble med ham hjem. Jeg som var den i venninneflokken som alltid hadde fordømt utroskap. Plutselig var all den gamle fornuften min som blåst vekk.
Det var helt vidunderlig, og det føltes faktisk som om vi hadde kjent hverandre lenge, ikke bare i noen små timer.
Les også (+) Mamma kommer til å få sjokk når jeg sier hvem jeg har et forhold til
Følelsene vokste
Etter å ha utvekslet telefonnumre tok jeg en taxi hjem, med mange omfavnelser til avskjed og løfter om å treffes snart igjen. Det var faktisk blitt tidlig på morgenen da jeg endelig gikk inn døren hjemme.
Det var vanskelig å møte Helge, som hadde begynt å bli bekymret. Jeg mumlet bare at jeg hadde sovnet på sofaen til en venninne. Så bar det rett i dusjen, og tankene begynte å sige inn. Hva var det jeg hadde rotet til nå?
Tiden som fulgte, ble rar og vanskelig. Jeg hadde bestandig hatt noen kilo å gå på. Nå mistet jeg matlysten og raste ned i vekt. Omgivelsene begynte å reagere. Var jeg syk?
Heldigvis hadde jeg min beste venninne Mari å betro meg til, ellers ville det ha tippet over for meg.
Til Helge sa jeg ingenting. Hvordan kunne jeg det? Jeg var jo glad i ham og hadde intet ønske om å såre ham på noen som helst måte.
Men samtidig vokste følelsene for Patrick, og vi snakket daglig på telefonen. Jeg brukte Mari som et slags alibi, og jeg løy og sa at jeg skulle til henne – når jeg i virkeligheten dro til Patrick.
Slik gikk månedene, og jeg følte meg stadig mer utenfor meg selv. Jeg hadde ravnsvart samvittighet overfor familien.
Etter en tid skjønte jeg likevel at dette ikke kunne fortsette. Jeg var i ferd med å bli helt ødelagt. Dermed gjorde jeg det slutt med Patrick, men det varte ikke lenge før vi var i gang igjen.
Flere ganger gjorde jeg det slutt med ham, men hver gang ble det til at vi fortsatte vårt hemmelige forhold. Det var blitt som en besettelse. Jeg kan ikke forklare det annerledes.
Til slutt ble Patrick utålmodig. Han syntes også det var vanskelig at vi alltid måtte møtes i skjul og aldri kunne planlegge stort sammen.
Han ba meg ta et valg. Enten måtte jeg forlate mannen min og bli «ordentlig» sammen med ham, eller så var det best at vi kuttet kontakten helt.
Les også (+) Jeg kommer til å fortsette å lete etter deg. Det du gjorde mot meg er utilgivelig!
Enkelt valg
Etter mye frem og tilbake valgte jeg ekteskapet.
Det var ikke et enkelt valg, og det tok meg faktisk flere år å komme over det. Jeg fortalte aldri noe om dette til Helge.
Jeg har båret det for meg selv i alle disse årene. Med unntak av min gode venninne Mari har jeg ikke betrodd meg til noen.
Helge og jeg er fortsatt gift, og jeg er veldig glad i ham. Jentene våre er blitt store nå, og de klarer seg fint med skole og andre aktiviteter.
Når jeg ser på dem, vet jeg i mitt indre at jeg valgte riktig den gangen, selv om det var alt annet enn lett.
Jeg er blitt adskillig mer forsiktig med å uttale meg om utroskap. Man skal ikke dømme andre så lett, det har jeg lært.
Det var Patricks dødsannonse jeg så.
Jeg kommer ikke til å gå i Patricks begravelse, men jeg kommer til å kjøpe en rose og legge på graven hans. Han vil alltid ha en plass i hjertet mitt, han som bare ble 40 år.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
